For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Om korrupt lederskap, ishockey og propaganda
Skillet mellom sport og politikk er mer uklart en noensinne. Mens autoritære krefter bruker utøvere og deres bragder som brikker i sitt maktspill, er motstanden mager.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Alle nasjoner vil smykke seg med suksesser i idretten. Norge er et godt eksempel på hvordan idrett på mange måter bidrar til nasjonsbygging og eget selvbilde. Noen (særlig svenskene) vil hevde på grensen til det skamløse.
Det er ikke tilfeldig at både statsminister og de kongelige overværer store idrettsarrangementer. Vi tar altså ikke munnen for full ved å hevde at idrett spiller en viss politisk rolle, selv hos oss. Det sies, mest spøkefullt, at Norge ville blitt med i EU om ikke det hadde vært for OL på Lillehammer i 1994, da vi ble marinert i forestillinger om det suverene annerledeslandet.
Likevel blekner denne selvgodhetens glans når man ser på hvordan idretten blir instrumentalisert i autoritære samfunn. Olympiaden i Berlin i 1936, foreviget av nazi-regissøren Leni Riefenstahl i propagandamesterverket Viljens triumf, står fortsatt som et tydelig eksempel på idrett brukt som rekvisitt for totalitær makt. De «sosialistiske» landene, og særlig Øst-Tyskland under den kalde krigen, var heller ikke beskjedne. Idretten ble et av de viktigste virkemidlene for å demonstrere kommunismens tilsynelatende ufeilbarlighet på verdensscenen. Sunne, uslåelige kropper skulle symbolisere «det sosialistiske mennesket» og vise verden styrken i ideologien.
Det er bare å erkjenne det: idrett er politikk, også i dag. Men det er forskjell på hvordan idrett virker i et demokratisk, pluralistisk land, og i et land styrt av antagonister og tyranner. Ledere i demokratiske land blir ikke populære hvis de tar idrettsprestasjoner til inntekt for egen ideologi eller suverene makt. Idrettsgleden er til for alle borgere.
Politisk nøytralitet og opportunisme
Idrett er også blitt en arena der det settes opp markører for enkelte nasjoners vandel, men ikke uten protester. Det er liten tvil om noe er råttent helt på toppen.
Fra før er Russland utestengt fra mye av idretten, selv om dette treneres av store, toppstyrte idrettsorganisasjoner med anklager om korrupsjon hengende over seg. Såkalt nøytrale russiske utøvere fikk delta i OL. Det internasjonale sjakkforbundet, beryktet for sitt tvilsomme lederskap, har for lengst opphevet de fleste av sine restriksjoner mot russiske utøvere.
FIFA, det internasjonale fotballforbundet, fremstår i en klasse for seg. President Gianni Infantino har de siste årene markert seg som en aktiv støttespiller for Donald Trump. Mange husker den pinlige seansen da han overrakte sin skreddersydde «FIFA-fredspris» til Trump. Senere dukket han opp som æresgjest under åpningen av Trumps såkalte «Board of Peace» – iført MAGA-caps.
Samtidig har Infantino tatt til orde for å oppheve sanksjonene mot Russland i internasjonal fotball. Det står betydelige summer på spill i russisk idrett; i den sammenhengen har Vladimir Putin vist seg som en generøs aktør. Russiske myndigheter, og de sovjetiske før det, har gjennomgående forstått hvilken verdi idretten har som politisk scene.
Det hører selvsagt med til historien at Infantino ble frikjent av Den internasjonale olympiske komité (IOC) for brudd på reglene om politisk nøytralitet.
Under OL insisterte den ukrainske skeletonutøveren Vladyslav Heraskevych på å bruke en hjelm med avtrykk av landsmenn som er drept av russerne. Dette ble for mye for IOC, og han ble diskvalifisert. Det hjalp lite at IOC-president Kirsty Coventry gråt da hun overleverte beskjeden – hvor ektefølt det var, kan man jo stille spørsmål ved. Faktum er at hun, på linje med Gianni Infantino, arbeider for å få russerne fullt tilbake i internasjonal idrett.
Å bryte opp sanksjonsregimet mot den russiske fascismens brutale overgrep mot Ukraina vil i høyeste grad være en politisk – for ikke å si dypt umoralsk – handling. Idretten utgjør intet unntak; også den er en del av det internasjonale fellesskapet og dets ansvar. Man må nærmest ha levd under en stein for ikke å ha fått med seg hva dette handler om. Hvis ikke, er det nærliggende å spørre hvilke særinteresser, hvilken opportunisme som egentlig driver dem som vil myke opp kursen.
I lys av dette fremstår diskvalifiseringen nesten grotesk. Den tydelige politiske dimensjonen, sammen med en påstått «nøytralitet», gjør skillet mellom sport og politikk mer uklart enn noensinne – selvsagt det motsatte av det idrettstoppene ynder å hevde offentlig.
Falmet beundring for USA
Det er nok mange som sitter med blandende følelser når amerikanske idrettsutøvere jubler for medaljer med stars and stripes rundt kroppen. Vår beundring for «the American spirit» har tapt seg.
Sist søndag spilte USAs og Canadas hockeylandslag OL-finale. Gitt de redselsfulle truslene som Trump og MAGA har kommet med mot sine naboer, smertet det kanadiske tapet for USA mye mer enn det normalt ville gjort. Det var mer enn idrett som sto på spill.
Etter kampen dukket FBI-sjef Kash Patel opp i garderoben. Han jublet med spillerne, bælmet øl med dem og spradet rundt med gullmedalje rundt halsen. Patel er visstnok hockey-fan, men det er heller ingen tilfeldighet at han var der.
Trump delte en KI-video med seg selv som stjernespilleren på vinnerlaget. Den olympiske gullmedaljen skulle handle om Trump og den beste av alle tider.
Tilbake i USA ble vinnerlaget invitert på seanse og McDonalds-hamburger i Det hvite hus, for så å dukke opp som tilhørere til Trumps State of the Union-tale i Kongressen. Samrøret mellom idrett og politikk ble unyttet til det fullkomne.
Det hører med til historien at det er vanlig at gullvinnere hedres av presidenten, også i Det hvite hus. Men det som var vanlig før er ikke det samme i dag. At idrettshelter brukes som rekvisitter for å fremprovosere applaus og fra politiske venner og ringeakt mot forestilte fiender i en formell tale om rikets tilstand, er noe annet.
Alt er politisk i USA nå. Det skjærer gjennom hverdagen på en måte landet ikke har opplevd i moderne tid. Tilliten til valg, domstoler og medier er svekket, og striden står ikke lenger bare om politikk, men om demokratiets eksistens.
Det merkes i lokalsamfunnene. Nabolag splittes av hageskilt og flagg. I familier kan man ikke snakke politikk lenger. I skolestyrer og på foreldremøter er stemningen spent, om pensum, kjønnsidentitet og hvilke bøker som skal fjernes fra bibliotekene. Lærere og rektorer havner i skuddlinjen.
På arbeidsplasser blir det stadig vanskeligere å holde en nøytral linje. Kollegaer vurderer hverandre ut fra politiske markører. Selv forbrukervalg – hvilke selskaper man handler hos, hvilke strømmetjenester man abonnerer på – tolkes politisk.
USA er i ferd med å bli «to land».
Men hva skulle hockey-gutta gjort? Det har selvsagt oppstått debatt om dette i USA nå. Mange føler på at spillerne har sviktet dem. De kjenner på at den amerikanske idretten ikke er på lag med dem. Det er ikke så rart, siden Trump har en så uforsonlig og giftig retorikk mot alle som ikke forguder ham. Trump er antiamerikansk, i den forstand at han ustanselig slår en kile ned i det amerikanske fellesskapet. Alt Trump tar i er politikk og propaganda, og vil noen si, blir til gift. Det amerikanske gjennomkorrupte presidentskapet er ikke lenger «for the people, by the people», men for ham og de som stemmer på ham.
Skulle landslaget takket nei til å stille opp for Trump? Noe tyder på at kvinnenes hockeylandslag, som også vant OL i sin klasse, gjorde det (men her var det nok medvirkende at Trump latterliggjorde dem). Utøvere som Lindsey Vonn og Jessie Diggins har tidligere takket nei til lignende seanser, mens andre fortalte at de hadde «blandede følelser» over å representere USA i OL, gitt alt som skjer i landet i dag.
Det er lett for oss i det høye, relativt konfliktfrie nord å forvente rake rygger. Hva ville vi gjort i – gud forby – lignende omstendigheter?
Idrettsutøvere er ofte ikke veldig politisk interesserte. De vil bare gjøre jobben sin. Hockeylandslaget gjorde ingen formelle feil ved å delta i det som kreves av dem. De ble sånn sett statister i et politisk skuespill. Flere av dem er helt sikkert også begeistret for Trump. Men tanken har nok streifet flere av dem. Hva gjør vi her? Fem av spillerne dukket heller ikke opp (vi vet ikke helt hvorfor).
En av dem som har vært hardest i klypa, er John McCains gamle rådgiver og Trump-motstander Steve Schmidt. Det handler om «karakter», og de er voksne menn, sier han i podkasten sin, The Warning. De tok den allmenne beundringen etter en kamp for historiebøkene, og satte fyr på den, mener han: «De politiserte et øyeblikk der hele landet sto samlet bak dem, og mistet to tredeler av befolkningen ved å gjøre seg selv til villige brikker i et propagandaspill. De ga avkall på en samlende, nasjonal beundring ved å knytte seg til dette.»
Sivilsamfunnets magre motstand
USA står overfor en formidabel oppgave: å stabilisere landet og stanse den autoritære vandalismen og forgiftningen av det amerikanske samfunnet. Hvordan kan Trump-bevegelsen og MAGA-ideologien bremses – og på sikt miste grepet? Hvordan kan amerikanerne finne tilbake til noe i nærheten av normaltilstand?
Håpet knyttes ofte til institusjonenes motstandskraft – til maktfordelingsprinsippet, domstolenes uavhengighet, frie medier og kommende mellomvalg. Til det strukturelle rammeverket som er ment å hindre maktkonsentrasjon. Og til politisk mot hos folkevalgte.
Men spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Institusjoner er robuste, men ikke uknuselige. Det politiske motet, eller viljen som trengs, har praktisk talt uteblitt hos det regjerende republikanske partiet.
Kanskje ligger nøkkelen derfor vel så mye i det amerikanske sivilsamfunnet. Demokratier bryter sjelden sammen kun på grunn av én radikal brannstifter og hans medløpere. De svekkes når flertallet blir passive, når stillheten brer seg fra toppen og nedover. Det avgjørende spørsmålet er hva et helt samfunn tillater.
En bred, folkelig mobilisering kan være det som virkelig ryster republikanerne – men da må amerikanerne selv ta ansvar. Det kan også handle om forbilder som tør å stå frem – i idrett, kultur, film, musikk – mennesker som også mange Trump-velgere ser opp til.
Lista over tydelige motstandere er foreløpig mager: Bruce Springsteen og enkelte andre musikere, noen filmstjerner og noen talkshow-verter. Ellers virker det overraskende tafatt. Hollywood, som før Trump utmerket seg med en tydelig liberal profil, er langt mer forbeholdne i dag. Redselen for å miste oppdrag eller å stikke seg ut er åpenbar.
Der står de, amerikanerne. Også idretten tvinges nå til å ta valg som ikke ligner dem man står overfor i normale tider. Og dette dilemmaet er ikke unikt for USA – det sprer seg globalt.
Vi kan bare stålsette oss foran fotballfesten i USA til sommeren. Alt tyder på at mesterskapet vil bli utnyttet maksimalt som kulisse for trumpistisk selvfeiring og politisk iscenesettelse.
At Lise Klaveness, president i Norges Fotballforbund, har mot og integritet nok til å si tydelig ifra, vil ikke endre noe. Spørsmålet om Norge bør boikotte VM har dukket opp her og der, men det er vanskelig å se for seg at det får gjennomslag. Hvem vil frivillig avstå fra en historisk begivenhet i et fotballgalt land? Vi har ikke kommet dit at boikott av USA gir mening, heller ikke i idretten. Og hva skal ligge til grunn for en boikott? Norge har allerede deltatt i mesterskap i Russland og Kina – land med langt mer brokete politiske forhold enn amerikanerne har i dag. USA er fortsatt et demokrati, om enn vingeskutt, og de fleste amerikanere vil sannsynligvis oppleve det som sårt og urettferdig å bli «forlatt» av sine venner.
Likevel bør vi møte mesterskapet med åpne øyne. Vi bør vite hva slags politisk scene vi trer inn på.
