For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Dere har ingen felles barn å ta hensyn til. Du bør gå fra ham.
Cecilie (43) er sammen med en mann som er rasende og umulig å glede, men hun setter pris på trygge rammer.
Publisert
Sist oppdatert
Hei Sanna!
Jeg kunne ikke tenkt meg å skrive til noen annen samlivsekspert enn deg. Nettopp det at du hegner om ekteskapet og ser ting (også) fra en manns side, appellerer til meg. Jeg ønsker meg nemlig et slikt liv: Trygge rammer, stabil økonomi, samhold, familie, tradisjoner. Jeg vet nemlig altfor godt, etter en oppvekst uten alt dette, hva som ligger på den andre siden av A4-livet.
Problemet mitt er dypt forankret i verdier og derfor stort. Det spiser meg opp innvendig. Jeg skulle svært gjerne hatt råd fra deg.
Problemet mitt er dypt forankret i verdier og derfor stort. Det spiser meg opp innvendig. Jeg skulle svært gjerne hatt råd fra deg.
Jeg er skilt fra min første ektemann. Vi var unge da vi møttes, ble uplanlagt gravide (ikke på grunn av manglende planlegging, men rett og slett et prevensjonsmiddel som ikke funket) og valgte å kjøre på med familieliv etter bare ett år som kjærester. Vi jobbet etter hvert hektisk i hver vår jobb, møttes i døra etter jobb, hadde hver våre aktiviteter på kveldstid og i helger, men hadde i tillegg fine familietradisjoner og rammer rundt oss som jeg savner den dag i dag. Det ekteskapet skulle jeg kjempet hardere for, skjønner jeg jo nå, men etter år med mye krangling og lite sex, hadde avstanden blitt så stor at det virket som en løsning å flytte ut og finne bekreftelse og gode samtaler andre steder. Jeg var 35 år og hadde mange tilbud fra menn, men slet med å finne noen jeg både hadde kjemi med fysisk og som ville det samme som meg: Lage et nytt familieliv. Da jeg til slutt fant det etter noen år, så skjedde ting igjen FORT. Vi flyttet sammen etter halvtannet år, integrerte mine og dine barn i et stort hus – og begynte med det samme å streve. Jeg ble gravid (igjen ved et uhell som ikke skyldtes at vi tok sjanser), og vi bestemte oss for å ta abort. Jeg hadde ikke lyst til å heseblese inn i et svangerskap en gang til.
Aborten satte meg helt ut og jeg fikk en skikkelig, langvarig reaksjon som handlet om veldig mye annet også. Det var livet slik jeg hadde sett for meg, jeg sørget over; at min nye mann ikke ville ha flere barn, at jeg var 39 år, at livet som sammenflettet og hel familie var over. Jeg gråt og var søvnløs i et halvt år, samtidig som jeg gikk på jobb, passet på barna mine og prøvde å holde livet sammen. Jeg fikk helseproblemer og livet var vanskelig . Han gjorde det tydelig for meg at jeg måtte komme til hektene om ikke dette skulle gå i dass. Kort fortalt: Jeg fikk orden på både den psykiske og fysiske helsen min, men da jeg kom ut på den andre siden, var min samboer og mann rasende og lei og umulig å glede. Der er vi fortsatt.
Jeg fikk orden på både den psykiske og fysiske helsen min, men da jeg kom ut på den andre siden, var min samboer og mann rasende og lei og umulig å glede. Der er vi fortsatt.
Han har de siste to årene krevd en slags konstant botsgang, blir bare sintere og sintere jo mer jeg etterkommer hans ønsker. Vi er nå der at jeg omtrent har gitt opp mitt sosiale liv og lemper alvorlig på kravene på jobben også, for å få hjulene til å gå rundt hjemme. Jeg tar aldri opp noe negativt med ham, men prøver mitt beste på å være vennlig og samarbeidsvillig. Vi har til og med sex. Men han slutter ikke å være rasende. Jeg har gjort mitt aller beste for å rydde opp etter meg, og forstår ikke hva mer jeg kan gjøre på egen hånd før han slutter å være så sint. Hver minste lille filleting blir til en trussel om at han ikke orker mer. Så går dagene, og hverdagen innhenter oss nok en gang, og han har tilsynelatende glemt at han skulle forlate meg.
Midt oppe i dette er det fire barn. Mine og hans. Mine barn har slått seg til ro i et nytt nabolag, med en ny familiekonstellasjon – og har vært igjennom nok.. Jeg har derfor tviholdt på, helt fram til nå, at jeg må redde dette forholdet, uansett kostnad. Men jeg klarer ikke å gjøre ham fornøyd. Jeg synes dette er underlig all den tid jeg har gått inn i rollen som stemor med hud og hår, at jeg bruker all min ekstra tid på livet vårt og hjemmet vårt, at jeg i tillegg er interessert i å være sammen, finne på ting, løse problemer – og, ja, ligge sammen.
Jeg har gransket meg selv til jeg blir svimmel. Er det noe jeg ikke ser? Er det jeg som er fellesnevneren som lager kaos uansett hvor jeg er? Men han må også ta ansvar for at vi skal komme oss videre, noe han ikke virker å være i stand til. De siste ukene har jeg også tenkt: Det er over, ikke til å reddes, jeg må puste et annet sted.
Dette gjør meg livredd ettersom det er nettopp livet som alenemor i liten blokkleilighet jeg har vært mest redd for hele livet (min egen oppvekst). Jeg er redd og lurer på om jeg bare utsetter det uunngåelige: Å møte frykten min og bli alene igjen.
Kjære Sanna, hva tenker du?
Beste hilsen
Cecilie (43)
****
Kjære Cecilie,
Tusen takk for et langt og vondt spørsmål. Svaret har du allerede.
Hva venter du på? Som du selv sier: Dette er over. Det er svært enkelt, spør du meg. Dere har ingen felles barn å ta hensyn til. Du kan, og bør, gå fra ham for å redde deg selv og dine barn. Det er flere elementer i det: For det første, du greier ikke å være en god nok mor heller når du stadig tråkkes på. For det andre, dine barn ser og lærer at du aksepterer denne typen behandling og kommunikasjon fra din samboer. Vil du ikke at de skal se at mamma er sammen med en som vil henne vel?
Jeg skjønner selvsagt at det er vanskelig. Du kan eventuelt sette et ultimatum først: Blir det ikke betraktelig bedre innen en viss tid, så går du. Da må du være helt konkret og nøyaktig om tidsrammen og hva du vil skal bli bedre, mye bedre. Som du selv sier: Han har også et ansvar her, et kjempeansvar, spør du meg.
Du sier at du setter pris på trygge rammer, men når han er rasende og umulig å glede, så er det egentlig ingen trygghet hos ham – bortsett fra det økonomiske. Hvor lenge holder det, synes du?
Det er fullt forståelig at du er redd for livet i en liten leilighet, men du sier også dette handler om verdier.
Går du fra ham, så har det selvfølgelig økonomiske følger, som du er inne på. Det er fullt forståelig at du er redd for livet i en liten leilighet, men du sier også dette handler om verdier. Kanskje du får det bedre i en liten leilighet enn deprimert, og gående på nåler og eggeskall, i et pent hus?
Husk at du på ingen måte må gjenta din egen barndom. Det er heller ikke noe galt i å være barn av en alenemor i en liten blokkleilighet i seg selv. Det er hva du gjør ut av livet inni den lille leiligheten og med barna dine. Jeg husker da jeg selv sa til barna mine, da jeg var på mitt fattigste som langtidsledig, at vi er rike på kjærlighet, om ikke annet. Det hjelper selvsagt ikke om man ikke har brød og smør, og litt agurk på toppen, men hvis man har økonomi til å håndtere det mest grunnleggende, så handler resten i stor grad om hva man gjør ut av det. Økonomien blir også bedre med årene når barna blir større og man kan jobbe mer, hvis man vil.
Jeg har mange år som alenemor i en leilighet (riktignok en svær en) på toppen av en Kiwi-butikk bak meg. Alle rundt oss bodde i eneboliger med velstelte hager: to foreldre og ren lykke (i hvert fall utad). Hytte hadde de også. Leilighetskomplekset vi bodde i, ser ut som Sachsenhausen utenfra. Det føltes først som et nederlag, akkurat som hele skilsmissen, men det ble min styrke og etter hvert min identitet: Alt dette får jeg til, alene! Jeg skapte et fint lite liv med barna mine. Jeg kan faktisk savne det livet innimellom. Det ligger mye styrke og empowerment i å styre alt selv, og få det til. Og ikke minst: Å kjenne på roen! Å være herre eller frue i sitt eget hus og kjenne på roen rundt seg – det er helt vidunderlig! Du vil komme deg dit med tiden, selv i en liten blokkleilighet.
Jeg tror forresten at din samboer egentlig vil gå, men er bare tafatt og feig. Han er hissig fordi han vil at du skal ta initiativ til å gå. Jeg kjenner meg litt igjen i det fra de to siste årene i mitt første ekteskap. Jeg gikk på eggeskall for ikke å gjøre min daværende mann irritert. Det var ikke fullt så ille som du beskriver, men han hadde nok en tå, om ikke et helt bein (eller en helt annen kroppsdel), utenfor ekteskap allerede og gjorde sikkert sitt for at jeg skulle dra den samme konklusjonen som ham. Men jeg delte dine tanker om familie og samhold og gjorde akkurat som deg: Tok aldri opp noe negativt med ham. Og det er jo forferdelig slitsomt, som du selvsagt vet og kjenner på kroppen! Det går aldri i lengden uansett. Til slutt er man helt kuet eller bare eksploderer.
Jeg skjønner godt at dine barn trives i det nye nabolaget, men det er tross alt bare kulisser for et liv.
Det bærer jo ut, før eller senere, når begge ikke vil være der de er. Jeg skjønner godt at dine barn trives i det nye nabolaget, men det er tross alt bare kulisser for et liv. Er det kanskje mulig å bli boende i rimelig nærhet av alt de er kjent med? Jeg vet at det finnes bydeler der det er nærmest umulig å få kjøpt seg en skilsmisseleilighet. Man har rett og slett ikke råd alene. Men kanskje det finnes noe brukbart i neste bydel? Livet er aldri optimalt, vi må bare optimalisere det suboptimale.
Jeg siterer igjen fra min visdomsleverandør, Instagram: The secret of change is to focus all your energy not on fighting the old, but on building the new. Og videre: Save your heart for someone who treats you like you’re the best thing that’s ever happened to them.
Dette ordner seg på sikt, Cecilie, du må bare ta skjebnen i egne hender og vise vilje og handlekraft – både for din egen, men også og ikke minst for dine barns skyld!
