Nei til ny Münchenavtale

Parallellene til forrige mellomkrigstid er mange og uhyggelige. Dessverre er den manglende forståelsen her hjemme av diktaturets sanne natur en av dem. Minervas redaktør skriver seg inn i tvilsom tradisjon av «appeasement»-tenkning som nærer et håp om at ettergivelse overfor voldsbruk, gir mindre voldsbruk senere. For å få resonnementene til å gå opp virker det som om Nils August Andresen glemmer både aktuelle fakta og erfaringer med Putin-regimet. I hvert fall er det nok av uklarheter og inkonsekvent tenkning.

Ord i behold

Under tittelen «Ta avtalen» sier Minervas redaktør Nils August Andresen seg uenig med dem som kaller Trumps 28-punkters diktat til Ukraina om å inngå en avtale med Russland for «uakseptabelt, da punktene er utarbeidet uten ukrainsk medvirkning» (Jonas Gahr Støre), «full kapitulasjon» (Karsten Friis, NUPI), «en katastrofe for Europa» (Anders Romarheim, IFS) og «laget på Putins premisser» som igjen «legger til rette for mer krig» (Frøy Gulbrandsen VG).

Les Andresens artikkel her:

Pluss

Pluss

Ta avtalen

For et Europa som har vanskjøttet sin harde makt, nytter det lite å klage på Donald Trumps betingelser for Ukraina. Men hvorvidt en avtale vil være en kapitulasjon, avhenger av oss.

Nils August Andresen

Etter min mening har Støre, Friis, Romarheim og Gulbrandsen sine ord i behold med god margin. Sterkere uttrykk kunne vært brukt. Det som derimot overrasker er Andresens resonnementer. De ser ut til å hvile på en blanding av defaitisme, historieløshet og ikke minst manglende kjennskap til «avtalens» innhold, som jeg her setter i anførselstegn.

Hvis jeg forstår Andresen riktig, mener han vi har en fredsavtale, hvis et diktat fra Trump som er blitt til i samarbeid med russerne over hodet på Ukraina og bak ryggen til europeiske allierte, blir godtatt av Russland. Alternativet er at Russland vinner krigen og overtar Ukraina. Riktignok åpner Andresen for at det kan komme bedre versjoner senere i prosessen, men hovedsakelig vil han at Norge skal gi Ukraina rådet om å bøye seg for Trumps diktat. Det medgis at blant de 28 punkter er smertefulle innrømmelser, men hele innlegget hviler på en øvelse som hittil mest har tilhørt venstresiden: Europa har seg selv å takke for sin geopolitiske svake stilling, og bør laste seg selv før man klager på USA. Vi får til og med høre at USAs politikk overfor Ukraina er blitt bedre under Trump enn under Biden. Det er et syn Andresen er nokså alene om, og deles vel egentlig bare av Ukrainas overfallsmakt, Russland.

Nevner ikke Trump

USA har under Trump stoppet pengestøtten etter at tidligere vedtatte programmer utløp, og Trumps innflytelse over republikanerne i Kongressen hindret allerede Biden-administrasjonen fra å gjøre mer. USA selger riktignok våpen som kjøpes av Ukraina og allierte. Det er også bemerkelsesverdig at Andresen ikke nevner at Trump, med sin kaotiske lederstil, tilsidesettelse av diplomati og administrativ kompetanse ved å bruke lojale amatører fra eget businessnettverk i møte med erfarne og kyniske motspillere, stadig svekker sin egen og alliertes forhandlingsposisjon. USA og Trump er ennå ikke det samme, og tiden arbeider mot ham. Andresen har funnet trøst i at Trump i noen sammenhenger har videreført og utvidet sanksjoner mot Russland. Men det har vært diktert av sterkere amerikanske handelsinteresser enn av hensynet til Ukraina. Men i «avtalen» blir sanksjonene mot Russland opphevet.

Men det blir verre utover i artikkelen. Andresen ser ut til å godta at Ukraina skal avgi 20 prosent av sitt territorium, herunder områder som landet heltemodig har forsvart i nesten fire år. Han siterer seg selv, hvor det viktigste er at Ukraina overlever som selvstendig og levedyktig stat. Grunnlaget for strategisk tenkning er derimot å tenke på hva konsekvensene vil bli på lengre sikt. Her står selvmotsigelsene i kø bak uklarhetene. Resonnementene tenkes ikke fullt ut og hviler på direkte mangelfull fremstilling av fakta.

En suveren stat velger selv sine allierte. Retten til kollektivt selvforsvar er nedfelt i FN-traktaten. NATO har som uttalt posisjon at alle europeiske land som ønsker det, og oppfyller kriteriene for å bli opptatt, skal kunne bli medlemmer. Trump har her gått med på noe som forutsetter en endring av NATOs strategiske konsept bak ryggen på sine allierte for å oppnå en «deal» med russerne.

Urovekkende

Likeledes er kravet om nedbygging av Ukrainas stående styrker, grunnlovsendringer og de facto innfrielse av Russlands imperiale ambisjoner med Ukraina i første omgang som russisk bufferstat, som sammen med «avtalens» avståelse av ikke-erobrede områder er en garanti for at Ukraina blir et enda lettere bytte etter en slik «avtale». Det er bygget sterke forsvarsverker på ukrainsk side, som da tilfaller Russland og hvor terrenget bakenfor åpner for full okkupasjon av hele Ukraina. Poenget er vel så mye terrenget bak festningsverkene. Andresens påstand om at det foreligger en amerikansk sikkerhetsgaranti er direkte villedende. Det finnes ikke en slik i de 28 punktene. Derimot vil forbud mot NATO-styrker hindre en eventuell håndhevelse av en sikkerhetsgaranti.

Andresen går også utillatelig lett utenom den delen av «avtalen» som inneholder immunitet fra rettsforfølgelse på grunnlag av krigsforbrytelser. Noe slikt amnesti kan ikke gis i en egen avtale mellom USA, Ukraina (?) og Russland. At det har vist seg vanskelig å rettsforfølge slik forbrytere, kan Andresen ha rett i, men å frafalle det som et prinsipp uten betydning for å forsvare en «avtale» med Putin, er ganske urovekkende. Det har også betydning for hvilken presedens det skal ha for sikkerhetsordningen i Europa at et land – som også er medlem av FNs sikkerhetsråd, kan få formalisert sitt militære overfall på en fredelig, demokratisk nabostat og senere få det inn i en traktatfestet ramme, som om vi hadde å gjøre med en ordinær stat.

En mafiastat

Russland under Putin er en mafiastat. Den har kidnappet ukrainske barn i beste Hamas-stil. Russland fører ikke bare en krig i Ukraina, men mot hele Vesten som kollektiv. Inntil videre med hybride krigsmidler, attentater og bombeattentater mot infrastruktur og enkeltpersoner over hele Europa. Det er underskriften til dette regimet noen vil vi skal etterstrebe. En russisk stat som tilbake i 1994 skrev under på å garantere Ukrainas uavhengighet, skal visst gjøre det igjen, ifølge Andresen. En avtale som bare ligner 28-punktsdiktatet fra Trump, i det siste visstnok redusert til 19, vil markere en ny etterkrigstid i Europa og være opptrekket til vedvarende hybridkrig, destabilisering, og garantere mer krig. Andresen sier at hvordan vi vinner freden – som visstnok skal være inntrådt etter en avtale med Putin – avgjør om «avtalen» er en kapitulasjon eller ikke. Jeg kan ikke være mer uenig. En formalisert avtale – som en også kan frykte rent teknisk fra USAs side er slett forberedt – vil være Russlands nye utgangspunkt for videre fremstøt mot Europa, mot Ukraina, og de andre som er på spisekartet – Moldova, Georgia og Baltikum.