Sannhet og debattmetode: Toje, Irving og Bannon

Innlegget ble opprinnelig publisert i Vagant, og publiseres i Minerva etter avtale. Asle Tojes tilsvar kan leses her.

Det er en krevende øvelse å debattere med Asle Toje. Selv den korte teksten «Mine netter er lysere enn Bals’ dager» (13.02.2026) inneholder en lang rekke feil, uklarheter og løgner. Noen er små og enkelte avgjørende store. Det er kjedsommelig å gjennomgå alt slurvet, som er utført med en unik kombinasjon av lidenskap og unøyaktighet. Toje klarer ikke engang å få de mest elementære forholdene riktig i svaret sitt til min tekst «Ingen framtid uten erindring» (10.02.2026), men hisser seg opp i selvrettferdighet, indignasjon og karakteristikker («venstreradikal brunbeising», «engstelige venstreliberalere», «frådende venstreradikalere», «stalinisme» og «doven»). 

Toje er alt annet enn etterrettelig. Når man går teksten hans etter i sømmene, får man øye på et mønster: en vilje til å vri og vende på virkeligheten slik at den passer ham og hans ærend. Og å lyve når det er nødvendig.

Les Tojes svar her:

Kritikk og karakterdom: Presiseringer i en opphetet debatt

Asle Toje

Den mest oppsikts­vekkende løgnen kommer når Toje forsøker å rettferdiggjøre sin kontakt med holocaust­benekteren David Irving. Han hevder at kontakten skyldes en oppgave han fikk som student av professor Richard J. Evans ved University of Cambridge. Men professor Evans kan ikke huske å ha hatt Toje som student, og avviser dessuten at han noen­sinne har gitt noen student en slik oppgave. Dette kommer jeg tilbake til.

Med Tojes måte å argumentere på står man overfor et valg. Skal man gå i rette med i hvert fall noen av feilene, og dermed risikere å framstå som pirkete og pedantisk? Eller skal man velge å se bort fra alle unøyaktighetene, feilene og løgnene, og heller forsøke å holde debatten på et overordnet nivå?

I dette svaret til Toje tenkte jeg å gjøre begge deler. Mens jeg grunnet på hvordan jeg skulle svare på innlegget hans, slo det meg nemlig at slurvingen og den etter alt å dømme strategiske tilpasningen hans av saks­forholdene er intimt forbundet med Tojes overordnede prosjekt, både for seg selv og for den samfunns­utviklingen han arbeider med å fremme.

Jeg vil derfor først gå gjennom noen av de åpenbare enkeltfeilene og usannhetene i svaret hans, for deretter si noe om hans mer grunnleggende beskyldninger, om «brunbeising» og om såkalt «guilt by association», altså at jeg urettmessig forsøker å klistre ham til aktører han angivelig ikke har ønsket å ha noe med å gjøre, som David Irving og Steve Bannon.

David Irving v Penguin Books and Deborah Lipstadt

En av de mest åpenbare feilene i Tojes tekst ble rettet av Vagant-redaksjonen umiddelbart etter publisering. Det handlet om tidfestingen hans av rettssaken mellom David Irving og Deborah Lipstadt og Penguin Books (mer om denne om litt), som han skrev at fant sted mens han studerte i Cambridge (først oppgitt som årene 2003–2006). Dette ble korrigert til at rettsaken fant sted i 2000, og at Toje studerte der fra 2001 til 2006. Tidfestingen har vist seg å ha betydning for troverdigheten i Tojes versjon av kontakten med Irving.

«Bals hevder indirekte at jeg lyver om at jeg aldri har vært i kontakt med Epstein», skriver Toje. Dette belegger han med å sitere en setning fra kronikken min, der han utelater passasjen som følger direkte etter. Der skriver jeg: «Denne saken handler ikke om kontakt mellom Toje og Epstein, men om kontakt mellom Toje og Donald Trumps tidligere sjefsrådgiver og strateg, Steve Bannon.»

Her velger altså Toje å sitere den delen av et utsagn som gjør det mulig å score et poeng, og utelate den mest relevante delen av sitatet – der jeg til og med hadde kursivert at det ikke handlet om Epstein og Toje. Likevel gjør Toje et stort nummer ut av det motsatte: «Dette vet Bals, men han gjentar den ekstremt belastende løgnen. Bals er doven, det vil bli et gjentagende tema.»

Irving-sitater

Toje hevder at jeg ikke siterer ham: «La du merke til en ting? Hva som manglet? Sitater, naturligvis.». Det er en merkelig påstand, på grensen til absurd. For i kronikken min siterte jeg ham flere ganger, endog med bildebevis fra David Irvings egen blogg. Tror ikke Toje at andre mennesker kan lese?

Toje skriver: «Leseren bør merke seg at hele denne drittpakken er bygget på én e-post, sendt av en student engasjert i å løse en krevende og spennende oppgave gitt av en førsteklasses professor». Om vi et øyeblikk ser bort fra det mest graverende med hele Tojes villedende forsvar, og som jeg behandler i detalj under – nemlig at han aldri har fått noen slik oppgave av Evans, og at han i sine tilsvar på Substack (som han seinere slettet, men som til dels er gjengitt i Subjekt) og i Vagant veksler mellom å hevde at han tok kontakt med Irving fordi han skulle besvare en student­oppgave og at planen var å skrive et intervju – så stemmer det heller ikke at teksten min bare baserte seg på én epost. Som det framgår av et annet sitat fra David Irvings blogg­dagbok, fra oktober 2003, og gjengitt i sin helhet i kronikken – var det telefonisk kontakt mellom ham og Toje, på Tojes initiativ.

At hele teksten min baserer seg på én epost er tull også av en annen og nokså opplagt grunn: Den viktigste foranledningen var at Tojes navn dukket opp flere steder i Epstein-filene, der han på innforstått vis ble døpt «Nobelfyren».

La meg bare kort rekapitulere bakgrunnen: Fremskritts­­partiets stortings­­gruppe innstilte i februar 2018 Asle Toje som sitt medlem til Nobelkomiteen. Ifølge NRK var det stortings­representant Christian Tybring-Gjedde som foreslo Toje, «på bakgrunn av hans kompetanse», etter at Stortinget først hadde avvist forslaget om at stortings­­vararepresentant Carl I. Hagen kunne gå inn i komiteen. På dette tidspunktet hadde dagens partileder, Sylvi Listhaug, vært innvandrings- og integrerings­­minister i Erna Solbergs Høyre-Frp-regjering siden 2015. Da Solberg-regjeringen tok inn Venstre på nyåret i 2018, falt posten som innvandrings- og integrerings­­minister bort, og Listhaug ble justis-, beredskaps- og innvandrings­­minister. Hun måtte gå av etter et par måneder, etter at rådgiveren hennes Espen Teigen la ut et Facebook-innlegg på hennes profil, der det sto at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Ett års tid etterpå var hun tilbake som eldre- og folkehelse­­minister, og i 2021 ble hun valgt til Frps nye partileder. Hun hadde da vært nestleder siden 3. september 2018, etter at Per Sandberg trakk seg fra stillingen i august samme år.

«Hun [Sylvi Listhaug] tenker ganske likt som Steve. De kan møtes hvor som helst i Europa», skrev Terje Rød-Larsen til Jeffrey Epstein 30. september 2018. Meldingen ble – etter hva jeg kan skjønne – sendt under to uker etter at Toje skal ha truffet Bannon i IPI-lokalene til Rød-Larsen. Rød-Larsen sendte Tojes telefonnummer til Epstein, som en halvtime seinere sendte nummeret videre til Bannon. «Nobelfyren ønsker å sette opp et møte mellom deg og parti­nestlederen [«deputy head of Fremskrittspartiet»]», skrev han. «Denne fyren er ekte vare» («the real deal»), svarte Bannon om mannen han hadde truffet mindre enn to uker tidligere. «Han vil introdusere deg for lederen av partiet på deres høyreside. Donalds hode ville eksplodert om han visste at du nå er kompis med fyren som avgjør Nobels fredspris mandag», skrev Epstein.

En drøy uke seinere var Toje igjen tema mellom Epstein og Bannon. «Svarte du noen gang Nobelpris-nordmannen», skrev Epstein. «Jeg mailer ham fem ganger daglig», svarte Bannon.

«Jeg møtte Bannon i en sosial setting i NYC da jeg var for å tale i FN. Ellers ingen kontakt», skrev Toje først i en SMS til Aftenposten. Det var ikke riktig at møtet Toje deltok på var et FN-møte; det var et møte i regi av Rød-Larsens tenketank IPI. Da avisa spurte om det stemte at han og Bannon hadde hatt mye kontakt, svarte Toje: «Nei. Jeg har møtt ham én gang i sosial sammenheng.» «Stemmer det at du og Bannon hadde en skriftlig kontakt slik han skriver?», fulgte Aftenposten opp. «Mulig jeg var på en mailingliste. Spør Bannon», lød svaret da.

At Toje siden har sluppet unna flere oppfølgings­spørsmål om denne kontakten er smått utrolig.

Det er dessuten noe mer som skurrer ved Tojes versjon, også på dette punktet. I sitt siste innlegg i Vagant skriver han:

Min kontakt med Bannon fant sted etter at han hadde gått av som stabssjef i Det hvite hus, da jeg traff ham på et FN-arrangement i New York. Teksten som kom ut av denne dialogen, ligger åpent tilgjengelig i Dagens Næringsliv.

Bannon gikk av som stabssjef i 2017, IPI-møtet fant sted i september 2018, men artikkelen Toje lenker til, er fra 2016. Hva som er sant og ikke sant her, vet vi ikke. Men vi vet at ikke alt kan være sant samtidig.

Tojes bøker

Toje skriver: «Bals har tydeligvis ikke lest mine bøker, men de som har lest vil vite at jeg mener man må lese bredt for å tenke dypt.» Jeg tror Toje er fullt klar over at jeg ikke bare har lest bøkene hans, men også anmeldt en av dem. Ja, vi har til og med skrevet i samme bok sammen. I den forbindelse møttes vi til samtale, og jeg husker fra samtalen vår i forkant at Toje var godt klar over den ikke akkurat rosende anmeldelsen jeg hadde skrevet om boka hans.

Da jeg leste om igjen denne anmeldelsen nå, mange år seinere, var det slående å se hvor mye som gikk igjen i Tojes metode: Slurv, unøyaktigheter, mangel på empirisk belegg, misforståelser, samt flere helt ukritiske referanser til sterkt høyreorienterte – endog høyreekstreme – utsagn.

«Geopolitikkens far»

Toje skriver om sin bruk av den svenske proto­fascisten Rudolf Kjellén: «Han var rasist, og han kom farlig nær anti­semittisme i debatten om jødisk innvandring til Sverige. At dette var utbredte holdninger i hans samtid, gjør det ikke bedre. Jeg har påpekt dette hver gang jeg har sitert ham.» Dette stemmer beviselig ikke, og det er forbausende at Toje når han skriver dette, ikke forstår at han umiddelbart vil bli tatt i enda en tilsnikelse.

I den famøse Aftenposten-kronikken fra 22. desember i fjor, som også var den Toje-teksten jeg henviste til i det jeg skrev om Tojes bruk av Kjellén, var han ikke i nærheten av å ta noe slikt forbehold. Snarere tvert imot. Slik lyder hele avsnittet:

Statsviteren Rudolf Kjellén beskrev staten som «nasjonens speil». Når lovene uttrykker folkets vilje, og viljen finner form i lovene, oppstår styrke. Når staten blir sitt eget referanseobjekt og nasjonen en skygge av seg selv, smuldrer begge.

Sven G. Holtsmark har behandlet Tojes bruk av Kjellén utførlig i kronikken «En tekst uten innhold» (26.12.2025). Der lyder en av konklusjonene at Toje presenterer «et idealportrett av seg selv – gjennom en nedvurdering av andre». Disse «andre» er først og fremst de Toje i sin Aftenposten-kronikk kalte «selvopptatte minoriteter». Med dette utfallet, som kom helt uten noen form for begrunnelse eller avgrensning, har Toje ifølge Holtsmark «skrevet seg selv ut av enhver seriøs diskusjon».

«Ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken»

Så langt har dette handlet om bristene, fordreiningene og villedningene Toje begår for å forsvare seg selv. Dessverre er problemene mer alvorlig enn som så.

Dette er ikke et ord jeg bruker med letthet, men i denne sammenhengen er det på sin plass: Toje lyver.

Denne beskyldningen krever det litt plass å begrunne – jeg håper leserne følger med videre. Om noen tenker: «Her er det igjen to skrikhalser som slynger ut beskyldninger mot hverandre, én snakker om fascisme, den andre om stalinisme», har jeg forståelse for det. Enhver debatt med Toje får et anstrøk av noe kulturkrigersk og uforsonlig. Men dette handler om noe mer, og om noe mye mer alvorlig. Ikke minst om sannhetskravet som må ligge til grunn for offentlig debatt, og om hvordan debatter avspores dersom noen argumenterer på et grunnlag de vet ikke er sannferdig.

Asle Toje og David Irving

For å forsvare hvorfor han skrev til David Irving høsten 2003, trekker Toje inn den britiske historikeren Richard J. Evans, Regius Professor Emeritus of History ved Cambridge University.

Før jeg skriver om Tojes påstander om rollen til professor Evans i denne saken, er det viktig å minne om hvem David Irving var, og ikke minst, hvem han var på det tidspunktet Toje skrev sin e-post. Irvings spesialitet i arbeidet med Det tredje riket og andre verdenskrig var å benekte at holocaust – folkemordet på jødene – i det hele tatt fant sted. Irving utmerket seg også i kunsten å misbruke, forfalske og ved behov overse kilder.

I 1996 gikk Irving til sak mot forfatteren Deborah Lipstadt og hennes forlag Penguin Books, med den påstanden at Lipstadts karakteristikk i boka Denying the Holocaust. The Growing Assault on Truth and Memory av Irving som holocaustfornekter var løgnaktig og derfor injurierende.

Avgjørelsen ved High Court i London falt i april 2000: Den falt ikke i Irvings favør, og Lipstadts bok måtte ikke trekkes tilbake og makuleres, slik han hadde krevd. Den lange dommen er i seg selv lesverdig som en gjennomgang av en historie­forfalskers verktøy­kasse og av hvordan jukset kan avsløres. Jeg gjengir her to av de siste avsnittene. De gir en anelse om hva saken dreide seg om og hvem Irving var (og er). Dommeren skriver:

13.162 […] Over the past fifteen years or so, Irving appears to have become more active politically than was previously the case. He speaks regularly at political or quasi-political meetings in Germany, the United States, Canada and the New World. The content of his speeches and interviews often displays a distinctly pro-Nazi and anti-Jewish bias. He makes surprising and often unfounded assertions about the Nazi regime which tend to exonerate the Nazis for the appalling atrocities which they inflicted on the Jews. He is content to mix with neo-fascists and appears to share many of their racist and anti-semitic prejudices. The picture of Irving which emerges from the evidence of his extra-curricular activities reveals him to be a right-wing pro-Nazi polemicist. In my view the Defendants have established that Irving has a political agenda. It is one which, it is legitimate to infer, disposes him, where he deems it necessary, to manipulate the historical record in order to make it conform with his political beliefs.

Finding as to Irving’s motivation

13.163 Having reviewed what appear to me to be the relevant considerations, I return to the issue which I defined in paragraph 13.138 above. I find myself unable to accept Irving’s contention that his falsification of the historical record is the product of innocent error or misinterpretation or incompetence on his part. When account is taken of all the considerations set out in paragraphs 13.140 to 13.161 above, it appears to me that the correct and inevitable inference must be that for the most part the falsification of the historical record was deliberate and that Irving was motivated by a desire to present events in a manner consistent with his own ideological beliefs even if that involved distortion and manipulation of historical evidence.

Alle, uten unntak, som i årene etter at dommen falt våren 2000 hadde noe å gjøre med historie­skriving om Hitler og nazismen, holocaust eller andre verdenskrig, var på det rene med én ting: David Irving var en nazi-apologet, han hadde benektet at jøder ble drept i gasskamre i Auschwitz, han påsto at Hitler så for seg å «løse jødeproblemet» gjennom emigrasjon etter krigen og i det hele tatt var ukjent med at det foregikk massedrap på jøder. Som skribent og «historiker» var Irving dermed kjent som en historieforfalsker.

Innlegget fra Jonas Bals svarer på dette innlegget fra Asle Toje:

Toje svarer om Bannon: Mine netter er lysere enn Bals' dager

Asle Toje

Toje skriver til Irving

Det er denne mannen Toje henvender seg til høsten 2003, altså 3 år etter dommen. Sitatet nedenfor er gjengitt av Irving selv, i en bloggdagbok han kalte en Action Report. Det aktuelle notatet er datert 28. oktober 2003. Irving gjengir brevet fra Toje slik:

Shortly after the [Lipstadt] trial I [Toje] had a seminar with Dr. Richard Evans in Cambridge where I am writing my PhD. I was struck by the level of animosity verging on hatred he displayed against your person and research, claiming inter alia that all the research that had been carried out was all ‘worthless’.

I realise that the academic tone is rougher in Britain than in my native Norway, but nevertheless the eagerness to assert that if one has done one mistake all the research ever done is worthless, struck me as ill conceived.

Let’s face it: It would be the nightmare of most academics to have every footnote ever written rummaged.

The malice of Dr Evans reminded me of the advice given to me by my history professor in Tromsø when as an undergrad I contemplated looking at the Holocaust: ‘You are not Jewish and the only thing you will achieve is to part with your good name and be branded an anti-Semite’.

Unfortunately also academia is playing up to the increasingly 1984esque political correctness of the international politics today.

I just finished reading Hitler’s War [en av Irvings bøker, omtalt i dommen] and found it thought provoking. I also enjoyed the Rommel biography. I do find the step by step hypothesis more compelling that the ‘take over the world’ strategy generally taught in schools. I very much agree that WWII is a historical phenomenon that should be dealt with by historians like other phenomenon [sic] – this seems to be increasingly possible, although the trial was a blow to the academic freedom of expression.

Irving svarer – ifølge ham selv: «I expect you have read my website dossier on Evans. He is filled with hatred, I know only Christian charity.»

Tojes journalistiske virke

Irving skriver videre (avsnittet står oppført under den delen av dagboken som fremdeles er datert 28.10.03, men utfra teksten kan det framstå som om det gjelder et noe seinere tidspunkt):

Asle T phones to say that he will come to London in February [2004] to do an interview for Morgenbladet. He says once again that Professor Evans struck him by the level of personal malice he displayed toward me — on being asked whether it was his desire to see me «removed from the world of published historians,» Evans made plain that it was. If I’d known then what I know now about him, I [Irving] would have had him removed as an expert witness, with disastrous consequences for Lipstadt’s defence.

Ifølge Irving har Toje altså spurt professor Evans om Evans ønsket Irving fjernet «from the world of published historians», noe Evans skal ha bekreftet overfor Toje.

Til dette kommenterer professor Evans 17.02.2026, etter en henvendelse fra Sven G. Holtsmark, at han sterkt betviler at han kan ha sagt noe slikt: For Evans dreide rettsaken seg om å opprettholde ytringsfriheten «in the face of Irving’s attempt to have Lipstadt’s book withdrawn and pulped». Toje, derimot, mente altså at den akademiske friheten ble angrepet ved at Irvings krav om å stoppe en bok ikke ble etterkommet. Forstå det den som kan.

Her er så Tojes versjon av det som skjedde, i Vagant-innlegget fra 13. februar 2026:

Vi studenter fikk en oppgave av vår professor, Richard Evans. Evans hadde lært seg tysk for å kunne ettergå Irvings påstander og dokumentere hans forskningsjuks. Han er en fremragende akademiker. Oppgaven vi fikk, var ikke å forsvare Irving, men å formulere de best mulige motargumentene – nettopp fordi Irving i retten ikke evnet å gjøre dette selv.

Toje legger til:

Leseren bør merke seg at hele denne drittpakken er bygget på én e-post, sendt av en student engasjert i å løse en krevende og spennende oppgave gitt av en førsteklasses professor. Jeg kan ikke understreke nok hvor ekstraordinært det var å studere under Richard Evans.

For et intellekt. Han vant rettssaken mot Irving, og var likevel oppriktig opptatt av å undersøke om han selv kunne ha gjort feil i en sak der motparten stilte uten advokat. Det er akademisk redelighet. Altså det motsatte av det Bals bedriver.

Toje anroper akademisk redelighet. Er hans egen fremstilling redelig? Igjen må vi ta det punkt for punkt:

At Richard J. Evans skulle ha lært seg tysk for å ettergå Irving, er åpenbart feil. Ikke bare det: Det er en meningsløs påstand, som vitner om at Toje knapt kan vite hvem Richard J. Evans er eller var: Evans har helt fra sin tid som student på 1970-tallet spesialisert seg på tysk historie.

Evans skriver i sin e-post til Holtsmark:

I myself learned German at two residential two-month language courses, respectively in Ebersberg Oberbayern and Lüneburg Lower Saxony, in 1970, in order to carry out the research in German archives required for my doctoral dissertation, on the feminist movement in Germany 1894–1933.

Toje skriver at han og andre studenter skal ha fått som «oppgave» av Evans «å formulere de best mulige motargumentene [mot anklagene mot Irving] – nettopp fordi Irving i retten ikke evnet å gjøre dette selv». Om vi legger til grunn at Toje fikk en slik oppgave mens han studerte i Cambridge, må det ha vært mens han fortsatt holdt på med sin Mphil, for som Evans skriver: «PhD students here don’t in any case attend classes or even lectures».

Om Toje likevel på en eller annen måte skulle ha fulgt et kurs med professor Evans som MPhil-student, fikk han altså aldri den oppgaven han hevder at han fikk. I tillegg avviser Evans at Toje noensinne var hans student:

I never gave any of my students, of whom Dr Toje was in any case not one, an assignment asking them to examine anything to do with Irving. My involvement in the case as an expert witness had no connection with my teaching.

Toje har altså aldri, slik han påstår i Vagant i 2026, fått som «oppgave» av Evans å fremskaffe mulige argumenter til forsvar for Irving.

Journalistisk oppdrag?

Så er det den andre versjonen av de to «sidestilte» forklaringene av henvendelsen til Irving i 2004, da Toje – på det tidspunktet 30 år gammel – så for seg å lage et intervju med Irving for Morgenbladet. Dette kan i og for seg være riktig.

Men hvorfor i all verden skulle Morgenbladet trykke et intervju med Irving i 2004 – nærmere fire år etter at Irvings metode som historiker var plukket fra hverandre av Richard J. Evans og det britiske rettsvesenet, og åtte år etter at Morgenbladet sommeren 1996 hadde hatt en stor debatt om saken med utgangspunkt i Hans Fredrik Dahls omtale av Irving – en debatt som var med å motivere historikeren Odd-Bjørn Fure til i 1997 å utgi pamfletten Kampen mot glemselen. Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet, som dreide seg om nettopp David Irving og hans apologeter? Hva er det Irving kunne ha å fortelle Toje som ikke var kommet fram i Morgenbladet, i Fures og andre bøker, og ikke minst i rettsaken og rettens begrunnelse da Irvings krav om at Penguin måtte trekke Lipstadts bok tilbake, ble avvist?

Å finne mening i Tojes argumentasjon

Den velvillige tolkningen er at Toje var ufattelig naiv og ikke hadde det minste begrep om hvem David Irving var og og hva han sto for. Hvor usannsynlig det er, for en person som selv hevder å ha satt seg inn i Lipstsadt-saken og lest både Hitler’s War og The Trail of the Fox: The Life of Field-Marshall Erwin Rommel, sier vel seg selv.

Det urimelige i en slik grad av uvitenhet hos en Cambridge-student, formuleringene i henvendelsen til Irving, og Tojes ord over telefon slik de er gjengitt av Irving, gjør at en annen forklaring er mer nærliggende: Toje mente at Irving faktisk hadde noe å fare med, og at dommen som hadde gått i Irvings disfavør, hadde vært «a blow to the academic freedom of expression», et uttrykk for «politisk korrekthet» og rene 1984-tilstander. I alle fall er det slik Irving siterer ham. Toje har ikke benektet å ha skrevet dette; han har tvert imot bekreftet det. Problemet med Irving dreide seg dessuten ifølge Toje den gang bare om at Irving hadde feilet én gang og slurvet med noen fotnoter.

Toje gjør i dag et vesen av at han skal ha satt seg inn i rettsaken før han skrev til Irving. Da ville han i så fall visst at dommen dokumenterer en avgrunn av manipulering med kilder og andre former for forskningsjuks – det var derfor Irving tapte.

Toje valgte altså å baktale Evans for å få innpass hos en holocaustfornekter. For å oppnå kontakt, reduserte Toje kritikken av Irving til å handle om «fotnoter» og enkeltfeil. I dag forsvarer Toje framgangsmåten ved å skrive: «Alle journalister vet at dersom du skal få kontakt med en kontroversiell skikkelse, kan du ikke starte med å ta avstand fra dem.» Nå er ikke jeg journalist, selv om jeg har gjort flere intervjuer, men jeg har heller aldri opplevd at et intervju starter med at du ryggslikker den du vil intervjue.

Mer enn bare smiger

Som student må Toje ha vært kjent med Irvings eksplisitte holocaust-fornektelse, Lipstadt-saken og skandalen knyttet til David Irving da han skrev eposten – en epost som Irving selv åpenbart oppfattet som fanmail. Toje viste til en uhyrlig uttalelse som en ikke navngitt UiT-professor skulle ha kommet med, og gjorde så disse ordene til sine egne. Også skamrosen hans av Irvings bøker fremstår som mer enn bare smiger:

I just finished reading HITLER’S WAR which I found thought provoking. I also enjoyed the ROMMEL biography. […] I very much agree that WWII is a historical phenomenon that should be dealt with by historians like other phenomenon [sic] — this seems to be increasingly impossible, although the trial was a blow to the academic freedom of expression.

«Jeg ville formulert e-posten annerledes i dag enn jeg gjorde som student, men hensikten var faglig etterprøving – ikke sympati», skriver Toje i dag. Det kan ikke utelukkes med absolutt sikkerhet at Toje som MPhil-student var på et seminar med professor Evans. Det vi derimot kan utelukke, er at han fikk Irving-oppgaven av Evans. Dette, sammen med at ingenting i Tojes brev til Irving antyder at henvendelsen har noe å gjøre med en studentoppgave, gjør Tojes etterhåndsforklaring svært lite troverdig.

Grunnløse anklager og «guilt by association»?

Det overordnede politiske poenget i Tojes tilsvar er at kronikken min er en form for «brunbeising», «stalinisme» og «guilt by association». Hva er begrunnelsen?

Jeg skrev i min kronikk at vi ikke kan ta lett på dem som har «vist en gjentatt hang til å forskjønne, bortforklare, bagatellisere og noen ganger til og med ukritisk gjentar løgner fra Kreml og Washington, slik Toje og flere av hans allierte har gjort». Toje svarer: «Dette er en svært alvorlig beskyldning i dagens sikkerhetspolitiske klima.» Det gir jeg ham rett i. Toje skriver videre: «Hvilke «løgner» har jeg gjentatt? Husker du hvor vi begynte? Mangelen på sitater? Dette er Bals’ metode, dette er hans kompetansenivå.»

Når det gjelder dette med å gjenta løgner fra Kreml, viste jeg til en kilde, noe Toje velger å fortie. Henvisningen gjaldt blant annet uttalelser Toje kom med i sin egen podkast, «Tojes time», 9. desember 2024. Der sa Toje:

USA har nå besluttet å gi Ukraina langtrekkende våpen som Ukraina ikke selv klarer å bruke, så det er jo amerikanske operatører som bruker amerikanske våpen mot Russland på russisk territorium. Russland har signalisert at de har senket terskelen for bruk av atomvåpen, alle våre norske ledere er enige om at det er noen ting vi ikke skal ta hensyn til i det hele tatt [mine uthevinger].

De eneste mer eller mindre langtrekkende amerikanske våpen som Ukraina hadde på denne tiden, var de såkalte ATACMS. Toje hevdet altså at ukrainerne måtte ha støtte av amerikansk personell for å betjene dem, og han satte dette i sammenheng med at Russland skal ha senket terskelen for bruk av atomvåpen. Det passer som hånd i hanske med det Sergej Lavrov hadde sagt et par uker tidligere, 19. november 2024, som svar på et spørsmål om nettopp ukrainernes bruk av disse missilene:

[…] The multiple use of ATACMS in the Bryansk Region last night signals a desire for escalation. Utilising these sophisticated missiles without American involvement is unfeasible. President Vladimir Putin has frequently addressed this issue, cautioning how our stance will shift should the long-range capability (up to 300 kilometres), which is currently under speculation, receive approval.

[…]

Today, we have officially released the Fundamentals of the Nuclear Doctrine of the Russian Federation. All pertinent details are confirmed therein and have been codified into law. President Vladimir Putin publicly articulated this on September 12, 2024. I trust that this doctrine will be comprehensively read, not selectively as they do with the UN Charter, but in its entirety and in context [mine uthevinger].

Om Toje leste Lavrovs uttalelse direkte eller brukte en annen kilde, som for eksempel ABC News (ABC knyttet spørsmålet om ATACMS sammen med Russlands atomtrusler slik Toje gjorde det), er uvesentlig. Det vesentlige her er at Toje gjenga en påstand fra Kreml om at våpen rettet mot Russland ble betjent av amerikanske statsborgere. Denne påstanden var ikke begrunnet på noen som helst måte og hadde ingen troverdighet. Toje, som hevder at han «følger Ukraina-krigen kanskje nærmere enn mange», presenterte Lavrovs propagandaversjon som en udiskutabel sannhet.

Et annet eksempel: I podkasten til Wolfgang Wee sa Toje i desember 2025, uten forbehold, at «det går med omtrent 2000 liv på ukrainsk side om dagen nå». Dette tallet finnes det ikke belegg for i noen troverdig kilde, og faktisk heller ikke i russiske eller pro-russiske: Sommeren 2024 kom flere meldinger (her er et eksempel) om ukrainske tap på opp mot 2000 soldater per dag – men tap (losses eller casualties på engelsk, poteri på russisk) betyr ikke drepte: Det betyr drepte, sårede eller missing-in-action. I oktober 2025 hevder et oppslag i Izvestija på engelsk, at de ukrainske tapene ved fronten utgjør «at least 1.6 thousand people per day» – altså tap, ikke drepte.

Når det gjelder tidligere uttalelser fra Toje om Russland og Ukraina, kan disse følges tilbake til før Russlands anneksjon av Krym og invasjon av Øst-Ukraina i 2014. Bildet som tegner seg er klart: Toje bortforklarer russisk aggresjon, og kritiserer, mistolker og latterliggjør vestlige mottiltak.

Tidligere uttalelser

To eksempler:

1) I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv 27. februar 2014 valgte Toje tittelen «Pålitelige Putin». I ingressen het det at «Ukraina viser et vankelmodig vesten og et forbilledlig forutsigbart Russland». Han fortsatte: «Russland er den ledende eksponenten for en utenrikspolitikk som er grunnet i nasjonale interesser innenfor rammen av et internasjonalt system hvor staters rett til ikke-innblanding anses som hellig.»

Toje skrev så at: «Ufokusert vestlig aktivisme [er] blitt satt i skyggen av fokusert Russisk diplomati. Tydelige utenrikspolitiske målsetninger gjør Russland til en forutsigbar nabo.»

Natt til 27. februar 2014 hadde russiske styrker rykket inn på Krymhalvøya og tatt kontroll over det lokale parlamentet og offentlige bygninger i Simferopol. Samtidig som Tojes innlegg gikk i trykken, hadde Putin startet anneksjonen av Krym. I ukene og månedene som fulgte, gikk russiske styrker inn i Øst-Ukraina.

2) I Dagens Næringsliv-kronikken «Kan vi få se filmen denne gangen?» (19.02.2022) kritiserte Toje USA for å hevde at Russland ville invadere Ukraina. Ifølge Toje var Biden «en liberal president med lav oppslutning og valgnederlag i sikte [som var] i ferd med å snakke Nato inn i en krig med Russland», og som var «så blodtørstig i sine prognoser at Ukrainas president måtte be ham dempe seg». Fem dager seinere var fullskalainvasjonen et faktum. Toje skrev at «Russland har mobilisert langs grensene, men krigens matematikk dikterer at noe over 100.000 mann er for lite til å invadere et land som har 250.000 mann i forsvar». Dagen før kronikken ble publisert fortalte USAs ambassadør til OSSE at Russland hadde økt antall soldater til mellom 169 000 og 190 000 mann.

Det hjelper ikke at Toje både i 2014 og i 2022 i etterkant vedgikk at han hadde bommet og forsøkte å forklare hvorfor han hadde bommet: Det er systematikk i Tojes feiltakelser, og de har gått i Moskvas favør.

Hvorfor er dette viktig?

Når jeg i kronikken pekte på ytre høyres internasjonale økosystemer, var det for å minne leseren om at vi i Norge og Europa i dag befinner oss i et krysspress fra svært uvennligsinnede regjeringer i USA og Russland, som begge åpent tar til orde for «regimeskifte» i Europa. Gitt Tojes rolle i den «konservative» tenketanken Oikos, og hva han selv har skrevet om Trump og MAGA, og om Russland og Putin, påligger det enhver ansvarlig nordmann å vurdere kritisk om den måten han omtales av Rød-Larsen og Bannon på i Epstein-filene, handler om noe mer.

I kronikken «Amerika og vi under Trump» i Dagens Næringsliv 20. november 2016, som Toje selv henviser til i svaret sitt i Vagant, kaller han «Trumps triumf» for «et matematisk og valgstrategisk kunststykke». I denne kronikken skriver han videre:

Trump har en lang liste over ting som irriterer ham i internasjonal politikk. Norge er ikke på listen og det er bra. Nå er prioritet nummer én å ikke komme på denne listen. […] Utfordringen for Norge er å finne en vei inn i en administrasjon hvor vi har få kontaktpunkter. Vi er simpelthen i beit for mellommenn.

Seinere i kronikken heter det:

Trumps sjefstrateg Steve Bannon uttrykte i en tale han holdt i Vatikanet i 2014 politisk slektskap med den nye høyresiden i Europa og dyp skepsis til «Davos-partiet». Hvem skulle trodd at Frp ville bli en utenrikspolitisk ressurs? […] Når vi sorterer gjennom bunken post-it-lapper om av [sic] hva vi vet om Trumps utenrikspolitikk, er det verdt å merke seg at han er positiv til Russland. Det kan være godt nytt for Norge, siden gode forbindelser mellom Washington og Moskva kan føre til avspenning i våre nærområder.

Toje avslutter med følgende forslag:

Kan hende vil det være passende å tilby Oslo som møteplass mellom Trump og Putin… […] I året som kommer må Norge arbeide for å få et godt forhold til Det hvite hus og presidenten må arbeide for å få gode relasjoner til europeiske ledere.

Denne kronikken, som Toje selv i sitt svarinnlegg omtaler som et «intervju» med Bannon, er oppsiktsvekkende. Alle opplysninger i kronikkens skildring av hva som behøves for å blidgjøre Trump og opprettholde kontakten med MAGA-USA – nemlig en mellommann fra Frp som kan være en «utenrikspolitisk ressurs» og danne «gode forbindelser» mellom Washington og Moskva – stemmer med det vi alle nå har lest at Bannon og Rød-Larsen skrev til Epstein. Underlig nok lenker Toje til denne teksten i et avsnitt som dreier seg om å tilbakevise nettopp at spekulasjonene som har oppstått om slike planer og denne typen kontakt, stemmer.

Tojes planer

En vanlig anklage fra Toje og hans støttespillere er at man bedriver «brunbeising» dersom man påviser likheter mellom det tankegodset de fremmer, tankegods som mange i dag helt har glemt at springer ut av den fascistiske idétradisjonen og tankegodset som ligger til grunn for Putin og Trumps regimer. Disse debattene handler om noe helt vesentlig: Om vår evne til å gjenkjenne historiske mønstre, og om å kunne handle i tide, før autoritære krefter vokser seg så sterke at de blir vanskelige eller umulige å stanse.

I kjølvannet av Tojes mye omtalte kronikk i Aftenposten 22. desember i fjor, påpekte mange av debattantene slike ubehagelige paralleller. I kronikken «Det er ynkelig å gjemme seg bak ‘feillesning’ når kritikken kommer» (01.01.2026) skrev Mustafa Can at «man kan ikke både skrive frem nasjonen som et vesen med arv og røtter, lene seg mot en kjellénsk organismemetaforikk, snakke i krisetermer om oppløsning og offervilje – og så late som om innvendingene spøker seg frem av leserens fantasi». Om man skriver en kronikk om sivilisasjonskollaps, nasjonal gjenfødelse og undergangsmyter knyttet til veksthusdyrkede minoriteter, med ukritisk hyllende referanser til protofascister og rasister som Rudolf Kjellén; om man skriver fanmail til menn som David Irving, er på e-postlister knyttet til en mann som Steve Bannon, og tar til orde for at representanter fra Fremskrittspartiet skal kunne bli mellommenn med gode forbindelser til Washington og Moskva, aksepterer å være en posterboy for det ytterste høyre i Norge, uten å problematisere dette, gi disse aktørene motstand – eller ganske enkelt å ta avstand fra dem: Når Toje selv har plassert seg i en slik situasjon, kan han fortsatt klage over å bli utsatt for «guilt by association»?

Å lese dem man er uenig med

«Å insistere på at man ikke trenger å forstå aktører man misliker, er fristende, men uklokt», skriver Toje i sin kronikk – som om det var det vi diskuterte her. Deretter insinuerer han at jeg mener at «at konservative tankesmier bør være ulovlige», og at jeg vil «utrenske bibliotekene for alle tanker og individer som ikke har de meningene som er de rette anno 2026».

Dette lyder som et ekko av amerikansk kulturkrig, der «critical race studies» og såkalt «kulturmarxisme» anklages for å ville undertrykke majoritetskulturen eller tenkere og forfattere fra historien dagens progressive ikke liker – men der den virkelige utrenskingen av pensum, skolebiblioteker og offentlige biblioteker gjennomføres av de selvsamme ridderne for ytringsfrihetens sak.

Det er selvsagt bra å lese tenkere man er uenig med, det er til og med helt nødvendig. Derfor leser jeg for eksempel Asle Toje, og derfor skriver jeg bøker med et utall referanser til tenkere jeg ikke bare er uenige med, men som jeg finner dypt problematiske – som Hitler, Goebbels, Mussolini, Julius Evola, Renaud Camus, Rudolf Kjellén, Vidkun Quisling, Stalin og Mao.

Meningsbryting og en pluralisme i standpunkter og holdninger – og en raushet i møte med andres ideer – er en hjørnestein i demokratiet. Men det er ikke dét dette handler om. Det handler heller ikke om at Toje tilfeldigvis skulle ha brokker av tankegods felles med en tvilsom person, eller synes en tanke eller idé er spennende, og fordyper seg i den før han eventuelt forkaster den. Dette handler om summen av hva Toje gjør og sier, hvem han forbinder seg med. Det dreier seg også om hva han velger å fortie, og som vi nå vet: Det dreier seg om hvordan han forholder seg til kilder og fortidens hendelser, til hva han selv og andre faktisk har sagt eller gjort – kort sagt, til sannheten.