For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Seks teser om ungdomskulturen
Bak enkeltsaker og tabloide overskrifter skjuler det seg dypere strukturelle endringer i ungdomskulturen. Når normer svekkes i hjem, skole og digitale rom, må samfunnet svare med mer enn bare forståelse.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Marius Borg Høiby-saken fremstilles som sensasjonell, men er han heller et uttrykk for vår tids normutglidning? Vi vet at ungdomskulturen er i rask endring. Utbredelsen av vold og utrygghet øker i alle landsdeler. Er utviklingen en logisk konsekvens av oppvekst på skjerm, endret foreldrerolle, en skole uten autoritet, masseinnvandring, sosiale medier og russefenomenet? Her er mine seks teser om ungdomskulturen:
1: Dagens ungdom har hatt nettbrett siden de lærte å gå. En effektiv barnevakt som gir foreldre pusterom i hverdagen. Den dopaminrike skjermen har utryddet kjedsomhet og barns evne til å tåle den. Dermed takler færre å sitte i ro, følge med, og holde ut når det butter. Skolen er dømt til å bli kjedelig sammenlignet med skjermen. Urolig adferd blir en logisk konsekvens av eksperimentet vi har utsatt barnehjernen for. Foreldre og skolen vil nødvendigvis lykkes dårligere med grensesetting og normoverføring når det nevrologiske råmaterialet har blitt forringet. Konsentrasjonsvansker skaper ufrihet i sinnet.
2: Endret foreldrerolle. Barn møter en oppdragelsesideologi med mye «forståelse», medbestemmelse og færre grenser enn før. Vi vil med god grunn vekk fra gamle dagers autoritære foreldrerolle, men har pendelen svingt dit at foreldre abdiserer som autoritet? Fordi man tror det er moralsk godt, demokratifremmende eller pedagogisk riktig, setter mange for få grenser eller forhandler på grensene slik at barna får gjennomslag likevel. Mange barn erfarer da at uttalte normer egentlig ikke gjelder, at følelser gir gjennomslag og utvikler dermed mer grenseløs adferd enn før, også overfor lærere og medelever i skolen. Grenseløshet hemmer individets utvikling av autonomi og frihet.
3: Skolen styres etter lignende ideologi. Unge må ikke oppleve ubehagelige konsekvenser på uakseptabel adferd, men forståelse. Medelevene må også vise forståelse. Utagering blir lærerens feil fordi hen mangler «konfliktkompetanse». Vi har saker der elever slår lærer, elev utvises, foreldre klager til Statsforvalteren fordi de synes lærer ikke har gjort nok for å forhindre at elev slo lærer, Statsforvalteren gir så medhold og skolen straffes. Noen lærere og skoleledere tror selv på denne ideologien og blir intellektuelt blindet mot å se adferdsproblemer - og løsninger på andre måter. Andre ganger skyldes handlingslammelsen ressursmangel. Når skolen mangler virkemidler blir barn med problematferd verre. Til stadig større plage for seg selv og andre. Mot slutten av barneskolen er et økende antall elever ferdig utlærte voldsutøvere med reduserte fremtidsmuligheter, mens medelevene er vant til å leve med trusler.
4: Norge har et økende antall innvandrere fra æres/klanbaserte kulturer. Mange med lav tillit til samfunnsinstitusjoner og dels fundamentalt motstridende normer fra de norske. Det gir vekstkår for mafiamentalitet. Noen av disse ungdommene blir dominante i sine nærmiljøer - og skoler, både fryktet og sett opp til. Kulturutveksling går begge veier, ikke bare fra gamle til nye landsmenn. I møtet med skolevesenet blir verdikontrasten slående der lærere vil forandre kriminell adferd med dialog. Her blir skolens påvirkningskraft som samfunnets verdibærer beskjeden. Klasserommene stilner og hodene bøyes der kriminelle elever får boltre seg. Dette begrenser seg ikke til enkelte bydeler i Oslo.
5: Vi ser nå den første generasjon unge som vokste opp på sosiale medier. De er vant til å se jevnaldrende få juling på Snap, russebussguttas bilder av yngre jenters oralsex og drøye «challenges» på TikTok. Sosiale medier er historiens mest effektive redskap for respons på egen adferd og for sosial posisjonering. Mediets virkemåte stimulerer til ekstremiteter. Hele verden blir også tilgjengelig. Med et tastetrykk kan alle bestille fra dopmenyen på Snapchat og få levert innen en halvtime. SoMe er et anarki, og norsk ungdom befinner seg der fire timer daglig. Anarki skaper nødvendigvis raske normendringer i en ungdomskultur som allerede lider underskudd på oppbyggelige normer.
6: Russeprofitørene organiserer det sosiale livet allerede fra barne- og ungdomsskolen. De nyter godt av tendensene i punkt 1-5 og institusjonaliserer «russegruppe» som den nye måten å være ungdom på, der formålet er å vise sosial status gjennom kles -og identitetsprodukter. I dette kastesystemet blir overfladiskhet, grenseoverskridende adferd, råskap og konformitet valutaer som bringer deg oppover - eller forhindrer degradering i statushierarkiet. Bruk kokain for å vise at du er «fet». Slåss med andre russegrupper for å hevde din ære. Det er ikke tilfeldig at mange russegrupper har dop - og voldsrelaterte navn - og logoer. Å henge med folk russegruppen din har definert som «lavstatus» er utkastelsesgrunn. Skolebygget og sosiale medier er de viktigste arenaene for å kommunisere gruppenes image og sosiale status. Jo sterkere gruppedyrking, jo mer klær og effekter selger russeprofitørene. Gruppekonformiteten hemmer friheten til å være seg selv og stifte nye bekjentskaper på fritt grunnlag. Midt i den viktige livsfasen der unge mennesker skal finne seg selv. Hvilke konsekvenser dette vil ha i voksenlivet kan man bare spekulere i, men denne konformitetskulturen produserer neppe gode demokrater eller innovative tenkere for fremtidens næringsliv.
Dersom hypotesene stemmer, har vi en uheldig cocktail der utglidningen går raskt. Dette er ikke en «ungdommen nå til dags»-moralisering. Vi bevitner nemlig ikke et bevisst politisk ungdomsopprør. Verdier vi tidligere har tatt for gitt er under press og de tradisjonelle metodene for å implementere dem fungerer ofte ikke. Vårt opplyste liberaldemokrati undergraves når stadig flere barn og unge vokser opp med middelalderverdier som underdanighet, hensynsløshet og den sterkestes rett. Da må vi tørre å løfte vekk det ensidige ideologiske sløret om dialog og forståelse, for det gir ikke tilstrekkelige resultater. Skal vi bevare et sant liberalt samfunn der ungdommen kan utvikle seg fritt, må vi også se på treffende restriksjoner og sanksjoner. Dette bør særlig interessere politiske liberalister.
