For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Europa ved byporten
Som Konstantinopel stolte Europa seg på hjelp som aldri kom. Spørsmålet er om kontinentet nå våkner tidsnok til å unngå samme skjebne.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Forfatteren Mark Twain hevdet at historien ikke gjentar seg, men at den rimer. Utsagnet fungerer som en påminnelse om at fortiden kan kaste lys over vår egen tid. I så måte rommer Bysantiums tragiske fall i 1453, en lærdom som er vanskelig å overse.
Etter århundrer med stagnasjon, var Konstantinopel alt som gjensto av det en gang mektige romerske imperiet. Osmanene, anledet av sultan Mehmet II, var fast bestemt på å erobre den gjenstående enklaven og føre islam inn i en gyllen tidsalder.
Etter nærmere to måneder med beleiring var de Theodosiske murene, som hadde holdt stand i over 1000 år, ved bristepunktet. Likevel klamret bysantinerne seg til håpet om at deres nære allierte, sjøstaten Venezia, skulle komme til unnsetning. Bysantinerne ventet og ventet, men hjelpen kom aldri. Murene falt, og den romerske sivilisasjonen var en saga blott.
Den naive troen på at Venezia skulle redde Konstantinopel har urovekkende paralleller til dagens forhold mellom Europa og USA. Europa klamrer seg fast til verden av i går, uten å erkjenne at den glapp mellom fingrene. Skal Europa komme ut av hullet det har gravd, må vi justere kurs. Spørsmålet er om erkjennelsen kommer for sent.
Rød morgengry
I kjølvannet av Sovjetunionens fall, vokste det frem en forestilling om at forholdet mellom handel og internasjonal makt tilhørte fortiden. Europa kunne få i både pose og sekk gjennom amerikanske sikkerhetsgarantier på den ene siden, og tiltakende handel med Kina på den andre.
I dag fremstår dette som en krevende balansegang. På rekordtid har det økonomiske tyngdepunktet flyttet seg øst, hvor Kina troner som regional hegemon med global ambisjon. Landet har evnet å bygge en dynamisk eksportøkonomi med et rekordstort handelsoverskudd som oversvømmer Europas markeder.
Et handelsunderskudd er ikke iboende negativt. Utfordringen oppstår når en rival får strupetak på strategiske forsyningskjeder innen kritiske ressurser som elbiler, mikrobrikker og sjeldne jordarter. Da blir økonomisk avhengighet raskt politisk sårbarhet.
Industriens ødemark
En annen bieffekt av handelsoverskuddet er en akselererende deindustrialisering på det europeiske kontinentet. En behøver ikke titte lenger enn den forhenværende tyske bilgiganten Volkswagen.
Grunnet høye energipriser og amerikanske tollsatser nedla selskapet for første gang i sin 88 år lange historie en tysk fabrikk i slutten av 2025. Samtidig besluttet selskapet å åpne en ny fabrikk i Kina.
Tidligere var vestlige bedrifter avhengig av fysisk tilstedeværelse i Kina for å få tilgang til landets enorme marked. Nå handler tilstedeværelsen i økende grad om å holde tritt med den teknologiske utviklingen. I møte med en motstander som ikke opererer etter ricardianske prinsipper om komparative fortrinn, reiser det spørsmål om den europeiske modellen er levedyktig.
Kreativ selvdestruksjon
For å vende Europeisk konkurransekraft på rett kjøl fremla tidligere europeisk sentralbanksjef, Mario Draghi, en Toro-oppskrift i 2024. Det foreslåtte botemiddelet var mer integrerte markeder, mer investeringer, samt store beskjæringer i byråkratiet.
Forslagene har imidlertid falt for døve ører. Til tross for at Europa har til gode å fostre en eneste KI-gigant, prioriterer man å regulere teknologiens potensielle nedsider, samtidig som Brussel trenerer et hvert forsøk på kutt i byråkratiet. Når de som skal rydde i regelverket er de samme som utformet det, er utfallet langt på vei gitt.
Tyskland har riktignok vedtatt et investeringsfond på 500 milliarder euro øremerket infrastruktur og klimatiltak. Håpet er at ekspansiv finanspolitikk skal gjenantenne den økonomiske veksten. Det gjenstår imidlertid å se om satsningen er tilstrekkelig for å imøtekomme dagens realiteter, eller om beløpet kun utgjør en Potemkinkulisse.
Den sterkestes rett
Med økende russisk og kinesisk aggresjon kombinert med USAs svekkede forpliktelse til NATO som bakteppe, understreket Draghi behovet for å gjenreise Europas forsvarskapasitet. Alvoret synes å ha sunket inn. I 2025 nådde samtlige NATO-land toprosentmålet, og Europa har vist vilje og evne til å finansiere Ukrainas forsvarskrig.
Samtidig er den strategiske avhengigheten av USA fortsatt høyst tilstedeværende i alt fra atomavskrekking til luftvåpenkapasiteter. Trumps nylige militære trusler mot Grønland, kombinert med en mer uttalt amerikansk transaksjonalisme, synliggjør den iboende risikoen i dette avhengighetsforholdet.
Halvannet år senere har følelsen av hastverk tilspisset seg. Nylig hevet Draghi innsatsen ved å uttale at EU måtte bli en føderasjon fremfor en konføderasjon for å unngå å havne i en skvis mellom USA og Kina.
Historiens hjul
Til tross for det dystre bildet jeg maler, finnes det lyspunkter. Tysklands beslutning om å oppheve «gjeldsbremsen» i forsvarsindustrien, viser at europeiske land tar den russiske trusselen på alvor. Like viktig understreker signeringen av nye frihandelsavtaler med India og Sør-Amerika at den gamle verden etterstreber strategisk uavhengighet.
Da sultan Mehmet II red inn i Konstantinopel etter seieren og skuet ruinene av denne en gang mektige byen, skal han ha brutt sammen i gråt og sagt: «Edderkoppen vever gardinene i palasset til Keiserne». I likhet med Konstantinopel, er Europa i ferd med å bli et museum. Og skulle det europeiske fellesskapet ende opp med å lide samme skjebne, vil ikke Putin felle en eneste tåre.
