Boken som avslører hvor Merz ønsker å bevege Tyskland

Forbundskansler Friedrich Merz står overfor en herkulesoppgave i sine bestrebelser på å snu utviklingen i Tyskland til det bedre. Merz vet utmerket godt at det ikke er gjort i en håndvending å omforme en temmelig utbredt fremtidsangst til et velbegrunnet håp om en bedre fremtid for Tysklands befolkning. 

Etter de begredelige resultatene for regjeringspartiene i de nylig avholdte delstatsvalgene i øst, spesielt for regjeringspartiet CDU, lyser varsellampene rødere enn noen gang før for koalisjonsregjeringen med sosialdemokratene (SPD). 

Men det heter seg at lyset skinner skarpest der det ser ut som mørkest. I tilfellet Tyskland er glimtet av håp betinget av en viktig lærdom: Når et land blir fanget mellom stagnasjon og reformvegring så lenge at store deler av befolkningen, i en blanding av fortvilelse, sinne og fremtidspessimisme, ender med å gi sin stemme til de eneste partiene som til nå ikke kan stilles til ansvar, da er sannhetens øyeblikk kommet for alle ansvarlige demokratiske krefter: Det er tid for virkningsfulle reformer som inkluderer alle i et realistisk håp om å skape en bedre fremtid.

Reformer i sneglefart og rekordlav popularitet

Det er dette alvoret som nå henger over koalisjonsregjeringen. Problemet er at det samme alvoret også stod i sentrum i valgkampen for halvannet år siden, da velgerne ga Merz tillit til å gjennomføre et reformprogram for å bringe landet ut av stagnasjonen. Året før utga den tyske journalisten Wolfgang Münchau en brannfakkel av en bok med den symbolsk tunge tittelen Kaput – The End of The German Miracle. 

Til nå har reformarbeidet gått tregere enn Merz hadde håpet. Ved inngangen til 2026 lovet Merz tyskerne en reform-vår. I stedet ligger det nå an til å bli en reform-høst, med en helsereform og pensjonsreform som de tyngste sakene. Selv om koalisjonspartner SPD har skapt ny usikkerhet om reformprogrammet er det ingen tvil om at Merz står fast på sin reformkurs videre. Noe annet ville vært ensbetydende med et nytt regjeringshavari, med uoverskuelige konsekvenser.   

Den eneste trøsten er at flere tegn nå peker tydelig i retning av et forsiktig økonomisk oppsving i 2026, drevet frem av helt andre industrigrener enn bilindustrien. Det er for tidlig å konkludere med at Tyskland er økonomisk kaputt.   

Likevel er dette for mager trøst å regne for Merz som sliter tungt med rekordlav popularitet i befolkningen og liten evne til å fremstå med empati. Når Merz heller ikke har klart å formidle en attraktiv og troverdig fortelling som på en klar måte formidler motivene bak reformambisjonene, kan mange fort oppleve at temperaturen i badevannet blir i kaldeste laget – spesielt blant velgerne. 

Plutselig begynner Friedrich Merz å snakke om en bok

Ifølge ukemagasinet Stern skal Friedrich Merz i sommer ha møtt sin gamle venn Roland Koch, tidligere ministerpresident i Hessen og nåværende leder av Ludwig Erhard Stiftung. Det er velkjent at de to ofte snakker sammen og at Merz verdsetter Kochs råd høyt. Ved ett av møtene skal Koch ha fortalt sin gamle venn om en bok som for tiden skrives av en liberal økonom ved Ludwig Erhard-stiftelsen, Stefan Kolev, med arbeidstittelen Wohlstand für Junge. Tittelen ligner på den legendariske økonomiministeren Ludwig Erhards bestselger fra 1957, Wohlstand für Alle (oversatt til og utgitt på norsk allerede i 1960 under tittelen Velstand for alle).

En søndag i slutten av juni, en stund etter samtalen mellom de to partikollegaene, holder Friedrich Merz ifølge Stern en tale i anledning forbundsregjeringens åpent hus-dag. Her minner Merz om viktige reformlærdommer fra Ludwig Erhards suksessrike program for Vest-Tysklands sosiale markedsøkonomi og viser til hans bok Velstand for alle. I forlengelsen skal Merz ha sagt følgende: «Hvis jeg skulle finne på å skrive en lignende bok i dag, ville jeg gitt boken tittelen Velstand for den yngre generasjon.» 

Nettopp en slik bok, med tittelen «Velstand for den yngre generasjon», ble utgitt 14. september. Forfatteren er økonomen Stefan Kolev, 45 år, oppvokst i Bulgaria, økonomiprofessor ved universitetet i Zwickau i Sachsen og akademisk leder for Ludwig Erhard Forum. Kolev er i dag en toneangivende liberal økonom i Tyskland, som står i nær forbindelse med den ordoliberale idéarven etter blant andre økonomen Walter Eucken, en viktig inspirasjonskilde til Ludwig Erhards liberale reformpolitikk. Kolev er også uavhengig medlem av det faglige rådet for det føderale departementet for økonomi og energi og har med det inngående kjennskap til regjeringens reformforsøk. 

Den fulle tittelen på Kolevs bok er Wohlstand für Junge. Wie wir verhindern, dass unsere Kinder das Land verlassen (oversatt til norsk: Velstand for den unge generasjon. Slik forhindrer vi at barna våre forlater landet). Hvor omhyggelig Merz siden har lest boken er ikke kjent, men kansleren liker den tydeligvis. På et nylig arrangement i Konrad Adenauer Stiftung roste han boken og forfatteren ved navn.

De unge er fremtiden – også i Tyskland

Kolevs bemerkelsesverdige grep er å se Tysklands fremtid gjennom øynene til unge tyskere, som i økende grad fristes av å prøve lykken i andre land. Problemet er ikke trivielt. Antallet er én ting: Antall tyskere, hovedsakelig unge, som velger å emigrere har fordoblet seg mellom 2014 og 2025, fra 148.000 i 2014 til 289.000 i 2025. Omfanget minner nå mer om erfaringer fra Italia de siste 30 årene og Storbritannia på 1970-tallet – den såkalte brain drain. 

Begrepet brain drain, som Kolev selv ikke benytter, er ikke langt unna virkeligheten, siden det i hovedsak er snakk om høyt utdannede som ser større karrieremuligheter i utlandet, med Sveits, Østerrike, USA og Storbritannia som de mest attraktive mottakslandene. Det samme mønsteret går igjen når Kolev viser til tallene for utenlandske statsborgere som årlig flytter ut: en økning fra rundt 800.000 personer i 2014 til 950.000 i 2025. Det mest oppsiktsvekkende bak disse tallene er at det er Romania, Polen og Bulgaria som tiltrekker seg flest, som i stor grad viser seg å gjenspeile migrantenes opprinnelsesland. For et land med et næringsliv som sliter med et vedvarende underskudd på fagutdannede er dette alt annet enn en ønsket utvikling. 

I dette lyset protesterer Kolev mot en tendens til utelukkende å diskutere migrasjon ut fra et kvantitativt syn på immigrasjon. På den måten hevder Kolev at Tyskland har fått en avstumpet migrasjonsdebatt som feier kompleksiteten under teppet for de reelle sammenhengene mellom immigrasjon, integrering og emigrasjon – samtidig som mennesker reduseres til kalde tall og instrumenter. Som Kolev skriver, med direkte henvisning til filosofen Immanuel Kant, fortjener hvert enkelt menneske å bli betraktet som et mål i seg selv med krav på respekt for sin ukrenkelige verdighet. 

For Kolev er dette alt annet enn moralistisk søndagstale. Det er tvert imot en forutsetning for å forstå virkeligheten i sitt rette lys og et helt nødvendig utgangspunkt for en samfunnsdiagnose som gir håp om en bedre fremtid – hvis man trekker de rette konsekvensene. 

Emigrere eller bli?   

I sin egen diagnose finner han, basert på et vell av undersøkelser blant unge mennesker og unge som kan se for seg en fremtid i utlandet, at hovedmotivasjonen for utvandring kretser rundt et sett av økonomiske spørsmål: generasjonskontraktens balanse, det opplevde kostnads- og nytteforholdet i relasjonen mellom borger og stat, utsiktene for sosial mobilitet knyttet til økonomisk vekst og utvikling, samt opplevde karrieremuligheter. 

Det sier noe at hele 40 prosent av studentene i Tyskland, ifølge en representativ undersøkelse fra 2024/2025, gir uttrykk for at de godt kan tenke seg å prøve lykken i utlandet. For Kolev er dette et faresignal, men langt viktigere: et signal om hvorfor rammebetingelsene for den unge generasjonens fremtidsutsikter er så viktige for Tysklands fremtid. Kolev snakker om behovet for «bedre rammer og flere stiger» – om flere muligheter i livet, for å låne et begrep fra sosiologen Ralf Dahrendorf. 

LES NYHETSREDAKTØR ALEXANDER IBSENS LANG REPORTASJE OM TYSK POLITIKK:

Pluss

Pluss

AfD på terskelen til makt

Den reformfortellingen som Merz lenge har manglet, kan han finne mange ansatspunkter til i Kolevs bok. Som i denne setningen: «Når et samfunn forstår at velstand for unge er en forutsetning for velstand for alle, er det større sannsynlighet for at også politikken kan bli mer langsiktig og forutsigbar.» Eller denne: «Uten utsikter til et godt og fremgangsrikt liv for den unge generasjonen bryter perspektivene for et lands langsiktige utvikling sammen.»      

Fornyelse og forbedringer er både mulige og realistiske

Boken ber ikke om en politisk og økonomisk revolusjon og absolutt ingen motorsag-aktig politikk à la Milei og Musk – en hagesaks holder lenge for Kolev. Kolevs ledetråd handler om å utvikle samfunnets resiliens, eller motstandskraft, i tråd med hans økonomkollega Markus Brunnermeiers konsept i boken The Resilient Society: Resiliens betyr for Kolev evnen hos individer, bedrifter, sivilsamfunn og institusjoner til å mestre endringer gjennom selvbestemte handlinger. 

Et resilient samfunn forutsetter for det første en stat som tilbyr sine borgere et positivt prisytelsesforhold, mellom skatter, avgifter og byråkratiske byrder og kvaliteten på grunnleggende infrastruktur og tjenester. For det andre forutsetter det en stat som setter produktive rammer for en dynamisk og innovasjonsdrevet økonomi. Når begge disse forutsetningene styrkes øker mulighetene for skapende initiativ og personlig livsutfoldelse, på en måte som øker samfunnets evne til å integrere og løse problemer. 

Bedre reformer, nye muligheter og mer resiliens

I boken utleder Kolev konturer av et reformprogram 2.0 som favner mye: alt fra infrastrukturinvesteringer, avbyråkratisering og forenkling, helse- og pensjonsreform som retter opp balansen i generasjonskontrakten, lavere skattebyrde for individer og bedrifter, en mer markedskonform klimapolitikk med sosial profil, samt vesentlige forbedringer i de generelle og teknologinøytrale rammebetingelsene for forskning, innovasjon og entreprenørskap. Om det siste retter Kolev spesielt blikket på å styrke kapitalmarkedet for oppstartselskaper og oppskalering av unge og innovative selskaper.

Til den eldre generasjon har også Kolev et viktig budskap, som bygger en sterkere broforbindelse med den yngre generasjons fremtidsperspektiver: «En befolknings kvantitative og biologiske aldring er ikke ensbetydende med mental aldring.» Der mange snakker om eldrebølgen som et problem, tegner Kolev et mulighetsbilde for et mentalt yngre Tyskland, med flere muligheter for alle og mer resiliens. 

Det er lyden av et mer liberalt og fremtidsoptimistisk Tyskland i Ludwig Erhards ånd. Men det er også et overbevisende svar på Wolfgang Münchaus kaputt-fortelling fra 2024. 

Friedrich Merz kunne så avgjort ha valgt seg ut dårligere yndlingsbøker enn Stefan Kolevs kompakte og lesverdige bok. Men Merz har neppe råd til å legge denne boken på hyllen med det første. Det mener også den tidligere sjeføkonomen i den europeiske sentralbanken, Otmar Issing. Issing avslutter sin rosende bokanmeldelse i Frankfurter Allgemeine Zeitung 28. september med følgende setning: «Hvis Tyskland ikke vil sette sin fremtid i fare, har det ikke råd til å miste sin egen ungdom; vi må stanse nedgangen i landets attraktivitet og øke den igjen for innbyggerne, så vel som for potensielle innvandrere. Kolevs budskap må ikke få gå ubemerket hen.»

Hvis Tyskland unnlater å lytte til Kolevs viktige budskap, har forfatteren selv minnet om de tre valgmulighetene som åpner seg for en person som er misfornøyd med levekårene i sitt eget land. Kolev viser her til Albert O. Hirschman, som selv ble født i Tyskland og emigrerte til USA i 1933, og hans banebrytende verk fra 1970, Exit, Voice, and Loyalty: valgmulighetene lyder emigrasjon (Exit), å stemme som et uttrykk for misnøye (Voice), eller lojalitet til hjemlandet (Loyalty). 

De nylig avholdte delstatsvalgene kan stå som en advarsel om hva som kan skje dersom stadig flere av dem som ikke har emigrert velger Voice ved å gi sin stemme i protest til fløypartier uten seriøse løsningsforslag på Tysklands reelle utfordringer. 

Lars Peder Nordbakken er er venn med Stefan Kolev, forfatteren som omtales i teksten. 

HØR MINERVAPODDEN+:

Pluss

Pluss

Redaksjonsmøte – Er Merkel den egentlige ekstremisten? Og hvor store er Høyre problemer?