Hva skal vi med Frankenstein i dag?

I 1818 kalte Mary Shelley sitt magnum opus, historien hun diktet under en konkurranse mellom venner ved Genevesjøen: Frankenstein, Eller Den Moderne Prometheus. Denne fortellingen er så forbløffende i sin evige aktualitet, sin fellesmenneskelighet, at den ikke står langt fra å være en av historiens beste fortellinger. Dette er naturligvis fordi den spiller på en annen, tidløs, mytologisk fortelling: den om Promethevs, guden som stjeler ilden fra gudene på Olympus for å gi den til menneskene. Samtidig er det en historie som går rett inn i enhver tid der det foregår kvantesprang innen teknologien, og de siste århundrene har det strengt tatt vært normalen heller enn unntaket. Mer enn noe er mennesket den arten som skaper. Som gjør. Som utvikler. En laden som er vår store forbannelse, synd, og – for den håpefulle eller religiøst anlagte – frelse.

Hånd i hånd med fremskrittet går frykten for å skape noe ødeleggende, for at skapelsen skal komme ut av kontroll. Pandoras eske er notorisk vanskelig å få ulykker tilbake i; når de først er sluppet ut i verden, blir de værende – stormende, farende, hvileløst rundt. Ikke ulikt en viss skapning vi møter i Shelleys verk. Romanen er nå nylig blitt filmatisert, og regissør Guillermo del Toro har gjort noe så sjeldent som å følge den relativt tett opp mot boken, i det minste narratologisk og estetisk. Det vil si at han følger deler av bokens oppbygging, med en Prelude, etterfulgt av Frankensteins historie, og så skapningens historie. Slik blir historien lettere å følge enn brevformen romanen originalt har, der narrativene og perspektivene utfoldes som en russisk dukke. Filmen er i tillegg satt til midten av 1800-tallet (så omtrent tre tiår etter at romanen ble utgitt), og skapelsen av vesenet er tett opp mot romanens beskrivelser av reelle medisinske preoccupations på sin tid, særlig galvanismen, en teori om at strøm og elektriske impulser kunne skape liv. På Shelleys tid kunne man lese om (eller til og med bevitne) demonstrasjoner der lik «beveget» seg når de fikk elektriske støt, noe som skapte stor oppstandelse, skrekk og gru. Filmen viser slike eksperimenter (noe mer overdrevent, riktignok) og den er også gruvekkende, blodig og ekkel i skildringene av Victor Frankensteins handlinger og besettelser mot skapelsen.

At filmen foregår i sin samtid, er særlig interessant i vår tid. For vi lever nå i den kunstige intelligensens spede barndom, en oppfinnelse og løsslippelse ut i verden vi fortsatt ikke vet helt rekkevidden eller betydningen av. Det hadde ikke vært vanskelig å lage en moderne oppsetning. Det er nok av advarsler rundt kunstig intelligens og maskiner, og de fleste av disse går rett inn i frykten for å ha skapt et Frankensteins monster, en oppfinnelse som tar livet av sin oppfinner. Og sammenlikningen med KI er ganske presis, for det spesielle med monsteret vi møter i Frankenstein er at han har en menneskelig intelligens, faktisk at han minner helt om et menneske. Samtidig er han ikke det. Eller? For hva definerer egentlig et menneske?