For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
En bedre Norgespris er mulig
Publisert
Lesetid: < 1 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Nils August Andresen etterlyser i sin kommentarartikkel 2. oktober en energipolitikk som beskytter husholdningene mot voldsomme prissjokk, samtidig som markedets prissignaler ikke forsvinner.
Vi i WWF Verdens naturfond mener at dette også vil være god miljøpolitikk.
Norge er et annerledesland. Når strøm- eller oljeprisene øker kraftig, får staten ofte store merinntekter samtidig som husholdninger, bedrifter, men også det offentlige får høyere regninger. Det er ikke urimelig å mene at staten da har et visst ansvar for å beskytte folk mot de største utslagene.
Samtidig har dagens Norgespris en stor svakhet: støtten vokser med strømforbruket. Jo mer strøm en husholdning bruker, desto større blir den økonomiske fordelen når markedsprisen ligger over den fastsatte prisen. Dermed får husholdninger med store boliger og høyt strømforbruk mest støtte. Ordningen svekker også gevinsten ved å spare strøm, flytte forbruk til timer med bedre krafttilgang, installere varmepumpe eller produsere strøm på eget tak.
Tryggheten som Norgespris er ment å gi, kan imidlertid oppnås på en bedre måte.
I likhet med en rekke andre organisasjoner og økonomer mener vi i WWF at det klokeste er å gå fra en forbruksavhengig til en forbruksuavhengig strømstøtte. En slik ordning kan utbetale akkurat like mye penger til husholdningene som Norgespris, men uten at man fjerner prissignalet markedet gir.
En modell kan for eksempel fungere slik: når spotprisen i et prisområde overstiger et politisk fastsatt akseptabelt nivå, samles differansen i en støttepott. Denne potten fordeles til husholdningene i området med et stort grunnbeløp per husholdning og et mindre tillegg for hvert ekstra husholdningsmedlem. La oss kalle det en form for kontantstøtte.
Husholdningene betaler fortsatt spotprisen for strømmen de bruker. Kontantstøtten reduseres derimot ikke dersom de sparer strøm. Den som senker forbruket, får dermed både beholde hele støtten og spare markedsprisen på strømmen som ikke brukes.
En slik modell svarer direkte på tre hensyn Andresen løfter fram.
For det første beskytter det husholdningene mot ekstraordinære prissjokk. Støtten utløses automatisk når prisen overstiger den politisk fastsatte terskelen. Folk slipper å vente på improviserte krisepakker og skiftende budrunder på Stortinget.
For det andre tilbakeføres penger uten at staten gjør hver ekstra kilowattime kunstig billig. Prisen gir fortsatt informasjon om når kraften er knapp. Det blir lønnsomt å lade bilen når krafttilgangen er god, redusere effekttoppene og investere i tiltak som gir varig lavere energibruk.
For det tredje får ordningen en bedre sosial profil. Dagens Norgespris gir størst støtte til dem som bruker mest strøm. Strømforbruk har åpenbart en sammenheng med inntekt, og man ender derfor opp med en slags regressiv støttemodell. Vår foretrukne modell for strømstøtte tar i stedet hensyn til husholdningsstørrelse. Enslige får et grunnbeløp, mens større husholdninger får et tillegg som reflekterer at flere mennesker normalt krever mer energi. Fritidsboliger bør ikke omfattes.
Andresen har rett i at virkningen av dagens Norgespris på det samlede norske strømforbruket må settes i perspektiv. Ordningen har ikke ført til sammenbrudd i kraftsystemet. Med det følger likevel ikke at utformingen er likegyldig.
Energipolitikken må nemlig håndtere mer enn årets samlede forbruk. Det har betydning når strømmen brukes, hvor høye effekttoppene blir, hvilke investeringer husholdningene gjennomfører, og hvor mye ny kraft og nytt nett Norge må bygge over tid. Selv moderate virkninger kan være viktige dersom de trekker systemet i feil retning år etter år.
For oss i WWF er dette også et naturspørsmål. Når energisparing og solkraft blir mindre lønnsomt, øker presset for mer kraftproduksjon og nettutbygging. Det kan innebære nye inngrep i skog, fjell, vassdrag og havområder. Den minst konfliktfylte kilowattimen er ofte den vi slipper å produsere og transportere.
Selv om det er svært kostbart, er det mulig for staten å beskytte folk mot prissjokk, særlig når staten selv får store merinntekter. Men denne beskyttelsen bør samtidig utformes slik at folk faktisk belønnes for å bruke mindre.
Nils August Andresen etterlyser en energipolitikk som tilbakefører statens ekstraordinære energiinntekter i tide, demper husholdningenes økonomiske usikkerhet og samtidig bevarer prissignalene. En forbruksuavhengig Norgespris gjør nettopp dette.
En løsning som beholder tryggheten, fordeler støtten bedre, og som gjør energieffektivisering og installasjon av solceller på eget tak mer lønnsomt, bør kunne være et realistisk utgangspunkt for å diskutere en ny og mer ansvarlig energipolitikk.
