Den harde høyresiden og historiens friminutt

Bakmennene er antakelig første gangen jeg har oppriktig gledet meg til en utgivelse om Trump og MAGA på norsk. Den norske Trump-debatten er ellers såpass preget av en overdøvende moralsk panikk at det er vanskelig å finne nye innsikter. Derfor var innsalget til Røe Isaksens nye bok løfterikt, i hvert fall for en som verken ikler seg rød MAGA-caps (uten solid ironisk distanse) eller mener at Trumps politiske bevegelse utgjør et slags protofascistisk gjennombrudd i USA. Dette skulle være en bok som tok MAGA-universet på alvor som intellektuell kraft, og forsøkte å forstå de ideologiske røttene og miljøene som påvirker Trumps omland.

En kjent melodi

Det som gjør boken spesielt interessant, i hvert fall for egen del, er at Røe Isaksen lar sitt personlige blikk som kulturpessimistisk mann på høyresiden farge analysen. Han forsøker heller ikke å tildekke det, men gjør det til et selvstendig poeng, og reflekterer åpent om hvor han finner historier, språk og tanker i MAGA-universet som han selv kan føle seg hjemme i. 

Og for å bli litt personlig selv, så er nettopp Røe Isaksens reise i det konservative og liberale universet engasjerende, fordi det – for å parafrasere forfatteren – er en melodi jeg kan kjenne meg igjen i. Den speiler veldig mye av min egen ideologiske orientering.

MINERVAPODDEN

– MAGA er ikke bare Trump: Minervasamtale med Torbjørn Røe Isaksen

Jeg meldte meg inn i et Unge Høyre i 2005, som var sterkt formet av nettopp Torbjørn, som hadde blitt leder et år tidligere. Jeg kom inn i et ungdomspolitisk miljø der ideologisk nysgjerrighet og evne til å resonnere prinsipielt var noe som ga sosial status, og jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av en ungdommelig ideologisk sannhetssøken som en periode tok veien via temmelig dogmatiske liberalistiske tenkere, for etter hvert å finne tryggere, men mer ustø og skiftende grunn, i en forståelse av det ufullkomnes politikk. 

Det er nok også en erfaring mange med en tidlig politisk oppvåkning, som etter hvert fant veien inn i det konservative, deler. Konservatismen appellerer ikke like umiddelbart til ungdommelig overmot, som mange andre mer doktrinære politiske systemer. For å finne et hjem i den konservative idétradisjonen må man nødvendigvis forkaste trangen til å lete etter den ideologiske nøkkelen som én gang for alle låser opp historiens dør, og erkjenne at samfunnet er for komplekst til at én generasjon, enda mindre én person, kan overskue det fullt ut. 

Derfor vil vår politiske forståelse alltid være foreløpig og ufullkommen, og det er helt greit. Eller for å sitere den britiske filosofen Sir Roger Scruton: «Konservatisme er mer et instinkt enn en idé.»

Mellom ironi og alvor

Jeg tror Røe Isaksen og jeg deler veldig mye av den samme politiske grunnfilosofien. Noe annet hadde kanskje vært rart, ettersom jeg har tråkket opp mange av de samme stiene, lest mange av de samme bøkene, og tilbragt mine formative ungdomsår i en politisk bevegelse som var sterkt inspirert av Røe Isaksen selv. Samtidig merker jeg, mens jeg pløyer gjennom Bakmennene at jeg ser på «den harde høyresiden» med betydelig mer forståelse, der Røe Isaksen gjennomgående ser noe uvedkomment.

Det kan selvfølgelig være mange grunner til det. Vi formes alle på ulike måter av våre omgivelser, noe Røe Isaksen treffende illustrerer ved å vise hvordan medlemmene av diskusjonsklubben Fristud – inklusiv ham selv – etter hvert tok mildt sagt ulike politiske veier. Det kan være at undertegnedes bekymring for de dype antivestlige røttene og den stadig mer likefremme leflingen med islamistiske perspektiver (enten den er forkledd som toleranse, eller kommer til uttrykk som ren antisemittisme) på den radikale venstresiden, har tvunget frem en større dose kynisme i møte med den mørkere underskogen i MAGA-universet, enn den har gjort for Røe Isaksen med sitt mer avmålte blikk.

Det er ti år mellom Røe Isaksen og meg selv. Det er ikke all verden, men jeg tror det er en generasjonskløft her som kan være med på å forklare den harde høyresidens appell hos nye generasjoner konservative. For selv om Røe Isaksen etter eget sigende har konvertert til pessismen, er han likevel en typisk representant for ironigenerasjonen. Han vokste opp i «historiens friminutt», der man kunne tillate seg å betrakte det meste med humoristisk distanse – et ufarlig, gjerne selvironisk, skråblikk – fordi alt tilsynelatende var temmelig harmonisk og trygt, og verden beveget seg i riktig retning. 

Historiens tentamen

Jeg var knapt tretten år da Al-Qaida-terrorister kapret fire sivile fly, og styrtet to av dem inn i tvillingtårnene i New York og et tredje i Pentagon, i det som fortsatt er det dødeligste terrorangrepet i moderne historie, med nesten 3000 drepte. Min politiske oppvåkning kom for alvor noen år senere, da karikaturstriden raste i Norge. Jeg kan fortsatt kjenne på en blanding av flause og raseri over at Norges ledende politikere på den tiden, inklusiv vår daværende utenriks- og nåværende statsminister, var mer forsonlig i møte med voldelige opptøyer og drapstrusler fra muslimske fundamentalister, enn i møte med en norsk avisredaktør som ikke hadde gjort noe annet enn å forsvare ytringsfriheten.

Det er antakelig noe av grunnen til at jeg aldri tok veien om den mest virkelighetsfjerne innvandringspolitikken, selv om jeg en periode abonnerte på Reason Magazine, og har lest min Friedman, Rothbard og Nozick. Jeg entret tenårene i det historiens lange friminutt var over. Ideen om fri innvandring rakk aldri å få noen særlig appell hos meg innen jeg ble en samfunnsbevisst borger. Den døde en septemberdag i 2001.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Hva om MAGA er mer et symptom enn selve sykdommen?

Andreas Masvie

Videre er dette antakelig også noe av grunnen til at tidligere Unge Høyre-leder og nåværende Høyre-nestleder, Ola Svenneby, som er ni år yngre enn meg igjen, har vært enda mindre overbærende med eldre generasjoner som vil belære ham om innvandring. Hvis Røe Isaksen vokste opp i historiens friminutt, så hadde Svenneby sin ungdomstid i historiens tentamen, da de europeiske motsvarene til 9/11 (om ikke like dødelige) kom på rekke og rad. Paris, Paris igjen, København, Brussel, Nice, London, München, Stockholm, Manchester, London igjen.

MAGA som reaksjon

Røe Isaksen vil, for å komme tilbake til boken som var foranledningen for dette lengre reflektive avbrekket, forstå MAGA og den harde høyresiden som noe mer enn en reaksjon mot noe. Det gjør han tildels rett i, men man risikerer også å gå i en motsatt fallgruve hvis man forsøker å analysere MAGA-universet i et vakuum. 

Ved å forstå MAGA i kraft av seg selv vil Røe Isaksen unngå å gi MAGA et passivt preg, men han overser at man også kan reagere på noe ved å ta affære. Denne analysen av MAGA gir vel så mye mening for min del. For MAGAs tiltrekningskraft (i likhet med høyrepopulistiske partier i Europa) handler i stor grad om at mange har vært forbannet på det de har opplevd som nettopp en passiv politisk elite, i møte med store økonomiske og demografiske endringer. De har opplevd at den politiske eliten strakk hendene i været og sa at avindustrialisering og illegal innvandring får vi ikke gjort så mye med. Først med MAGA (og lignende europeiske partier) kom det noen som ville ta affære. 

Røe Isaksen gir en grundig innføring i hvordan ideene som omkranser MAGA eksisterte også før disse endringene gjorde seg gjeldende, men skal vi forstå hvorfor de har fått vind i seilene akkurat nå, må man analysere det i lys av den samfunnskonteksten det eksisterer i. Ikke minst hvis man forstår politikk og historie gjennom konservative briller, som et resultat av prøving, feiling og forbedring. Har samfunnsendringer noen gang, om vi så trekker linjen helt tilbake til det originale syndefallet i Første Mosebok, ikke vært en reaksjon mot noe?

Røe Isaksen mener MAGAs flørt med det autoritære «bunner i en dyptfølt analyse av at kampen må være hard fordi innsatsen er så høy». Men hva hvis innsatsen er høy? Historien om høyrepopulismens gjennombrudd i Europa er jo mer enn noe annet en fortelling om en politisk elite som ikke forstod at hardere grep var nødvendig, eksempelvis for å stoppe ikke-vestlig massemigrasjon. Det har blitt mer attraktivt å flørte med det autoritære, fordi anti-autoritære krefter ikke forstod hva som sto på spill.

Den nye høyresiden har altså ikke bare blitt hardere i kraft av sitt eget kognitive univers. Den har blitt hardere fordi stadig flere kom til den erkjennelsen at vår tid faktisk krever det, og mange «harde tenkere» som falt igjennom da historien tok sitt lange friminutt, har fått sin renessanse nå av samme grunn.

Som det mye oppbrukte internett-memet sier: «Tøffe tider skaper sterke menn, sterke menn skaper gode tider. Gode tider skaper svake menn, og svake menn skaper tøffe tider.»

Kampen om virkelighetsbeskrivelsen

Bakmennene gir et interessant dypdykk i den mørkere ideologiske underskogen av MAGA-universet, og det er tydelig at Isaksen fra første stund har gått til verks med et dypt bekymret blikk. Det er det også gode grunner til, og derfor er det ikke vanskelig å varmt anbefale Røe Isaksens bok, men noen steder savner jeg at bekymringen akkompagneres av en litt mer søkende stemme.

Isaksen viser for eksempel til den karismatiske evangeliske bevegelsen bak teorien om syvfjellsmandatet, som har flere svært prominente republikanere blant sine støttespillere, inklusiv speakeren i Representantenes hus, Mike Johnson. 

I dette miljøet finner man definitivt outrerte og temmelig illiberale tanker om at kristne er kalt av Gud til å erobre og styre de syv nøkkelsfærene eller «fjellene» i samfunnet (utdanning, underholdning, familie, forretningsliv, religion, media og myndigheter). Her er Donald Trump en slags salvet profet, som til tross for sine personlige laster er særlig utpekt av Gud for å gjenvinne myndighetsfjellet fra demonisk kontroll. 

Dette kan man med rimelighet både le av og bli skremt av, og i likhet med de fleste religiøse bevegelser varierer det nok også stort her i hvilken grad doktrinene tolkes bokstavelig eller billedlig av sine følgere. En mer vennligsinnet og kanskje også mer rimelig tolkning av hvordan denne ideologien skal forstås politisk som en del av MAGA-universet, handler imidlertid – tror jeg - om en reaksjon på at høyresiden altfor lenge overlot innflytelsen over viktige sfærer av samfunnet til venstresiden. Så lenge man vant kampen om kapitalisme og markedsøkonomi, var det ikke så farlig om venstresidens kulturkrigere fikk holde på med sitt på universitetene, i kultursektoren og i mediebransjen. 

Resultatet av denne tankegangen var blant annet at de som hater Vesten, uforstyrret fikk slå rot i obskure deler av akademia, og boltre seg frem til å bli sentrale premissleverandører i samfunnsdebatten. (De som vil forstå mer av dette bør lese Andreas Hardhaug Olsens bok Kateterprofetenes opprør, som jeg selv skrev om i Minerva.)  

Schmitt eller Gramsci?

For Røe Isaksen er synet på «politikk som en kamp mellom venn og fiende» et av grunnprinsippene hos MAGA. Han ser dette som en arv fra den tyske filosofen Carl Schmitt, som mente at politikkens irreduktible kjerne, når den blir tilstrekkelig intens, er at den unektelig vil ende i skillet mellom venn og fiende. (Schmitt ble oppslukt av sin egen logikk og endte opp som Det tredje rikets «kronjurist» etter at Hitler tok makten.) 

Jeg vil imidlertid innvende at dette karaktertrekket ved MAGA vel så mye kan forstås som en reaksjon på et sentiment som har vært dypt rotfestet i venstresidens intellektuelle univers siden i hvert fall Den kalde krigen. Det har lenge vært en lettere humoristisk politisk observasjon at «venstresiden tror høyresiden er onde, mens høyresiden tror venstresiden er dumme». Venstresiden har beskyldt høyresiden for å være motivert av et kaldt ønske om å ramme svake grupper i sin motstand mot nye velferdsgoder, mens høyresiden konsentrerte seg om det økonomiske domenet og beskyldte venstresiden for ikke å forstå verdiskaping. 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Populistene kan slås

Nils August Andresen

Den nye høyresiden har imidlertid forstått det Gramsci forstod allerede på starten av 1900-tallet, at de må ta opp kampen med venstresiden om virkelighetsoppfatningen. De har plukket opp stafettpinnen fra venstresidens gramscianske kamp om kultur, utdanning og språk. I kampen om det moralske hegemoniet vil den dumme vinne over den onde. Høyresiden har tatt konsekvensen av denne erkjennelsen ved å skru opp kulturkrigen til maksimalt overtrykk. Det er en utvikling jeg liker (i hvert fall nesten) like dårlig som Røe Isaksen, men jeg tror den reaktive forklaringsmodellen her er mer relevant enn noen plutselig nyrenessanse for Carl Schmitt.

Lærdommer uten MAGA-caps

Bakmennene avslutter med et bekymret opprop om at politiske motstandere i liberale demokratier ikke kan være fiender. Her istemmer jeg Røe Isaksen fullt ut, men jeg tror noe av nøkkelen til å unngå at politikken henfaller til en tilstand av permanent politisk konflikt også finnes i MAGA-universet. For å ta noen eksempler:

Alle moderate konservative vil være skeptiske til aggressiv nasjonalisme, men de fleste vil samtidig mene at stater trenger grenser, at borgerskap betyr noe, at velferdsstater forutsetter tillit og tilhørighet og at en positiv patriotisme og lojalitet til et nasjonalt fellesskap er noe grunnleggende godt (og nødvendig). En lærdom fra MAGAs fremvekst er at moderate konservative må begynne å si dette høyt igjen.

Videre: At en konservativ ydmykhet for samfunnets kompleksitet forutsetter en sunn skepsis mot eksperter og teknokrati. Om vi lærte noe av pandemien, så burde det være det. Eksperter kan ta feil, modeller kan mislykkes, byråkratiet har ofte sine egne interesser og høy utdanning gir ikke nødvendigvis klokskap.

Alternativet til kulturkrig kan heller ikke være verdirelativisme. Hvis motsvaret til «woke» skal være noe annet enn en like agressiv speilvendt kulturkrig fra høyre, må den mer moderate høyresiden evne å mene noe normativt om hvilke verdier samfunnet skal være tuftet på.

Og kanskje viktigst, at politikk ikke først og fremst handler om å forbedre eller oppdra befolkningen, men om å representere den. Når ledende politikere, partier og institusjoner blir mer opptatt av å korrigere velgernes holdninger heller enn å forstå dem, så bygger de opp en misnøye som før eller siden finner et alternativt politisk uttrykk, og da er det gjerne for sent (eller i hvert fall svært vanskelig) å skru klokka tilbake.