For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ja takk til pornoprat!
Minervas initiativ til pornodebatt bør åpne for en bred diskusjon som våger å se både fordeler og ulemper for konsumentene og de ulike aktørene i dagens pornoindustri.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Minervas kulturredaktør Aurora Mykkeltveit etterlyser en ny pornodebatt. Hun løfter bekymringer om hvordan porno fungerer som superstimuli; det frigjør større mengder dopamin i hjernen enn normalt, noe som igjen påvirker belønningssystemet i hjernen, og antagelig har sammenheng med problematisk adferd som avhengighet. For noen kan det bli lettere å velge porno fremfor naturlige kilder til dopamin, som sex med et annet menneske. Mykkeltveit henviser til psykiater og spesialist i klinisk sexologi, Haakon Aars, som i et intervju i Aftenposten 21. januar advarer mot at porno kan gå ut over kjæresterelasjoner, samt gi problemer med seksuallivet og avhengighetsproblematikk. Dette er spesielt bekymringsfullt med tanke på barn og unge voksne som ikke har ferdig utviklet hjernen sin når de tidlig eksponeres for porno. Mykkeltveit ønsker «emosjonelt» et forbud mot porno, men etterlyser mer realistiske reguleringer. Kvinneforakt i porno og vold, men også det som ser ut som en forståelse av at pornoforbrukere er ikke-aktører som passivt får våre lyster og tenningsmønstre formet av pornoen, ser ut til å rettferdiggjøre dette. Som alltid når porno gjøres til gjenstand for kulturkrig er sexarbeiderne – de av oss som får inntekter og livskvalitet særdeles negativt påvirket av forbud og regulering – et ikke-tema.
Avhengighetsatferd
Superstimuli knyttes til produkter og teknologi som gaming, rusmidler, porno og sosiale medier. Mykkeltveit henviser leserne til tv-serien Ølhunden Berit, som blant annet omhandler chemsex. En del skeive menn tilhører en subkultur der vilkårlig sex mellom menn (utenfor monogamiets rammer) er sentralt i hvordan vi former vennskap, kjæresterelasjoner og våre identiteter som skeive menn («sex-based sociality»). En underkategori av dette er chemsex, et fenomen der menn som har sex med menn blander sex og visse hardcore illegale rusmidler. Fenomenet vekker mer og mer bekymring både innenfor skeive miljøer, blant helseaktivister og helsearbeidere, og innenfor populærkulturen. Ledende fagfolk på behandling av chemsex-avhengighet peker også på porno som superstimuli som chemsex-adferd må sees i sammenheng med, sammen med sjekkeapper menn som har sex med menn bruker for å organisere sextreff. En kjent stereotypi fra chemsex er også bildet av et rom fullt av nakne, rusa menn som ikke har sex med hverandre, men som scroller og scroller på Grindr for å finne det neste og beste ligget.
På den europeiske konferansen for rus- og avhengighetslidelser Lisbon Addictions 2022, ble det også argumentert for at blant annet gaming, porno og gambling kan gi avhengighetslignende adferder og symptomer, slik Mykkeltveit påpeker. Det vises til hjerneforskning og ulike fagdisipliner, der man har sammenlignet funnene på tegn på avhengighet knyttet til adferd, med tegn på avhengighet knyttet til rusmidler.
Ungdoms erfaring
I 2020 lanserte Redd Barna rapporten «Et skada bilde av hvordan sex er», som bygger på intervjuer og fokusgrupper med ungdom i alderen 14 til 19 år. Litt over 50 ungdommer kan ikke sies å være generaliserbart, men rapporten er interessant og relevant. Den viser at ungdommene opplever porno både positivt og negativt. Det positive er at porno er et verktøy som gir ungdom muligheter til å bli kjent med egen seksualitet, og hva man liker og ikke liker. Samt at porno eksponerer dem for ulike kropper. Samtidig mente ungdommen at pornografi skapte forventningspress og urealistiske forventinger til sex. Både gutter og jenter ga uttrykk for frustrasjon over at forsøk på å etterligne handlingene de har sett i porno, kan bidra til dårlig sex. Og det var flere jenter enn gutter som hadde deltatt i seksuelle handlinger som var hentet fra porno, selv om de opplevde det som grenseoverskridende, smertefullt og krenkende. Ifølge Redd Barna formidlet ungdommen at det både var relatert til manglende kommunikasjon og at jenter ikke ville gjøre et «dårlig inntrykk».
BDSM er ikke vold
Mykkeltveit er bekymret for voldelig porno, men klarer hun å skille vold fra sex?
Jeg har spilt i flere hardcore BDSM-filmer, deriblant en fra 2024 sammen med pornoskuespiller Leo Bulgari. I denne slår jeg ham blant annet over ansiktet og kaller ham for homofobe skjellsord. I forkant av scenen hadde Leo og jeg en skriftlig utveksling der vi sammen kom frem til hva jeg kunne gjøre av handlinger mot ham, og hva jeg kunne si. Underveis i filmen gir Leo flere ganger uttrykk for at vi må ta en pause, og flere ganger uttrykk for at vi kan fortsette. Denne aktive kommunikasjonsprosessen er vanlig i forbindelse med innspilling av BDSM-pornofilmer jeg har deltatt i.
Er sex basert på informert, løpende samtykke, og som gir alle parter glede, likevel vold?
En utfordring i studier på porno og vold er gjerne ulike definisjoner på hva vold er. I en ellers så grundig skrevet artikkel er det skuffende at Mykkeltveit ikke ser ut til å ha satt seg bedre inn i hva BDSM-sex er. Helsefagmiljøer har gjennom klassifikasjonssystemet til Verdens Helseorganisasjon, ICD-11, fjernet BDSM fra diagnosesystemet. BDSM sees ikke som sykdom eller seksuelle forstyrrelser, men anerkjennes som en normalvariasjon av seksualitet og samtykkende seksualpraksis. ICD-11 skiller mellom vold og BDSM, og sistnevnte defineres med ordet «samtykke» i henhold til Store norske leksikon. Flere har også tatt til orde for at BDSM-ere ofte har større forståelse og respekt for maktrelasjoner og samtykke enn det «normies» har. Åpenhet, samtykke og kommunikasjon er grunnleggende elementer som ligger lengst fremme i pannebrasken hos de som driver BDSM, på måter de ikke alltid gjør under «vanlige» seksuelle handlinger.
Denne underkategorien er kanskje langt utenfor hvordan Mykkeltveit kunne tenke seg å ha sex, men det betyr ikke at det som foregår i pornoen nødvendigvis er vold eller asosialt. Å kle seg naken foran andre, gi uttrykk for hva man liker, og gi seg hen er også å gjøre oss sårbare. For kritikk, for latterliggjøring, og for anklager i offentlig debatt om at vi driver selvskading, ikke egentlig vet hva vi gjør, og så videre. Å bli møtt i en slik sårbar posisjon uten å bli fordømt, det er intimitet. Dermed er det ikke uvanlig at BDSM-elskere kan beskrive sexen som nær og intim.
Er pornokonsumenter zombier i de dødes dal?
Mykkeltveit har nok svært rett i at porno påvirker våre tenningsmønstre og fantasier. Men porno er også et kulturhistorisk uttrykk for tiden vi lever i, og som speiler forbrukernes fantasier, liv og drømmer.
Sosialpsykologen Justin Lehmiller publiserte i 2018 boken Tell Me What You Want. Dette er den største undersøkelsen i nyere tid av amerikaneres seksuelle fantasier. Han har antagelig fått svar fra 4175 av de mest sex-positive delene av befolkningen (som er de man kan forvente at svarer på slike undersøkelser), men kan samtidig skilte med at svarene kommer fra alle lag av det amerikanske samfunnet. Det viser seg at folk flest fantaserer om det meste annet enn den ritualiserte grå misjonærstillingen godt gjemt under dynen med lyset av. Gruppesex og BDSM-sex står høyest på listen over menn og kvinners seksuelle fantasier. En fjerdedel av deltagerne beskrev BDSM-fantasier som deres favorittfantasier, og de fleste hadde fantasert om BDSM minst én gang i livet. Kun fire prosent av kvinnene og syv prosent av mennene hadde aldri hatt BDSM-fantasier. Det er flere som drømmer om å underkaste seg en elsker, enn å dominere en elsker. 2/3 av kvinnene i studien hadde fantasier om å bli tvunget til sex. Det betyr selvsagt ikke at de faktisk ønsket å bli voldtatt: Scenarioene er appellerende til kvinnene fordi de foregår inne i deres fantasiverden, hvor de har kontroll. Lehmiller skriver at BDSM- og gruppesex-fantasier ofte går hånd i hånd. Når det gjelder smerte, er det mild BDSM de fleste drømmer om. Det er rimelig å tro funnene kan overføres til norske forhold. I henhold til den norske seksualvaneundersøkelsen fra 2020 uttrykker rundt én av tre nordmenn (34 prosent) en slags interesse for BDSM, og nesten 10 prosent at de noen gang har engasjert seg i BDSM-aktivitet.
To tredjedeler av alle mennene i Lehmillers studie (72 prosent av dem heterofile) drømmer om å bli penetrert (analsex) av en partner, og mange fantaserer om å ha sex med partnere som bryter normene for kjønn. Det ser også ut til at folk har en tendens til å drømme om den sexen de ikke får. Folk som knytter mye tabuer til sex (for eksempel kristenkonservative), drømmer samtidig mye om nettopp den sexen de knytter skam og stigma til.
På akkurat samme måte som at skeive, muslimer, andre minoriteter (men også kvinner og menn i majoritetsbefolkningen) trenger å se våre identiteter speilet i nyhetene og populærkulturen, har vi også behov for å se seksualiteten og sexlivene våre speilet. Det kan sies å være svært inngripende å skulle forby eller begrense menneskelig uttrykk for den seksuelle siden ved våre liv. Porno er selvsagt ikke det eneste stedet vi kan få vår seksualitet speilet. Kanskje den dagen Mykkeltveit og andre redaktører, folkevalgte og andre forbilder, åpent, lystig og engasjert skriver og snakker om sine onani- og sexvaner offentlig, at behovet for pornokonsum blir mindre.
Fra porno til vold?
Opp igjennom tidene har tv-spill, filmer, tv-serier og porno fått skylden for vold. I den siste nasjonale seksuelle helsestrategien «God seksuell helse – vårt felles ansvar» skriver Helse- og omsorgsdepartementet at «Overgrepsmottak melder om at overgrep blant ungdom begått av jevnaldrende er blitt grovere, og at ungdom selv relaterer dette til porno».
Er pornokonsumenter troende til å utøve vold om de ser den scenen jeg spiller i med Leo Bulgari?
Ifølge denne metastudien, publisert i Trauma, Violence and Abuse i 2023, er svaret mer eller mindre «ja, nei, kanskje» og «i noen tilfeller». Forskerne var opptatt av en oppdatert forståelse av porno som tok i beregning at porno aldri tidligere har vært så tilgjengelig. De så på 59 vitenskapelige artikler, og på partnervold og annen vold, og på tenåringer og voksne. Noen studier viste til sammenheng mellom voldelig og trakasserende adferd og pornokonsum, hos både menn og kvinner (dog det ofte var større sannsynlighet blant mennene). Den aggressive adferden kunne ligne på sexen i pornoen som studiedeltagerne oppga å ha sett på. Noen studier mente at pornokonsum sannsynliggjorde at konsumenten også var voldelig, eller økte sannsynligheten til at konsumenten ville utøve vold. Andre studier kunne ikke slå fast en slik sammenheng, eller anså sammenhengen som svak. Den klassiske høna-eller-egget-problematikken gjør seg gjeldende, da noen studier viser til at menn som allerede har antisosiale trekk, og dermed med større risiko til å utøve vold, får økt sannsynlighet til å utøve vold når de ser porno, mens andre menn ikke synes å få økt voldsrisiko. Også når det gjelder sammenheng mellom pornoforbruk og troen på voldtektsmyter var studiene delte, og det kan se ut som at hvordan pornoen brukes har noe å si for troen på voldtekts myter: menn og kvinner som brukte porno for å onanere trodde i mindre grad på voldtektsmyter enn de som brukte porno for andre formål.
Det er flere begrensinger i denne metastudien. En av dem er at det manglet en universell definisjon av porno på tvers av studiene. En annen er at pornoforbruk og vold må sees i sammenheng med andre faktorer i livene våre, mens ingen av studiene tok i betraktning andre faktorer. Studiene hadde ofte få respondenter og var derfor ikke generaliserbare.
Ulike former for reguleringer
Mykkeltveit etterlyser tiltak som allerede etableres i flere europeiske land, som at man må aldersverifisere seg om man skal logge inn på pornonettsider. Dette innebærer å gi fra seg personsensitiv informasjon som kan hackes relativt lett, og det er sjeldent statlig kontroll på tjenesteleverandøren av aldersverifiseringen. Da er i grunnen en ordning med nasjonalt pornofilter, der den som betaler for internett, må kontakte nettleverandøren og si «jeg er voksen og jeg vil ha tilgang til porno», en tryggere løsning.
Den mest fornuftige reguleringen av unge voksnes tilgang til porno er god seksualundervisning. Dette er vist å gjøre unge voksne bedre i stand til å sette egne grenser, og gjør at unge voksne utsetter seksuelle debut. God seksualundervisning kan lære barn og unge voksne å skille porno fra seksualitet, og hvordan bruke porno kritisk og konstruktivt. God seksualundervisning er også viktig for å bekjempe skam og å gi kunnskap om hvordan utøve avansert sex (som den veldig vanlige fantasien BDSM) på tryggere måter.
God seksualundervisning er et gode for samfunnet langt utover det å begrense unge voksnes tilgang til porno.
Porno er også en arbeidsplass
Pornogiganter som Mindgeek, som drifter over 100 pornonettsider, deriblant PornHub, er ofte et skrekkens eksempel på grov kapitalistisk utnyttelse innenfor pornoindustrien. I flere år kjempet sexarbeidere for å få PornHub til å få på plass tiltak som sikrer opphavsrett og hindrer ulovlig nedlastning og spredning av privatproduserte pornofilmer. Men det var først med Nicholas Kristofs New York Times-artikkel «The Children of Pornhub» (4.12.2020), der han avslørte hvordan Mindgeek ga faen i å fjerne overgrepsmateriale, at Visa og Mastercard nektet å tilby Mindgeek sine tjenester. Reaksjonene fra kredittkortselskapene gjorde at pornogiganten snudde raskt. Etter dette har store deler av pornobransjen innført regler for verifisering av samtykke av deltagerne i porno som lastes opp.
PornHub, OnlyFans, JustForFans og så videre har samtidig bidratt til å gjøre amatørporno mer utbredt – den utfordrer de veldig smale skjønnhetsidealene i storpornoindustrien, men det har også gjort pornoskuespillere mer uavhengig fra jobb i studioer som ikke alltid har tatt til seg lærdommen fra MeToo-skandalene.
Det vil være nettopp disse store aktørene som vil ha best sjanse for å overleve i et sterkt regulert marked der store kundegrupper forsvinner over dagen. Dermed tvinges arbeiderne til å bli mer avhengige av store aktører innenfor pornobransjen for fortsatt å ha arbeid og inntekt, noe som igjen vil gjøre oss mer utsatt for utnyttelse og/eller dårligere arbeidsforhold. En enda større gruppe risikerer rett og slett å stå uten arbeid og inntekt.
Vi bør snakke om hvordan porno påvirker både barn, unge voksne, men også voksne menneskers adferd og tenningsmønstre. Når Mykkeltveit ber om regulering av porno er det viktig å forstå at det er bildet av pornokonsumenter, voksne borgere av dette landet, Mykkeltveit maler et bilde av i sin iver på å få vår frihet begrenset. Ikke minst, vi må også snakke om rettigheter for sexarbeiderne og diskutere i hvilken grad utfordringene rettferdiggjør enhver form for tiltak og reguleringer selv på bekostning av mennesker som av ulike årsaker jobber med porno.
