For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
KI gjør læreren viktigere – og skolen utdatert
Kunstig intelligens utfordrer ikke først og fremst læreren, men måten skolen er organisert på. Når elever allerede lærer mer effektivt utenfor klasserommet, er det selve skolens legitimitet som nå står på spill.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Jarle Mong skriver et sjeldent ærlig innlegg om kunstig intelligens i skolen. Uten bortforklaringer, uten «KI-fusk»-retorikk. Han vedgår det mange prøver å snakke vekk: at læring allerede er i ferd med å flytte seg ut av klasserommet.
Men konklusjonen hans er unødig defensiv.
Ja, eleven som lærer mer på rommet med KI enn i timen, har sannsynligvis rett. Ja, forholdet 1:30 vs. 1:1 er en strukturell svakhet ved skolen. Ja, KI kan i praksis realisere Vygotskijs «kompetente andre» på en måte skolen aldri har vært i nærheten av.
Men på Mongs spørsmål om læreren er i ferd med å bli overflødig, er svaret nei. Rollen vil bare ikke lenger være å drive med «undervisning».
Læreren er ikke problemet her. Det er skolens institusjoner – måten vi organiserer læring på – som ikke lenger treffer.
En skole bygget rundt felles progresjon etter alder, én lærer og tretti elever, og vurdering basert på reproduksjon av stoff, er dårlig tilpasset en virkelighet der hver elev i praksis har tilgang til sin egen personlige veileder.
Skolen er organisert som om kunnskap er knapp, i en tid hvor den er overalt.
«Ikke alle elever vil jobbe med KI hjemme»... Nettopp
Mong peker på at det er de mest motiverte elevene som vil utnytte KI, og at forskjellene derfor vil øke. Og det er nok riktig under det eksisterende utdanningsparadigmet.
Men løsningen er å flytte læringen dit den faktisk skjer.
Hvis elevene lærer best i samspill med KI – hvorfor er dette noe de skal gjøre alene på rommet etter skoletid? Hvorfor er ikke dette selve kjernen i skoledagen?
Jeg har jobbet i mange år med vanskeligstilt ungdom i Colombia i et program for språk og teknologi. Erfaringen er ikke direkte overførbar til norsk skole, men den sier likevel noe grunnleggende om hvordan unge lærer når de får tilgang til gode verktøy.
De siste par årene har standardsvaret mitt på de fleste spørsmål i økende grad vært: «Spør KI».
Dels fordi den har større kunnskap enn meg, selv på områder der jeg anser jeg har solid kompetanse. Og den forklarer oftest bedre. Jeg blir – som Mong sier det – slått ned i støvlene.
Likevel gir det meg hver gang et stikk av glede å gi dette svaret. Fordi jeg vet at eleven er i ferd med å lære noe enda viktigere enn selve svaret: hvordan de selv kan finne ut av ting.
Når de må formulere spørsmål, be om forklaringer og jobbe seg frem til forståelse steg for steg, skjer det noe med motivasjonen. For mange er dette første gang de opplever at de faktisk kan lære noe på egen hånd.
Så jeg gir dem altså ikke fisk – jeg lærer dem å fiske. Og aldri har jeg følt slik eufori i læringssituasjonen som de siste par årene. Utdanningsrevolusjonen et land som Colombia så sårt trenger, er faktisk mulig. Dette er både økonomisk gjennomførbart og skalerbart.
Jeg føler meg hyperproduktiv; fra å være formidler av svar, er jeg nå designer av prosjektbaserte læringsplattformer: Hva skal vi lage? Hvem er det for? Hvilke problemer skal vi løse? Hvilke verktøy trenger vi? Og til arbeidet har vi nå tilgang til en verktøykasse av KI-baserte verktøy som uke for uke utvikler seg i et tempo som er vanskelig å ta inn over seg.
For en fantastisk tid å være en som hjelper barn og ungdom å lære.
Vi forveksler formidling med læring
Skolen bygger fortsatt i stor grad på en forestilling om at læring skjer gjennom formidling – at elever lærer ved å lese, høre og så gjengi på en prøve. Men som psykologen Adam Mastroianni har formulert det: «You can’t reach the brain through the ears». Eller gjennom øynene, kunne man vel lagt til.
Eksponering for kunnskap er ikke det samme som læring. Læring oppstår først når kunnskapen tas i bruk – når den prøves, feiles med og anvendes over tid.
Derfor er det heller ikke tilfeldig hva som ofte faktisk er det som sitter igjen etter tretten års skolegang: lesing, skriving og matematikk. Ikke fordi disse fagene nødvendigvis undervises bedre, men fordi de er ferdigheter som trenes gjennom kontinuerlig bruk.
Resten av kunnskapen – den som primært er formidlet og reprodusert – forsvinner i stor grad.
KI gjør prosjektbasert læring skalerbart
Det Mong beskriver som en utfordring – at elever beveger seg i ulikt tempo – er i realiteten en mulighet. KI gjør det mulig å organisere skolen rundt prosjekter, ikke pensumprogresjon.
Elever kan utvikle løsninger, bygge produkter, lage analyser og nettsider, skrive, programmere og designe. Innen alle fag, ikke bare teknologi.
En elev som tidligere slet med å følge undervisningen, kan plutselig jobbe selvstendig, steg for steg, med KI som veileder. Ikke fordi han plutselig har blitt sterkere teoretisk, men fordi læringen skjer gjennom handling.
Paradoksalt nok betyr dette at læreren blir viktigere. For jo mer kunnskap som blir tilgjengelig, desto viktigere blir det å stille gode spørsmål, definere meningsfulle problemer, skape retning, bygge motivasjon og ikke minst utvikle dømmekraft.
Dette er ikke oppgaver KI overtar med det første. Og det er disse oppgavene skolen burde vært organisert rundt.
Den egentlige risikoen: skolens legitimitet
Den kanskje mest undervurderte konsekvensen av KI i skolen er ikke hva teknologien gjør med læringen, men hva den gjør med skolens legitimitet.
Når elever opplever at de lærer mer effektivt utenfor skolen enn i den, utfordres selve begrunnelsen for fellesskolen. Hvis den offentlige skolen ikke evner å integrere denne nye læringsformen, er det ikke vanskelig å se for seg at alternative løsninger vil presse seg frem – fra private tilbud til ulike former for hjemmebasert undervisning.
Så lenge KI først og fremst brukes utenfor skolen, vil de mest ressurssterke elevene bevege seg raskest fremover. Spørsmålet er hvor lenge disse elevene, og deres foreldre, vil akseptere en skolemodell som i praksis holder dem tilbake.
Risikoen er ikke bare økte forskjeller i læring, men en gradvis uthuling av fellesskolen som institusjon.
Nettopp derfor må vi forandre for å bevare – ikke bare fellesskolen, men samfunnet slik vi kjenner det.
Vi befinner oss ved et historisk veiskille. Norge har alle forutsetninger for å benytte denne nye industrielle revolusjonen til å styrke både sin konkurransekraft og sammenhengskraft, dersom vi evner å overkomme institusjonell treghet og ta de riktige valgene.
Men de må tas nå.
