Kritikk og karakterdom: Presiseringer i en opphetet debatt

De tidligere innleggene i denne debatten ble redigert av og først publisert i Vagant, for så å bli gjenpublisert i Minerva. Dette innlegget er ferdigredigert av og først publisert i Minerva, og siden publisert i Vagant.

Jonas Bals retter i sitt innlegg «Sannhet og debattmetode» (23.02.2026) alvorlige anklager mot meg. De dreier seg ikke bare om uenighet i analyse eller vurderinger. Han fremmer også påstander om løgn, strategisk villedning og systematisk tilpasning av faktiske forhold. Når slike beskyldninger fremsettes eksplisitt, er det nødvendig å svare grundig og presist. Ikke for å forsterke konflikten, men for å klargjøre hva som faktisk skjedde, hva som er spørsmål om erindring og formulering, og hva som er fortolkning.

Kontakt med Irving

Les innlegget fra Bals her:

Sannhet og debattmetode: Toje, Irving og Bannon

Jonas Bals

Den mest alvorlige anklagen gjelder min kontakt med David Irving i 2003 og min henvisning til professor Richard J. Evans ved University of Cambridge. Professor Evans har i ettertid presisert at jeg ikke var hans PhD-student, og at han aldri ga meg i oppgave å forsvare Irving. Til det første: Jeg fulgte altså forelesninger med ham, selv om han må kunne tilgis ikke å huske meg mer enn 20 år senere. Vi studenter fulgte forelesningene til mange professorer. Richard J. Evans var en superstjerne etter Irving-rettssaken, jeg var inspirert av ham. 

Det andre gir grunn til å erkjenne at min tidligere formulering om at vi «fikk en oppgave» var for kategorisk. Det beklager jeg. Det jeg har forsøkt å beskrive, og som altså ligger over tjue år tilbake i tid, var et studentseminar med professor Evans der rettssaken mellom Irving og Deborah Lipstadt/Penguin Books ble behandlet inngående, og hvor metodiske spørsmål om argumentasjon, kildekritikk og bevisføring sto sentralt. Grunnen var at dette var et av de virkelig store møtene mellom vitenskapelig metode og domstolene. Min erindring av den konkrete rammen for dette er ikke tilstrekkelig presis til at jeg kan insistere på formuleringen jeg først brukte. Det var mitt minne, men jeg finner ingen notater, trolig fordi det også munnet ut i en e-post – og visstnok en telefonsamtale som jeg i dag ikke kan huske – som ikke førte til noe som helst.

Det innebærer imidlertid ikke at jeg har diktet opp en oppgave for å dekke over hensikten med henvendelsen. Å gå fra en upresis gjengivelse av undervisningskontekst til en konklusjon om bevisst løgn er et betydelig sprang. Det avgjørende spørsmålet er hva henvendelsen faktisk uttrykte. Den e-posten som er sitert fra Irvings egen blogg, er skrevet av en ung akademiker som søker kontakt for et mulig intervju og faglig avklaring. Språkføringen er smigrende, noe jeg beklager. Jeg ville formulert den annerledes i dag. På det tidspunktet var det et bevisst valg, fordi en konfronterende tilnærming ville gjort et eventuelt intervju umulig. Det er en kjent erfaring fra journalistisk og utforskende arbeid at tilgang ofte forutsetter en annen innledning enn en avstandserklæring. Jeg minner om at forespørselen ikke førte til noe intervju. Irving var simpelthen for diskreditert til å ta alvorlig.

At Irving selv kan ha oppfattet henvendelsen som støtte, kan ikke være avgjørende for hvordan den skal forstås. Det finnes ingen senere tekster, foredrag eller handlinger fra min side som forsvarer holocaustfornektelse eller bagatelliserer Irvings dokumenterte forfalskninger. Jeg har aldri bestridt dommen i saken mellom Irving og Lipstadt, og jeg deler fullt ut vurderingen av Irvings metode som historieforfalskning. Kritikk av dømmekraft i en konkret situasjon er legitim. Men det er noe annet enn å lese én e-post fra 2003 som uttrykk for en varig ideologisk posisjon.

Kontakt med Steve Bannon

Når det gjelder Steve Bannon, hevdes det at jeg har gitt ulike og motstridende fremstillinger av kontakten. Faktum er at jeg møtte Bannon i september 2018 i forbindelse med et arrangement i regi av International Peace Institute (IPI) i New York. Før dette hadde jeg skrevet en analyse av Trump-kampanjen i 2016, der Bannon ble omtalt og sitert. Det er ingen motsetning mellom å ha skrevet om en politisk aktør og senere møte vedkommende. I debattinnlegget mitt lenket jeg til feil tekst – den riktige teksten som kom ut fra møtet med Bannon, er «Kina mister glansen» (11.11.2018). Dersom enkelte formuleringer i ulike sammenhenger fremstår mindre presise når de leses side om side, kan det kritiseres som uklarhet. Det dokumenterer imidlertid ikke bevisst usann fremstilling.

I forlengelsen av dette trekkes omtale i de såkalte Epstein-filene frem som indikasjon på en mer omfattende forbindelse. Her er det avgjørende å skille mellom hva jeg selv har gjort, og hva tredjeparter har skrevet om meg. Jeg har aldri arbeidet for Bannon, aldri vært del av noe politisk prosjekt sammen med ham, og aldri hatt en organisatorisk rolle i hans virksomhet. 

Kontakten er altså som følger: Del 1: Et møte hos IPI. Bannon kan der ha luftet mulig kontakt med Frp, jeg husker ikke formuleringene presist, fordi det ikke er noe jeg fulgte aktivt opp. Del 2: Deretter tok Terje Rød-Larsen kontakt med Epstein på epost. Det skjedde så vidt jeg kan erindre ikke på mitt initiativ, men fremstår like mye som Rød-Larsens eget, for så vidt sikkert med gode intensjoner om å etablere kontakter som kunne være nyttige for Norge. Del 3: Bannon og jeg utvekslet noen eposter, som resulterte i den ovennevnte artikkelen i Dagens Næringsliv. Del 4: Historien endte nesten der, men har et lite etterspill som er verdt å nevne: Bannon spurte i etterkant av epost-utvekslingen om jeg ville komme på hans podkast The War Room. Det takket jeg provisorisk ja til, men sa at jeg først måtte sette meg litt inn i hva det var for noe. Jeg tittet da på noen episoder, og fant raskt ut at dette ikke var noe for meg. Etter å ha meddelt Bannon denne konklusjonen, har jeg ikke hørt fra ham igjen.

Ett møte i 2018 kan dermed ikke uten videre gis en videre politisk betydning enn det faktiske innholdet tilsier.

Russland og Ukraina

Den mer omfattende anklagen gjelder mine vurderinger av Russland og Ukraina. Det er riktig at jeg i 2022 feilvurderte sannsynligheten for en fullskala invasjon. Det har jeg senere erkjent og beklaget. 2014 skrev jeg i kapitlet «Transnistria: hvor verdener kolliderer» (Jernburet) at Vestens svake respons på den ulovlige okkupasjonen av Krym trolig ville lede til fornyet russisk aggresjon. Spørsmålet er om feilslutninger i analyse impliserer normativ støtte til russisk aggresjon. Det gjør de ikke. Mine vurderinger bygget på antagelser om rasjonalitet og kostnad–nytte-kalkyler som viste seg å være feil. Det er en analytisk feil, ikke en politisk tilslutning. Russlands ulovlige krig er et brudd med folkeretten og Ukrainas selvforsvar støttes, med rette, av Vesten.

Når det gjelder omtalen av ATACMS-systemene i en podkast, burde jeg presisert usikkerheten i kildene tydeligere. Det var en svakhet i formidlingen. Denne uenigheten handler om to aspekter. Det ene er bruk av amerikanske ressurser som satellitter i målutvelgelse, og det andre er påstander, gjengitt av blant andre Reuters, at amerikanske myndigheter må godkjenne utvelgelse av mål inne i Russland. I en situasjon preget av informasjonskrig er det nødvendig å redegjøre for hva ulike aktører hevder, også når påstandene er omstridte. Det krever presisjon, og her kunne presisjonen vært bedre.

Anklagen om «systematikk» forutsetter at mine feil og vurderinger over tid peker i én normativ retning og uttrykker en underliggende lojalitet. Det finnes imidlertid ingen uttalelser fra min side som legitimerer Russlands brudd på folkeretten eller forsvarer invasjonen av Ukraina. Tvert imot har jeg eksplisitt omtalt invasjonen som aggresjon. Å lese feilvurderinger bakover som uttrykk for skjult sympati er en fortolkning. Den kan gi et retorisk helhetsinntrykk, men den dokumenterer ikke forsett. Faren for ukontrollert eskalasjon har vært et tilbakevendende tema i akademia mens krigen har pågått.

Uenighet om metode

Den mest grunnleggende uenigheten gjelder metode. Det er legitimt å påpeke feil, inkonsistenser og uklare formuleringer. Det er også legitimt å kritisere dømmekraft. Men når enkeltutsagn over en periode på mer enn tjue år settes sammen til et sammenhengende ideologisk mønster, må man være varsom. Offentlig debatt forutsetter at vi opprettholder noen grunnleggende distinksjoner: mellom feil og løgn, mellom kontakt og lojalitet, mellom analyse og tilslutning. Når disse skillene viskes ut, blir uenighet lett omtolket til skjult agenda.

Jeg har formulert meg upresist i enkelte sammenhenger. Jeg har gjort feilvurderinger. Jeg ville uttrykt enkelte ting annerledes i dag enn jeg gjorde som ung forsker. Det er erkjennelser av begrensninger, ikke tilslutninger til de standpunkter jeg beskyldes for å ha. 

Jeg har aldri forsvart holocaustfornektelse. Jeg har aldri arbeidet for Steve Bannon. Jeg har aldri støttet russisk aggresjon mot Ukraina. Uenighet om analyse og vurderinger er en naturlig del av en levende offentlighet. Anklager om løgn og ideologisk dobbeltspill krever imidlertid en dokumentasjon som går lenger enn å sammenstille belastende assosiasjoner. Det er i dette skillet mellom kritikk og karakterdom at denne debatten i siste instans står.