Toje svarer om Bannon: Mine netter er lysere enn Bals' dager

Innlegget ble opprinnelig publisert i Vagant, og publiseres i Minerva etter avtale.

Ja, det var bare det som manglet. Ikke før hadde NRK beklaget at de feilaktig klistret meg til Epstein og ikke før hadde professor Brandtzæg beklaget at han feilaktig hevdet at jeg ikke hadde skrevet min egen tekst, så kom Jonas Bals på banen.

I formen legger teksten hans an til å være et endelig karakterdrap, den endelige kanselleringen. Om den bare hadde hatt noe å fare med.

La meg ta det for gitt at du har lest Bals. La du merke til en ting? Hva som manglet? Sitater, naturligvis.

Jeg har skrevet titusener av sider. Bøker, artikler og kronikker. Jeg har sittet hundrevis av timer i podcaster. Og allikevel fant ikke Bals ett eneste sitat som kunne bekrefte hans store tese: Asle Toje er en fascist.

Noe av grunnen til dette er at Bals ikke leser stort. Forskningsmetode er ham også fremmed. Hans retorikk er stalinistisk: Målet er ikke større forståelse, men å stemple meningsmotstanderen, begrunne den kanselleringen han håper vil følge.

Og det er virkelig en usmakelig suppe Jonas Bals koker i debattartikkelen «Ingen fremtid uten erindring». Nedenfor har jeg sitert de mest problematiske passasjene. Jeg vil gjerne forklare hvorfor de er alvorlige.

Påstander om uærlighet og et «mønster» av løgn

Bals siterer Torbjørn Røe Isaksen i M24: «Først kommer den harde benektelsen. Så blir de tvunget til å innrømme litt, men ikke alt. Til slutt forsøker de å bagatellisere sin egen håndtering.» Så hevder han: «Vi ser det samme mønsteret i måten Nobelkomiteens nestleder, Asle Toje, håndterer ‘sin’ Epstein-sak på.»

Problemet med dette er at Bals eksplisitt plasserer meg i et mønster av løgn og tildekking, sammen med personer som hevdes å ha «snakket usant». Dette er en klar beskyldning om uredelighet. Bals hevder indirekte at jeg lyver om at jeg aldri har vært i kontakt med Epstein. Men det har jeg ikke – og det er ingenting i millioner av dokumenter som tyder på det.

Dette vet Bals. Om ikke av andre grunner, så fordi NRK måtte trekke et innlegg som gjorde den samme feilen. Dette vet Bals, men han gjentar den ekstremt belastende løgnen.

Bals er doven, det vil bli et gjentagende tema.

Indirekte kobling til fascisme og vold

«Kort fortalt bærer han mye av ansvaret for at verden ser ut som den gjør akkurat nå … med kidnappinger og henrettelser av borgere på åpen gate … et demokrati som rives i stykker bit for bit.» Dette gjelder Bannon, men konteksten er min kontakt med ham.

Dette er kontakt som ligger over ti år tilbake i tid. Jeg sa for flere år siden at jeg mener Bannon er en fascist. Det er ikke et ord jeg bruker lett. Min kontakt med Bannon fant sted etter at han hadde gått av som stabssjef i Det hvite hus, da jeg traff ham på et FN-arrangement i New York. Teksten som kom ut av denne dialogen, ligger åpent tilgjengelig i Dagens Næringsliv.

Problemet med å plassere meg i nær tilknytning til en person som beskrives som ansvarlig for vold, autoritært styre og demokratisk sammenbrudd, er at det skapes en skyldassosiasjon. Jeg har ikke arbeidet med Bannon, jeg har ikke arbeidet for Bannon. Jeg tenkte i 2016 at det var interessant å intervjue ham.

Jeg var ikke alene om å se det slik. Steve Bannon var hovedtaler ved Nordiske Mediedager i Bergen i mai 2019. Dette er to og et halvt år etter mitt intervju. Til forskjell fra mediedagene betalte jeg ham ikke for hans deltagelse i samtalen.

Implisitt fascistkobling

«Asle Toje har faktisk selv kalt Bannon en fascist.» Konstaterer Bals, før han går videre til å kalle Bannon «USAs motstykke til Aleksandr Dugin». Denne påstanden er betinget av at man ikke vet noe om Bannon. Eller Dugin. Deres tanker, virke og funksjon er vesensforskjellige.

Men Bals stanser ikke der: «Da kan vi ikke ta lett på dem som har vist en gjentatt hang til å forskjønne, bortforklare, bagatellisere og noen ganger til og med ukritisk gjenta løgner fra Kreml og Washington, slik Toje og flere av hans allierte har gjort.»

Dette er alvorlige politiske karakteristikker. Og legg merke til den ekle ordbruken. Allierte. Hvem er disse «allierte»? Han nevner ingen. Legg også merke til koblingen til Dugin (som jeg aldri har vært i kontakt med) og påstanden om at jeg har «ukritisk gjentatt løgner fra Kreml».

Dette er en svært alvorlig beskyldning i dagens sikkerhetspolitiske klima. Hvilke «løgner» har jeg gjentatt? Husker du hvor vi begynte? Mangelen på sitater? Dette er Bals metode, dette er hans kompetansenivå.

Og når det gjelder Russland og Kreml: Jeg ble, med rette, kritisert da jeg før krigen i Ukraina brøt ut, skrev at jeg trodde krigen ville bli unngått og at Norge burde unnlate å gå inn i denne krigen. Jeg tok selvkritikk. Mine kritikere har ikke tatt selvkritikk, da de gang på gang har tatt feil om hvordan krigen ville gå.

Koblingen til holocaustbenektelse

Dette er den aller mest alvorlige beskyldningen, eller koblingen. Bals skriver om Irving og hans nyhetsbrev: «Aner vi her konturene av den offerposisjonen Toje siden har vært så uovertruffen god til å innta?» Bals anklager meg for å innta en offerstatus mens han forgriper seg på meg.

Sjefsanklager Bals’ store bevis er det følgende: «Denne mannen sto altså ‘den norske akademikeren Asle T. fra Cambridge University’ i kontakt med. Og, om vi skal tro Irving selv, så støttet han altså Irving i hans syn på at han var forfulgt for sine meningers mot, på grunn av ‘den 1984-aktige politiske korrektheten’.»

La meg si det helt tydelig: Jeg anser David Irving for å være en nazist. Noen år før jeg studerte i Cambridge (2003–2006) pågikk rettssaken mellom David Irving og Penguin Books/Deborah Lipstadt. Irving hadde saksøkt den amerikanske historikeren Lipstadt og hennes britiske forlegger for ærekrenkelse.

Han representerte seg selv i retten – og tapte så det sang. Retten slo i april 2000 fast at han systematisk hadde forfalsket og manipulert kilder, og at han fornektet Holocaust. Med rette. Dette vet jeg fordi jeg, i motsetning til Bals, har satt meg inn i selve rettsaken.

Vi studenter fikk en oppgave av vår professor, Richard Evans. Evans hadde lært seg tysk for å kunne ettergå Irvings påstander og dokumentere hans forskningsjuks. Han er en fremragende akademiker. Oppgaven vi fikk, var ikke å forsvare Irving, men å formulere de best mulige motargumentene – nettopp fordi Irving i retten ikke evnet å gjøre dette selv.

Kort fortalt, Irving hadde hevdet å være i besittelse av ukjent kildemateriale som styrket hans fortelling. Hva var dette påståtte materialet?

Gjorde jeg feil? Jeg vet ikke, fordi denne første kontakten ikke ledet til noe intervju.

Alle journalister vet at dersom du skal få kontakt med en kontroversiell skikkelse, kan du ikke starte med å ta avstand fra dem. Det sier seg selv. Jeg håpet intervjuet kunne bli basis for en artikkel i Morgenbladet, men det førte ingen steder.

Det ble raskt klart at Irving ikke var i stand til å tenke som en redelig akademiker. Jeg ville formulert e-posten annerledes i dag enn jeg gjorde som student, men hensikten var faglig etterprøving – ikke sympati.

Jeg minner om at Morgenbladet skrev mye om rettsprosessen. Her ligger et grunnleggende poeng som synes å forsvinne i Bals’ fremstilling: Det er forskjell på kontakt, analyse og tilslutning.

Å kontakte en aktør er ikke det samme som å støtte vedkommende. Å analysere et argument er ikke å akseptere det. Denne distinksjonen er ikke kontroversiell; den er grunnleggende i all akademisk virksomhet. Når den bevisst viskes ut, er det ikke lenger kritikk – det er mørket.

Ulike forskningsfelt har ulik grad av agg og polarisering. Det husker de som minnes Hjernevask. Forskning på Israel-spørsmålet er fortsatt politisert. Men det er et gap fra akademisk brytning og til Irvings nazi-apologetiske virksomhet. Å sammenligne disse størrelsene er analytisk useriøst.

Samtalens betydning

Jonas Bals trekker frem to kontakter jeg har hatt – to av hundrevis – i arbeidet mitt med essays, spalter og artikler om utenrikspolitikk. Han synes å ha glemt noe grunnleggende: Verden formes ikke bare av sympatiske mennesker.

Å insistere på at man ikke trenger å forstå aktører man misliker, er fristende, men uklokt. Det er dessuten en posisjon som i praksis gjør både statsvitenskap, historie og utenriksjournalistikk umulig.

Når jeg samtaler med Slavoj Žižek, eller Wolf Biermann, er det ikke et uttrykk for at jeg slutter meg til deres tankeverden. Akkurat som samtaler med Bannon ikke innebærer at jeg bekjenner meg til hans ideologi, og kontakt med Irving ikke innebærer noen form for aksept. Dette er ikke radikale påstander. De er elementære.

Da jeg skrev på dette tilsvaret, fikk jeg en ide. Jeg lastet opp hele Europatrilogien til KI og ba den hente ut navnene på tenkere som jeg siterer positivt. Jeg legger ved denne listen.[i] Bals har tydeligvis ikke lest mine bøker, men de som har lest vil vite at jeg mener man må lese bredt for å tenke dypt. I så måte er mine netter lysere enn Jonas Bals’ dager.

Rudolf Kjellén som statsviter

Jonas Bals sverter Rudolf Kjelléns ettermæle. Kjellén myntet begrepet geopolitikk. Få forskere har bidratt mer til vokabularet moderne statsvitere benytter. Samtidig hadde han meninger som i dag – med rette – oppleves som dypt problematiske.

Han var rasist, og han kom farlig nær antisemittisme i debatten om jødisk innvandring til Sverige. At dette var utbredte holdninger i hans samtid, gjør det ikke bedre.

Jeg har påpekt dette hver gang jeg har sitert ham. Men å tillegge Kjellén medlemskap i politiske bevegelser som oppstår flere tiår etter hans død, er anakronistisk. Du som leser må forstå at Bals ikke har lest Kjelléns verker.

Hva han tilsynelatende har lest er en greatest misses over Kjelléns verste uttalelser som han har funnet på internett. Du finner lignende fra skikkelser som Winston Churchill. Bals synes å ikke vite at absolutt alle historiske figurer hadde andre meninger enn hva vi har i dag.

Jeg kan avkrefte at Kjellén er viktig i min tankeverden. Se etter i bøkene jeg har skrevet og se om du kan finne referanser til Kjellén. Jeg leser ham nå, siden jeg forsøker å sluttstille en bok jeg har balet (!) med i 15 år om europeisk utenrikstenkning på 1880-tallet.

Her berører vi kjernen: Bals synes å mene at forskere bør begrense sitt kildegrunnlag til tenkere de personlig kan stå inne for. Som i Sovjetunionen der bibliotekene ble kurert slik at leserne ikke skulle komme i kontakt med «utdatert tankegods».

Dette er ikke bare en tabbe – det er ødeleggende. Fortiden er et annet land; de gjør ting annerledes der. Dersom vi kun skulle bruke kilder som lever opp til dagens moralske standarder, ville store deler av samfunnsvitenskapen forsvinne.

Bør konservative tankesmier være ulovlige?

Derfor er metodekritikk neppe Bals’ egentlige poeng. Poenget er omdømmeødeleggelse. Det at jeg sitter i ulønnet verv for den konservative tenketanken Oikos i Sverige, er ukontroversielt. Man skal så langt til venstre at man står ved siden av Bals hvis man skulle mene at konservative tankesmier bør være ulovlige.

Leseren bør merke seg at hele denne drittpakken er bygget på én e-post, sendt av en student engasjert i å løse en krevende og spennende oppgave gitt av en førsteklasses professor. Jeg kan ikke understreke nok hvor ekstraordinært det var å studere under Richard Evans.

For et intellekt. Han vant rettssaken mot Irving, og var likevel oppriktig opptatt av å undersøke om han selv kunne ha gjort feil i en sak der motparten stilte uten advokat. Det er akademisk redelighet. Altså det motsatte av det Bals bedriver.

Intellektuell risikovilje

Dette er ikke første gang jeg har blitt «forrådt» av min egen bokhylle. Jeg hadde en lignende runde med Hilde Sandvik, som mislikte at jeg siterte Heinrich von Treitschke, E.H. Carr og Aleksandr Solzjenitsyn i Weekendavisen.

Jeg sier det igjen: Disse tenkerne tilhører ikke samme strømning. Den ene er reaksjonær konservativ, den andre en desillusjonert sosialist, den tredje moralist og tradisjonalist – selv om Solzjenitsyn også er langt mer enn det.

For de som har lest helt til slutt. Husker dere at vi snakket om at vi skal ha historisk minne? Det å utrenske bibliotekene for alle tanker og individer som ikke har de meningene som er de rette anno 2026 vil gjøre oss dummere, som er hva Bals i siste instans argumenterer for.

Å lese, sitere eller analysere dem er ikke et uttrykk for lojalitet. Det er et uttrykk for intellektuell risikovilje. Alternativet er trygghet, renhet – og analytisk sterilitet.

Korreksjon 13. februar kl. 16:22: I den første publiserte versjonen av denne teksten sto det at rettssaken mellom David Irving og Penguin Books/Deborah Lipstadt fant sted mens Asle Toje studerte i Cambridge (2003–2006). Dette ble korrigert til at rettsaken fant sted i 2000. Verbtiden i enkelte formuleringer ble samtidig tilsvarende endret.

**

[i] Klassiske og førmoderne politiske tenkere: Aristoteles, Platon, Augustin av Hippo, Thomas Hobbes, John Locke, Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau, Voltaire, Denis Diderot, Giambattista Vico, Adam Smith, Alexis de Tocqueville, Immanuel Kant, Johann Gottlieb Fichte, Johann Gottfried Herder. 1800-tallet og tidlig modernitet: Karl Marx, Friedrich Engels, John Stuart Mill, Auguste Comte, Friedrich Nietzsche, Max Weber, Émile Durkheim, Georg Simmel, Vilfredo Pareto, Ernest Renan, Alexis de Tocqueville. Marxistisk, sosialistisk og kritisk teori: Vladimir Lenin, Rosa Luxemburg, Antonio Gramsci, Georg Lukács, Herbert Marcuse, Hannah Arendt, Franz Fanon, Karl Polanyi. Liberal, konservativ og reaksjonær idétradisjon: Friedrich Hayek, Isaiah Berlin, Karl Popper, Roger Scruton, Michael Oakeshott, Patrick Deneen, Oswald Spengler, Carl Schmitt, Leo Strauss. Samtidsfilosofer og samfunnsteoretikere: Jürgen Habermas, John Rawls, Pierre Bourdieu, Zygmunt Bauman, Ulrich Beck, Ronald Inglehart, Samuel Huntington, Francis Fukuyama, Andreas Reckwitz, David Goodhart, Mark Lilla, Pippa Norris, Cas Mudde, Guy Standing, Branko Milanovic, Thomas Piketty, Yuval Noah Harari, Jonathan Haidt. Nasjonalisme, geopolitikk og identitet: Benedict Anderson, Ernest Gellner, Aleksandr Dugin, Zbigniew Brzezinski, Henry Kissinger, Robert Kaplan. Feministisk og kritisk politisk teori: Simone de Beauvoir, Andrea Dworkin, Naomi Wolf.