For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Er jeg som lektor i ferd med å bli overflødig?
Jeg er motsatsen til mange av teknologioptimistene i norsk skole, men KI utgjør en reell revolusjon. Allerede i denne tidlige fasen slår den meg ned i støvlene som pedagog. Det føles som feige lag.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
«Jeg forstår ikke så mye i timene, men når jeg kommer tilbake på rommet, så jobber jeg sammen med KI, og nå har jeg klink sekser i fysikk», sa en elev til meg her om dagen.
Da jeg spurte hvordan han jobbet, fortalte han meg at han noterte seg ned alt han ikke forstod i timene av teori, problemstillinger og oppgaver. Da han kom på rommet, ba han KI om å forklare. Om han ikke forstod, ba han KI forklare enklere.
Ifølge eleven klarte KI oppsiktsvekkende raskt å finne ut hvor skoen trykket, og kunne forklare eleven på et språk og med eksempler han kunne forstå. Å jobbe slik skritt for skritt med KI har altså ført til store fremskritt i faget for hans vedkommende.
«Jobber du altså mer effektivt sammen med KI på rommet enn sammen med læreren og de andre i klasserommet?», spurte jeg. Eleven var tydelig på at han hadde et langt større læringsutbytte sammen med KI. Eleven var også tydelig på at læreren var god, men mente at dette var «feige lag».
I forrige uke kom en annen elev bort til meg og lurte på om hun kunne fremskynde en vurdering i psykologi til uken etter påskeferien, på grunn av en operasjon hun skulle ta på det opprinnelige tidspunktet for vurdering. «Men vi har jo bare kommet halvveis i pensum da», innvendte jeg. Det gjorde ingenting svarte eleven, hun kunne godt bare tjuvstarte på neste kapittel og forberede seg på egenhånd.
KI i opplæringen
Jeg så ingen grunn til ikke å innvilge ønsket, men satt igjen med en litt tom følelse da hun smilte og forsvant ut av klasserommet. Er jeg i ferd med å bli overflødig? Hvor stor effekt har egentlig alle disse timene i klasserommet? Overvurderer jeg min egen praksis? Hvordan vil egentlig dette gå?
I den siste tiden har jeg foret ChatGPT med ulike prøvebesvarelser. Særlig om jeg er litt i tvil om vurderingen, er det interessant å se hvordan den vurderer. Når jeg gir KI vurderingskriteriene, kompetansemålene og sier litt om hvordan jeg har lagt opp undervisningen og hva jeg har lagt vekt på, så må jeg erkjenne at jeg og KI oppsiktsvekkende ofte vurderer ofte.
Det som skiller oss, er tilbakemeldingen. Jeg har ingen mulighet til å gi en slik grundig tilbakemelding på så mange områder som det KI gjør på noen sekunder. Jeg griper fatt i det grunnleggende, og setter fingeren på det mest prekære. KI gjør dette i tillegg til mer konkrete tilbakemeldinger, og griper også mer fatt i struktur og språk. Det beste med KI etter mitt skjønn er at den påpeker veldig konkret hva elevene kan og ikke kan og hele tiden gir konkrete eksempler fra besvarelsen i et helt annet omfang enn det jeg gjør. KI er også langt grundigere når det kommer til fremovermelding, og kommer med konkrete forslag til hvordan eleven kan forbedre besvarelsen sin.
Sist elevene fikk igjen prøvene, ba jeg hver enkelt om å dele det svaret de manglet mest på med KI. Etterpå skulle de sammen med KI jobbe med tilbakemeldingen og forsøke å forbedre svaret sitt. Dette så ut til å fungere forbløffende godt.
1:1 vs. 1:30
Det som allikevel slår innover meg med størst kraft, er at den første eleven jeg snakket med trolig har rett. Det er feige lag. Mens jeg som lærer ofte jobber i et 1:30-forhold, jobber KI hele tiden 1:1. Jeg treffer kanskje med mitt pedagogiske opplegg og tilnærming i heldige øyeblikk halvparten av elevene, mens KI kan jobbe tett med hver enkelt på elevens egne premisser. Mens jeg sporadisk tolker kroppsspråk og leter etter bekreftelser med type spørsmål som «er alle med?», forer elevene KI med spørsmål som gir den nøyaktig informasjon om hvor eleven befinner seg i læringen.
De aller fleste lærere har lest Gunn Imsens Lærerens verden og ikke minst Elevens verden. Alle har vi egentlig visst at Vygotskijs ideal om den kompetente andre og den proksimale utviklingssonen på mange måter er en utopisk illusjon. Vidløftige ord om tilpasset opplæring mangler ikke i flotte dokumenter og planer, men i realiteten tilfaller det bare noen veldig få i klasserommet, dette vet alle.
I den proksimale utviklingssonen jobber eleven med oppgaver som er litt for vanskelige til at eleven kan løse dem på egenhånd. Sammen med en kompetent annen kan han imidlertid lære det han ikke kunne alene. Læringen er altså ifølge Vygotskij mest effektiv når eleven blir utfordret og møter sterk motstand. Forutsetningen er at læreren hele tiden vet hva eleven kan og ikke kan, og vet nøyaktig hvor skoen trykker. Bare da kan læringen skreddersys for hver enkelt. Dette er umulig å få til i et klasserom med 30 elever.
Bare én gang tidligere har jeg jobbet 1:1 med en elev i videregående skole. Jeg minnes med glede de to første øktene. Eleven jeg hadde å gjøre med hadde store utfordringer, men jeg var forbløffet over hvor mye hun hadde lært da året var omme. Til tross for et langt svakere utgangspunkt, lå hun langt foran de aller fleste i religionsklassen min samme året, med 45 minutter mindre undervisning i uka.
Med KI kan det se ut til at Vygotskijs visjon kan bli virkelighet. Språkmodeller er tilgjengelige hele døgnet, og om du gir nok og presis informasjon om hvor du befinner deg i læringen, kan kunstig intelligens løse det vi ikke har vært i nærheten av å gjøre i norske klasserom.
Mens tilpasset opplæring tidligere har vært forunt de som sliter mest og faller utenfor av ulike grunner, kan fort «den kompetente andre» i KIs skikkelse vise seg å være den perfekte assistenten for de aller flinkeste, som den unge lovende jeg nevnte i begynnelsen.
Øker forskjellene
Men etter mange år som lærer har jeg noen forbehold. Læring krever at man jobber med faget og problemstillingene og ikke bare jukser seg frem ved minste motstands vei. Dermed vil det være selvregulerte og såkalte ressurssterke elever som i hvert fall i første omgang vil benytte seg av den gode hjelpe KI kan tilby. Bare elever med høy motivasjon for læring vil sette seg ned på rommet etter en lang og ofte ineffektiv skoledag. Bare elever som selv har en temmelig presis forståelse av hvor de befinner seg i læreprosessen vil kunne bruke KI på en effektiv måte.
Jeg tror forskjellene mellom elevene vi bli mye større fremover. Ivrige, interesserte, nysgjerrige og flittige elever vil effektivt kunne jobbe seg gjennom neste års pensum sammen med KI. Hvordan vil det fungere med inndeling i klassetrinn etter alder når elevene i enda større grad enn nå befinner seg på helt ulike steder i læringen? Hvor kjekt er det for en flink og gløgg elev som har jobbet seg gjennom tiendeklassepensum med KI, å jobbe med oppgaver til åttendeklassepensum?
Jeg er selvsagt klar over at det er mye KI ikke kan lære de unge og håpefulle. Det er også foreløpig opplagt at KI fungerer bedre i noen enn andre, alt etter fagets egenart. Skolen er heldigvis mye mer enn kompetansemål, faglig utvikling og gjennomføringsprosenter. Skolen er fortsatt vår sosialiseringsarena og det blir mer avgjørende enn noensinne å løfte frem dannelsesperspektivet. Trivsel, fellesskap og samarbeid må også fremover spille en sentral rolle for oss felleskapsvesener. Forhåpentligvis vil det med andre ord fortsatt være bruk for oss lærere.
En faktisk revolusjon
Jeg var ikke blant dem som trodde at iPader kom til å revolusjonere læringen, snarere tvert imot, men KI tror jeg er noe helt annet. Jeg er motsatsen til de mange teknologioptimistene i den norske skolen, men denne gangen må jeg erkjenne at KI faktisk kan revolusjonere læringen for de som evner å ta den nye teknologien i bruk på en god måte. Dette er ikke bare et merkelig innfall i samme kategori som alle smartbrettene.
Dette er ikke en overivrig politiker som vil fremstå som fremoverlent og bevilge store summer til de nevnte iPadene. Dette kommer fra grasrota, fra elever jeg selv jobber med. Elever som jeg har stor tillit til og som har tatt teknologien i bruk og forteller meg at det funker fett.
Hva KI i vil gjøre med oss på lang sikt, tør jeg ikke tenke på. Gjennom mine briller ser KI ut som selve flaggstangen på toppen av tårnet i Babel. Hvordan den kunstige intelligensen vil påvirke vår evne til kritisk tenkning, vår kreativitet, vår evne til å undre oss, gruble og vår fantasi og oppfinnsomhet, vår evne til innlevelse og vår empati, kan man bare spekulere i.
Hvor langt den kunstige intelligensen har kommet om få år ser vi allerede konturene av. Jeg er ingen ekspert på områder, men regner med det er et tidsspørsmål før KI er i gang med å programmere «seg selv» om den ikke gjør det allerede. Jeg regner også med at kunstige intelligenser etter hvert vil utvikle et eget språk vi mennesker ikke forstår. Usikkerhetsmomentene og de dystopiske scenarioene er etter mitt syn mange, men så skal det også legges til at jeg er en som også ofte ser bunnsolide endetidstegn der andre ser fremskritt.
Jeg er uansett nødt til å ta innover meg at kunstig intelligens antagelig har kommet for å bli, for det er det alle sier, er det ikke? De kortsiktige gevinstene er altfor høye til at menneskeheten vil kunne sette en stopper for dette.
Dette vil få store konsekvenser for den videre utviklingen i skolen. Jeg er redd den allerede tiltakende følelsen av å være overflødig bare vil tilta i hvert fall for oss som jobber på videregående skoler. Jeg for min del har allerede krøpet til korset og kan ikke annet enn innrømme at KI allerede slår meg ned i støvlene på opptil flere områder. Det føles litt ut som feige lag.
