Syv punkter om statskanalen og religion

Langfredag la NRK ut under merkelappen «Gjør dagen morsommere», overskriften «Jesus langfredag: Jeg har hatt en uggen følelse i hele dag.» Sitat slutt. Du tenker vel at nå følger et sint innlegg fra en gammel gubbe som ikke liker NRKs barnslige harselering med det som engang var den dominerende religionen i Norge. Slike innlegg har lite for seg. De treffer ikke, ingen bryr seg, ingen bryr seg engang om å skrive dem lenger. Det ligger mer under den daglige merkelappen «Humor» på NRKs nettsider. Her er noen punkter for å forstå det hele:

1. Den evige pubertet. NRK får 7,5 milliarder i året av staten. NRKs milliarder gir unge, for ikke å si barnslige unge, mulighetene. Det er drømmen om å oppdage en ny Harald Eia. De leter og leter. Desto mer 34-åringene befinner seg i en åndelig pubertet, desto bedre. De finner ingen Eia, men med 7,5 milliarder kan man fortsette å lete.

2. Den tilslørte feighet. I likhet med kollegaene i Aftenkampen, Dagbladet og VG, er en kritisk holdning til kristendommen påbudt, tilsvarende overfor verdens mest totalitære politiske bevegelse, islam, ikke ønskelig. Reportasje nummer 3000 om hvordan Karin brøt med den kristne sekten! Det kan ikke bli nok av slike reportasjer. Litt mindre om islamsk kontroll over menneskers liv. Som den ærlige komiker John Cleese svarte da han ble spurt om det er noe man ikke kan fleipe med: «Ja, muslimer. De dreper deg.» NRK har forstått dette, og lager en kommentar til en kristen helligdag verdig en fnisende 13-åring som er lei av konfirmantundervisning.

3. Erte sin gamle tante. Den vage følelsen av å kunne irritere gamle mennesker fra indremisjonen. Disse menneskene eksiterer knapt, og finnes de, er de mer tolerante enn en middels NRK-redaktør. Den gamle tanta eksisterer som bilde i noen NRK-hoder, ergo blir for NRK enhver kritikk av denne NRK-praksisen irrelevant.

4. Samklang med den øvrige stat. NRKs humor – eller «humor» – finner gjenklang hos det som het og bør hete statskirken. «Litt må vi da tåle!», sier sikkert en munter biskop, som gleder seg over statshumoren. Det er mye annet og mer alvorlig her i verden, og det har hun eller han rett i. Den statlige humor med dens innebygde likegyldighet finner sammen. 7,5 milliarder-kanalen er i samklang med den skrumpende statskirkens desperate mediepåfunn. Alt er gøy, og alvor på langfredag er for trøtte typer.

5. Humor og kritikk dør sammen. De som legger seg på en trygg ikke-kritisk linje i humor, gjør det samme med allmenn samfunnskritikk. NRKs Humor-merkelapp forteller mer enn den sier. Derfor er merkelappen Humor en nødvendig merkelapp. Det må merkes tydelig, så det ikke forveksles med for eksempel NRKs mange like reportasjer fra Trump-land. Merkelappen «humor» kan stå flere steder på NRKs nettside, det er bare å bytte rundt. Kanskje kan det endog oppstå humor av det, hva vet jeg.

6. Kryp for penga. 7,5 milliarder kroner er et voldsomt beløp. Hvem kan tillate seg å være uvenner med NRK? Ingen politiker, ingen – i vid forstand – fra kulturlivet. En omtale fra NRKs statsbetalte anmelderi kan bety mer enn det feiteste stipend. Unge som vil opp og frem: NRK betyr uendelig mye mer enn de øvrige kanalene. Unge må finne NRK-tonen, den vedtatte normen for humor/«humor». De må ta den med seg eller lære den raskt. Institusjoner former mennesker, det er det nærmeste man kommer en sosiologisk lovmessighet. Det er verdt å tilpasse seg for å få jobb i rollen som fnisende 13-åring, i en alder av 34.

7. Filmatisering av pubrunden. Jesus-vitsen langfredag er en pubrunde verdig. Etter to øl drar man slike vitser. Harmløs virksomhet i en – heldigvis – harmløs stat. Men vi er altså ikke på puben, men skummer NRKs nettside på langfredag. Og se, alt faller på plass: NRK lager små filmsnutter inspirert av pubrunden. NRK har penger til mange vitser, og før eller siden må det bli morsomt. Og ingen kan forventet at det skal være kritisk. Nye runder på puben og vi kan allerede glede/grue oss til humor om Juleevangeliet. De har 7,5 milliarder til disposisjon og barna på 34 står i kø for å slippe til.