Den unike utsikten fra verdensrommet

Denne uken ser det ut til at det skal skje: Mennesket reiser til månen, for første gang siden Apollo 17s ferd i desember 1972. Fra den gangen bærer vi med oss den fantastiske måten man omtalte månelandingene på: Vi har vært på månen – som om vi har vært der alle sammen.

Nå er det Artemis som skal til månen: Apollos tvilling i gresk mytolog. Artemis II-ferden handler om utforskning og oppdagelser, om politikk og prestisje. Men kan den også handle om fred?

Alle som har reist ut i verdensrommet og sett jorden utenfra, kan fortelle om en enestående opplevelse av tilhørighet til jorden. Det handler ikke om å føle seg hjemmehørende i ett enkelt land, men snarere om en jordklode vi eier og forvalter i fellesskap. Fra Apollo 8s sagnomsuste bilde av «jordoppgang» julaften 1968, til bildene av Norge sett fra jordbane tatt på FRAM 2 i 2025 – av én av denne kronikkens forfattere – er vi blitt minnet om hvor både vakker og skjør vår planet er.

Artemis II-ferden er organisert av amerikanske NASA, med astronauter fra USA og Canada. Den kan sees som et politisk fremstøt i kampen om teknologisk dominans og beherskelse av verdensrommet. Men hvis du spør astronautene om bord eller de tusener av bakkemannskap som følger hver eneste bevegelse de og romfartøyet gjør, er sjansen større for at du hører et budskap om menneskeheten og dens felles muligheter.

Dette handler om langt mer enn poesi og følelser – om enn både poesi og følelser har sin plass. For snart 60 år siden, midt under Den kalde krigen, underskrev Sovjetunionen, USA og Storbritannia – og etter hvert også det store flertallet av verdens nasjoner – FNs romfartstraktat («The Outer Space Treaty»). Den gjelder ennå. Der står det blant annet at ingen stat kan gjøre territorielle krav i rommet eller på andre himmellegemer, at mennesker som reiser ut i verdensrommet, er å anse som utsendinger på vegne av hele menneskeheten, og at utforskningen av det ytre rom skal skje til fordel for oss alle her på jordkloden.

Dette ble opplevd som mye mer enn tomme ord. Traktaten var politisk motivert, men den var også et resultat av det fellesskap og den gjensidige beundring som amerikanske astronauter og sovjetiske kosmonauter følte for hverandre – tross de dramatiske politiske omstendighetene – og den ble et viktig redskap for avspenning utover på 1970-tallet.

Mest berømt er antakelig møtet mellom Apollo og Sojuz i bane rundt jorden sommeren 1975, kjent som «fredens håndtrykk» i verdensrommet. Den ferden var en inspirasjon for det internasjonale samarbeidet knyttet til den sovjetiske (og etter hvert russiske) Mir-romstasjonen og senere selvsagt Den internasjonale romstasjonen (ISS).

I dag er mye av dette byggverket truet på grunn av geopolitiske spenninger, maktkamp og behovet for nasjonale prestisjemarkeringer. Men tanken om verdensrommet som åsted for fredelig samarbeid og utforskning i fellesskap, er på ingen måte død. Både private og offentlige selskaper og organisasjoner brenner for å utvide vår kompetanse om rommet, i alt fra utvikling av bedre satellittkapasitet og tilhørende samarbeid til miljøovervåkning og økt kunnskap om både jorden vår og det univers den er del av. Ja, det er konkurranse og ønske om gevinst som driver mange aktører, men det betyr ikke at man overser det freds- og samarbeidspotensialet som ligger i romforskningen.

Norge spiller en viktig rolle i dette. Vi er, ikke minst gjennom KSAT (Kongsberg Satellite Services), verdensledende på nedlastning av data fra satellitter i polare baner. Svalbard er det eneste stedet i verden med direkte kontakt med polare satellitter i hvert eneste omløp. På grunn av jordens rotasjon og satellittbaner er Norge (og spesielt Nord-Norge og Svalbard) det mest effektive stedet for å kommunisere med satellitter som overvåker Arktis og hele kloden. Også Norges bidrag til ISS og andre romprosjekter er betydelig, og gjennom Direktoratet for romvirksomhet legges grunnlaget for ytterligere norsk deltakelse i romutviklingen. Her vil også private selskaper kunne spille en viktig rolle, hvis Norge kjenner sin besøkelsestid og posisjonerer seg.

Alt dette gir økonomiske og politiske muligheter. Men aller mest handler det om utvidelse av den menneskelige horisont og muligheten for fredelig, konstruktivt samarbeid. Her må også Norge være med.

Artemis II skal ikke lande på månen – den skal «bare» slynges rundt den. Men det er like fullt en fullblods måneferd, og den vil forhåpentlig skape den undring og entusiasme som Apollo-ferdene skapte for over 50 år siden. Mange lesere vil være gamle nok til å huske da Jan P. Jansen og Erik Tandberg rapporterte fra måneferdene. Norge, sammen med en hel verden, stod stille, både da Neil Armstrong satte sin fot på månen, og da Eugene Cernan tre og et halvt år senere uttalte de siste ord sagt på månens overflate: «Vi forlater månen slik vi kom til den, og slik vi – hvis Gud vil – skal komme tilbake: i fred og med håp for hele menneskeheten».

Vi må gripe den unike sjansen som Artemis-ferden gir til å tenke slike tanker igjen.