For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Når nasjonal stolthet blir gjort til et problem
Bruken av nasjonale og kulturhistoriske symboler for å feire Norges innsats i fotball-VM er ikke ekskludering. Det er fellesskap.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Jeg må innrømme at jeg reagerte da jeg leste Lasse Efskinds innlegg i Klassekampen. Ikke fordi noen kritiserer fotballhysteriet – det må det være rom for. Men fordi han trekker en direkte linje fra fotballglede og vikingsymboler til høyreekstremisme og nasjonalisme.
Det er en slutning som fortjener motstand.
Selvsagt finnes det ekstreme miljøer som forsøker å misbruke nasjonale symboler. Det skal tas på alvor. Men det betyr ikke at symbolene tilhører de ekstreme. De tilhører oss alle.
Ja, vikingene begikk overgrep. Det gjorde også romerne, mongolene, osmanene, britene og en lang rekke andre historiske stormakter.
Historien er full av mørke kapitler. Likevel er det få som hevder at dagens italienere eller briter ikke kan bruke historiske symboler uten å bli møtt med mistanke.
Hvorfor skal nettopp nordmenn fratas retten til å bruke et humoristisk vikingsymbol under en fotballkamp?
Det mest oppsiktsvekkende er likevel premisset om at nasjonal stolthet i seg selv må forstås gjennom et filter av mistanke. Hvis et norsk flagg, en hornhjelm eller jubel for landslaget automatisk forbindes med høyreekstremisme, har vi sluttet å skille mellom patriotisme og ekstremisme.
Da ligger problemet i analysen, ikke hos supporterne.
Virkeligheten på tribunene forteller dessuten en helt annen historie. Der står etniske nordmenn side om side med mennesker med røtter fra hele verden. Innvandrere, arbeidsinnvandrere, flyktninger og internasjonale studenter synger den samme nasjonalsangen, bærer de samme fargene og heier på det samme laget.
Det er ikke ekskludering.
Det er fellesskap.
Personlig har jeg liten interesse for fotball. Jeg følger ikke landslaget tett, men så Brasil-kampen. Men jeg er neppe den som roper høyest på kamp. Likevel synes jeg det er oppriktig hyggelig å se mennesker samles om noe positivt.
I en tid preget av krig, polarisering og økende mistillit trenger vi flere arenaer som bygger fellesskap – ikke flere forsøk på å mistenkeliggjøre dem.
Fra et samfunnsperspektiv er dette viktig. Tillit, sosial kapital og robuste institusjoner oppstår ikke av seg selv.
De utvikles gjennom erfaringer av fellesskap, samarbeid og en opplevelse av å høre til. Idretten er en av de få arenaene som fortsatt klarer å samle mennesker på tvers av politiske skillelinjer, religion, etnisitet og sosial bakgrunn.
Derfor bør vi være varsomme med å redusere enhver nasjonal markering til et uttrykk for farlig nasjonalisme.
Personlig savner jeg faktisk mer nasjonal stolthet og større bevissthet om vår egen kulturarv. Ikke en ekskluderende eller aggressiv nasjonalisme, men en trygg patriotisme. Jeg savner mer bunad, mer folkedans, flere leikarringer, mer folkemusikk, flere folkeviser og større stolthet over våre lokale mattradisjoner. Dette er ikke uttrykk for ekskludering. Det er uttrykk for levende kultur og historisk kontinuitet.
Jeg har reist i mer enn 60 land og deltatt på en rekke internasjonale konferanser. Én ting går igjen nesten overalt: Nasjoner er stolte av sin kultur. De viser frem sine folkedrakter, sin folkemusikk, sine folkedanser, sitt håndverk, sine lokale mattradisjoner og sin historie. Ingen oppfatter dette som truende. Tvert imot blir det sett på som en naturlig del av landets identitet og kulturarv.
Paradoksalt nok er Norge ofte mer tilbakeholdent. Vi tar gjerne frem bunaden 17. mai, men ellers er vi forsiktige med å løfte frem vår egen kulturarv. Jeg skulle ønske vi gjorde mer av det. At flere lærte folkedans, deltok i leikarring, sang folkeviser, tok vare på lokale mattradisjoner og var stolte av den kulturelle rikdommen som finnes fra Lindesnes til Nordkapp.
En sterk nasjonal identitet står heller ikke i motsetning til et åpent samfunn. Tvert imot. Mennesker som er trygge på sin egen identitet, har ofte lettere for å møte andre med respekt og nysgjerrighet. Man trenger ikke gjøre seg selv mindre for å anerkjenne andre.
Jeg er selv adoptert fra Indonesia. Kanskje er det nettopp derfor jeg ser verdien av å ha et samfunn som kjenner sine egne røtter. Kjærlighet til Norge handler ikke bare om etnisk bakgrunn. Den handler om tilhørighet, fellesskap og et ønske om å ta vare på den kulturen og de institusjonene som har gjort Norge til et av verdens beste land å leve i.
Derfor mener jeg at Norge trenger mer kulturell selvtillit – ikke mindre. Mer bunad. Mer folkemusikk. Mer folkedans. Flere leikarringer. Mer lokal matkultur. Mer formidling av vår historie. Ikke fordi Norge er bedre enn andre land, men fordi et folk som kjenner sine egne røtter, står sterkere i møtet med verden.
Et modent demokrati tåler at mennesker er stolte av landet sitt. Faktisk kan en inkluderende patriotisme være en styrke, ikke en trussel. Å heie på Norge betyr ikke at man ser ned på andre. Å bære et norsk flagg gjør ingen til ekstremist.
Et folk som mister stoltheten over sin egen kultur, historie og identitet, blir ikke mer inkluderende. Det blir mer rotløst. Derfor trenger Norge ikke mindre nasjonal stolthet, men mer – en stolthet som er trygg nok til å møte andre kulturer med respekt, uten å skamme seg over sin egen!
Innlegget ble opprinnelig publisert på skribentens Facebook-side, og gjengis her etter avtale.
