For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Narkotika, migrasjon og Kina
Tre grunner til at USA viser styrke i Karibia.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det ulmer utenfor kysten av Venezuela. USA har samlet om lag 15 000 soldater og noen av landets mest moderne krigsskip i Det karibiske hav – blant annet det gigantiske hangarskipet USS Gerald R. Ford.
Fra amerikansk hold ser den offisielle forklaringen ut til å være narkotika. Det amerikanske militæret har sprengt et 20-talls båter og drept mer enn 80 mennesker siden Trump-administrasjonens kampanje mot narkotika startet i september. Administrasjonen har også erklært Venezuelas illegitime president, Nicolás Maduro, som leder for en terrororganisasjon som driver med narkotikahandel.
Det er lite bevis for at Maduro leder et narkotikakartell i den klassiske forstanden. Men det er liten tvil om at deler av det venezuelanske militæret, samt venezuelanske myndigheter, er involvert i narkotikavirksomhet – enten gjennom korrupsjon, samarbeid med venstreekstreme paramilitære grupper i nabolandet Colombia eller direkte narkotikahandel fra venezuelanske havner.
I 2020 estimerte amerikanske myndigheter at mellom 200 og 250 tonn med kokain passerte gjennom Venezuela hvert eneste år, ifølge The New York Times. Men majoriteten av dette gikk mot Europa. Og man bruker vanligvis ikke hangarskip for å stoppe narkotikasmuglere. Så narkotika er langt fra den eneste grunnen til Trump-administrasjonens styrkeoppbygging i Karibia.
En annen grunn som Trump og amerikanske myndigheter vektlegger, er migrasjon. Og det er liten tvil om at venezuelansk innvandring har skapt utfordringer i USA. Over 8 millioner venezuelanere har forlatt det katastroferammede landet. De fleste har riktignok endt opp i naboland som Colombia, men mange har også funnet veien til USA. Bare i september 2023 alene dukket om lag 50 000 venezuelanere opp på grensen mellom Mexico og USA.
Det er altså ikke uten grunn av Trump trekker frem narkotika og migrasjon som viktige grunner for styrkeoppbyggingen utenfor kysten til Venezuela. Dette er også saker som kan gi ham økt oppslutning på hjemmebane.
Men det er en tredje og kanskje viktigere grunn til Trump-administrasjonens posisjoneringer i regionen: Kina.
Kina er den største handelspartneren til land som Brasil, Chile, Peru og Argentina. Landet, ledet av det mektige kommunistpartiet, er i dag Sør-Amerikas største handelspartner. Mer enn 20 latinamerikanske land er en del av Kinas «Belt and Road Initiative». Kineserne har investert massivt i infrastruktur i land som Argentina, Bolivia, Chile og Panama, og i 2024 inngikk Kina handelsavtaler med land som Costa Rica, Ecuador, Nicaragua og Peru.
Det er viktig å huske at dette er USAs «bakgård», og at det derfor ikke er unaturlig at Trump ser på Kinas økende dominans i regionen som en stor trussel. Ved å øke den militære tilstedeværelsen i regionen, viser USA styrke overfor Kina.
Når det kommer til Venezuela, har Kina gitt landet lån på flere titalls milliarder dollar oppigjennom årene. Disse midlene har bidratt til å holde hodet til Maduro og co over vannet, etter at vestlige land i utstrakt grad har stoppet å samarbeide med det autoritære regimet.
Videre har Venezuela trolig verdens største oljereserver. Historisk har USA vært en stor kjøper av denne oljen, men ettersom amerikanerne i stadig større grad har forsøkt å isolere det venezuelanske regimet, har Kina økt sin rolle. Kina er nå den største kjøperen av olje fra Venezuela.
I tillegg til massive oljeressurser finnes det også mye mineralressurser i Venezuela. Disse mineralene inneholder viktige komponenter i batterier til elektriske kjøretøy, vindturbiner, jagerfly og missiler. Etterspørselen etter slike mineraler er sterkt drevet av det grønne skiftet og økte forsvarsbudsjetter over hele kloden.
Det fremstår klart at tilgangen til Venezuelas olje- og mineralressurser er en sentral faktor bak styrkeoppbyggingen i Det karibiske hav. USA har interesse av disse ressursene – særlig når alternativet er at de havner i hendene på Kina og dets allierte.
Et regimeskifte i Venezuela kan bidra til å tippe situasjonen i USAs favør, og det er derfor ikke usannsynlig at dette er amerikanernes endelige mål.
Oppsummert kan vi derfor anta at USAs økte tilstedeværelse rundt Karibia og Venezuela, i tillegg til å handle om narkotika og migrasjon, henger sammen med en større plan om å ta tilbake kontroll over USAs nærområder fra Kina.
