Virkeligheten har ikke kommet til klimasøksmålet

Vi opplever alle stadig spenninger mellom idealer og virkelighet. Dette skjer både når vi ser oss i speilet, når vi møter folk vi er glad i, og i samfunnslivet. 

Men på viktige saksfelter i den norske offentlige debatten er det stor avstand mellom idealer og virkeligheten. Denne teksten handler om tre områder: Innvandring, oljefondets investeringer i Israel og norsk oljepolitikk.

I virkeligheten er alle disse tre områdene sammensatte og vanskelige spørsmål, som krever avveininger mellom mange ulike hensyn. I mye offentlig debatt reduseres de imidlertid ofte til enkle moralske absolutter. Aller tydeligst har det vært på innvandring.

Innvandring

Lenge var det vanlig å hevde at innvandring var ikke bare moralsk rett, men også lønnsomt for Norge. Det er lett å begrunne dette: De fleste innvandrerne er ferdig med utdannelsen, og er i starten av arbeidslivet. Kostbare investeringer i humankapital er unnagjort, og innhøstingen – mange år med skatteinntekter – gjenstår.

Som blant annet to Brochman-utvalg har gjort glassklart: Idealet krasjer med virkeligheten. Innvandrere, og da særlig fra Midtøsten, har lavere yrkesdeltagelse og lavere lønn enn nordmenn. De sosiale problemene er store med omfattende integreringsproblemer, herunder høy kriminalitet.

De siste par årene har det sneket seg inn en nesten stilltiende aksept av de logiske konklusjonene fra Brochman-utvalgene: Vi må ha en sterk og langvarig begrensning på ikke-vestlig innvandring til Norge. Virkeligheten har innhentet idealene, etter mange år. 

Oljefondet i Israel

Mot slutten av sommeren avslørte gruppen «Historikere for Palestina» at Oljefondet hadde investert i et selskap som vedlikeholder israelske krigsfly. Reaksjonen var voldsom. Dagens Næringsliv brukte sju sider på saken to dager på rad. Nesten alle som kommenterte saken var svært kritiske til investeringen. Flere sa rett ut at «Norge bidrar til folkemord» gjennom investeringen.

Det var mye Regjeringen kunne gjort for å roe ned gemyttene. De kunne understreket at Norge ikke mener at krigen på Gaza er et folkemord, de kunne sagt at investeringer i børsnoterte selskaper som selger varer og tjenester til en krigsmakt ikke «bidrar» til verken det ene eller andre, og de kunne forklart at Oljefondet har et omfattende og gjennomtenkt system for å sørge for at fondets investeringer er i overensstemmelse med overordnete norske verdier, blant annet et uavhengig Etikkråd. 

Det gjorde ikke regjeringen. Jonas Gahr Støre sa i stedet at investeringen gjorde ham «urolig», og han ba Stoltenberg undersøke nærmere. I realiteten la Støre og Stoltenberg et sterkt press, ganske eksplisitt, om at dette selskapet, og helst flere også, skulle ut av Oljefondet. Og det skjedde.

Antagelig var det tilfeldig, men nesten samtidig offentliggjorde Norges Bank at amerikanske Caterpillar var kastet ut på grunn av salg til det israelske forsvaret. Flere fremtredende amerikanske politikere reagerte sterkt på dette. Ved denne investeringen hadde imidlertid ikke Støre følt noen «uro». Nå henviste han til at det er Norges Bank selv som avgjør om selskaper skal kastes ut av fondet.

Ikke desto mindre hadde nok flere i dette systemet begynt å føle en ikke så liten uro. Hva vil Trump gjøre Oljefondet hvis han, ikke uten grunn, synes norske politikere bruker fondet til å markere sin egen moralske fortreffelighet? Som kjent foreslo Stoltenberg kort tid etterpå, rett etter valget, at hele Etikkrådet settes på pause, og fikk med seg de andre «styringspartiene», Frp, Høyre og Senterpartiet og også KrF på dette, etter en kort saksbehandling. Da spilte det ikke så stor rolle at SV hadde krevd at svært mange israelske selskaper skulle ut. Virkeligheten hadde ankommet. Og den kom fort.

Energi og klima

Et siste problemfelt er norsk oljepolitikk. De fleste i Norge er enige om at klimaendringene er et problem, men de fleste er også enige om at selv mild energifattigdom, for eksempel bensinpriser på 30 kroner literen, også er et problem. Klimapolitikken må avveie disse hensynene. Det må også den delen av klimapolitikken som angår oljesektoren.

Det er vanlig å hevde, for eksempel av rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger i Morgenbladet denne uken, at oljeutvinningen holdes unna klimapolitikken. Det stemmer ikke. Realiteten er at oljesektoren, tross all sin lobbymakt, betaler mer for sine utslipp enn de fleste andre næringer.

Likevel er det oljeutvinningen de fleste klimaengasjerte akademikere, pressefolk og organisasjoner angriper, blant annet med jevnlige søksmål.

Hvis Norge avvikler oljeutvinningen mens det fortsatt er økonomisk fornuftig å utvinne, er det åpenbart at det har store negative konsekvenser for vår egen økonomi. Det er også åpenbart at det svekker energisikkerheten til Europa og alle verdens oljeimportører, og gjør Russland rikere. Konsekvensen på verdens klima er ikke målbar. Likevel er den gjengse og høyst eksplisitte holdningen i mye av hjemmekontor-klassen at norsk oljeutvinning må avvikles. 

Et alvorlig eksempel på at idealismen fortsatt råder er en domfellelse i Borgarting lagmannsrett sist uke, i et såkalt «klimasøksmål» som har versert for norsk rett et par år. Lagmannsretten dømte i favør av staten og oljeselskapene ved at de tre prosjektene det er snakk om – Yggdrasil, Breidablikk og Tyrving – kan fortsette. Men lagmannsretten sa også at norsk oljepolitikk må hensynta globale karbonbudsjetter. Dette er hvor store utslipp det er «plass til» i atmosfæren, gitt at verden skal nå klimamålene fastsatt i Paris-avtalen. Oljepolitikken skal også se hen til norske utslipp per se.

Noen av «ekspertvitnene» til saksøkerne har beregnet at klimagassutslippene når oljen i disse feltene brukes, i realiteten utslipp fra millioner av eksosrør over hele Europa, fører til en global oppvarming på 0,00023 grader. Retten ga vitnene rett i at denne oppvarmingen er til vesentlig skade for Norge.

Globalt ser virkeligheten i klimaproblemet ut til å ha ankommet. For noen uker siden offentliggjorde Bill Gates sitt nå berømte notat om at manglende velstand er et større globalt problem enn klimaendringer. Denne uken avviste verdens fattige land (og oljeland i Midtøsten) forslaget til en erklæring på klimatoppmøtet i Brasil om at vi må fase ut fossil energi. Selv om noen benekter det, er det i virkeligheten fremdeles umulig å unnslippe fattigdom uten å bruke mye fossil energi.

Men i Norge har ikke virkeligheten trengt inn. Dommerne i Borgarting tilkjente saksøkerne fulle saksomkostninger.

Uselviskhet

De tre saksområdene har flere likheter.

Idealene på alle de tre feltene er muligens i tråd med hva en i imaginær godhjertet verdenshersker – i hvert fall en med makt til samtidig å koordinere hele verdens politikk – ville bestemt, skjønt det også er tvilsomt. For eksempel er ekstremfattigdom et enormt problem i verden, mye større enn klimaendringer. Ekstremfattigdom og energifattigdom henger sammen som erteris, og sammenhengen er kausal. Ingen velstand uten energi.

Viktigere er at idealene er i strid med nasjonale hensyn. For Norge har høy innvandring, ekskludering av israelske selskaper og avvikling av norsk oljeutvinning store kostnader. Og kanskje er nettopp de høye kostnadene en viktig grunn til at mange faktisk mener det er mer moralsk, mer i tråd med «the greater good»: At det nettopp er uselvisk å innta standpunkter i strid med landet klare interesser. Idealene føles dermed også som opposisjonelle, alltid en behagelig følelse.

Tilgrensende til at mange som målbærer slike holdninger mener de er uselvisk, mener at spørsmålene i realiteten er moralske absolutter. Det er ikke en vanskelig avveining om Norge skal utvinne olje hvis denne oljen fører til hetebølger som dreper 100.000 mennesker. 

Når spørsmålene rammes inn av moral blir vi dårligere til å diskutere de reelle konsekvensene. Det er slett ikke sikkert at disse idealene gjør verden til et bedre sted. På disse tre feltene – innvandring, oljefondets investeringer i Israel og norsk oljepolitikk – er det tvert i mot gode grunner til å tro at det slett ikke er tilfelle.

Intoleranse

Moralismen fører til intoleranse for avvik. Selv om det har blitt sosialt akseptabelt å gå inn for minst mulig innvandring til Norge, er det motstatte enda mer akseptabelt. Det er veldig akseptabelt å skyve innvandringsrelaterte problemer under teppet, og i stedet fokusere på problemet med rasistiske nordmenn, slik som i Hamse Ali-saken. 

Man blir ikke utstøtt av å gå inn for at Oljefondet skal fortsette å eie aksjer i Israel. Likevel kjenner jeg flere som har fått svært ufine meldinger etter de har forklart at en eventuell eksklusjon av israelske selskaper ikke fører til mindre lidelser på Gaza.

Det er også fullt lov til å gå inn for at oljesektoren ikke skal underlegges sterkere klimakrav enn den blir i dag. Men det er langt mer akseptabelt å gå inn for det motsatte. Kan man tenke seg en rektor på et norsk universitet bruke så mye energi på å forsvare «utvikling» som det Mohn bruker på å argumentere for «avvikling»? 

At enkeltprofessorer er politisk engasjerte er det all grunn til å bejuble, men hvorfor skal universitetet NMBU mene noe om hvor høye norske klimamål skal være? Hvorfor skal Norsk psykologforening som sådan mene noe om konflikten i Midtøsten? NRK sier at klimajournalistikken skal bidra til at Norge når utslippsmålene. Kunne man tenkt at NRK sa at kriminaljournalistikk skulle bidra til mindre kriminalitet? Åpenbart ikke.

En viktig mekanisme i intoleransen er stemplingen av motstemmer. Motstandere på disse problemområdene blir rasister, tilhengere av drap på barn på Gaza eller klimafornektere. Stemplingen skremmer ikke bort hardlinere, men fører til at moderate motstemmer, som det er mange av i alle saker, ikke uttaler seg om disse spørsmålene. Dermed kan dominansen til idealistene bli sterk.

Venstrevridd «elite»?

Det er ikke så uvanlig å hevde at venstrevridde medier er skyld i ubalanser i dekningen av disse områdene. Det er langt fra feil, men den kategoriske moralismen er ikke typiske kjennetegn på høyre- og venstresideinteresser. Skulle det være en arbeiderklassesak å gå inn for innvandring og dyr energi? Motsatt er det en fullstendig akseptabel mening å ville fjerne formuesskatten eller har flere kommersielle barnehager. Slike spørsmål er ikke «moralifisert».

Kanskje har skillet mellom det Trond Giske kaller «nærvelgere» og «globalvelgere» mer for seg. Nærvelgere har typisk lav utdannelse, bor ofte i spredtbygde strøk og i alle fall ikke i Oslo, sympatiserer særlig med Frp, Sp, og deler av Ap og kanskje også Høyre. Lavere skatt og mindre velferdsstat er ikke et veldig viktig spørsmål, men de vil i liten grad abonnere på moralismen på de tre områdene.

Globalvelgere, derimot, støtter definitivt disse idealene. De viktigste partiene for disse er Venstre, MDG og SV og til dels Rødt, men de mer virkelighetsnære idealistene støtter Høyre og til dels Ap. Fjernvelgerne er enormt godt representert blant dem som bestemmer hvordan pressen dekker viktige saker, enten det er journalister, samfunnsfaglige akademikere eller byråkrater. Kontroversen om hovedstrømsmediene etter BBC-skandalen er en avspeiling av denne dominansen.

Men selv om den tradisjonelle høyre-venstre-aksen ikke er dekkende for disse sakene, er den likevel gjeldende. Å kalle noen «ytre høyre», enten de kritiserer klimapolitikken, ikke vil selge aksjene i Israel eller vil ha mye mindre innvandring, er en delegitimering som samler.

Harald Eia besøker Document

En podcast jeg har stort utbytte av er «Tore og Haralds podcast» av Harald Eia og Tore Sagen, som Schibsted publiserer. Podcasten er både smart og morsom. Samtidig fremstår Eia og Sagen ærlige om sine grunnleggende politiske holdninger. De mener neppe alt de sier, men det er sjelden lenge mellom kommentarene om Fremskrittspartiet, og til dels Senterpartiet, som legger ganske tradisjonelle holdninger til syne. 

Iblant kommer andre ting til syne også. I podcastepisoden etter håndgranatene ved Bislett i september skulle Eia more seg litt over den sterkt innvandringskritiske nettavisen Document.no, som hadde brukt begrepet «feminiseringen av politiet». Det er kanskje komisk. 

Men hvorfor besøkte Eia på denne nettavisen? Det er kanskje innlysende. Han skulle sjekke den etniske bakgrunnen til gutten med håndgranaten. Hovedstrømmedia skriver jo aldri om det, sa Eia, selv om også han ofte lurer på dette. 

Virkeligheten trenger seg på.