For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
BØKER
«Ufred» eller intensjonell destruksjon?
Eugene Finkel viser hvordan Russlands fullskala invasjon springer ut av et historisk mønster av kontroll og avnasjonalisering av Ukraina. Intent to Destroy gjør det klart at dagens krig er del av en lang linje, ikke et brudd.
Publisert
Dette er en bokomtale. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Boken Ufred av Åsne Seierstad har gått sin seiersgang gjennom det særnorske førjulsdrysset av premier og anerkjennelser. Det er nok årsaker til dette, som går ut over det at boken er velskrevet. Aromaen av noe mystisk, utilgjengelig og lidende har en merkelig tiltrekningskraft, både på den skrivende og den lesende, og etter årtier med en tilsynelatende uuttømmelig mengde litteratur om det lidende Russland synes resonansen for denne type virkelighetslitteratur fremdeles å være tilnærmet bunnløs. I et primært kulturhistorisk perspektiv er dette kanskje ikke helt uforståelig. De store russiske litterære forfatterskapene har alltid hatt en dragning på Europa, og etter 1991 har det særlig i Norge og Skandinavia ellers vært en rikholdig litteratur om det russiske tankesettet, kulturhistorien, og den særegne historiske mytologien, som er spunnet omkring landets kulturhistorie.
Bok
Intent to Destroy – Russia's Two-Hundred-Year Quest to Dominate Ukraine
Eugene Finkel
Basic Books, 2024
Dette er imidlertid ikke en anmeldelse av Ufred, og langt mindre en begynnende kritikk av den kulturhistoriske tilnærmingen til forståelsen av Russlands egenart og historie. Det er en anmeldelse av et annet verk, som burde heve våre øyenbryn og inspirere til en grundig revisjon av så vel vår historiske forståelse av det som gjentar seg i Europa, og den mytologi som igjen er blitt gjort til et aggressivt, militært prosjekt midt på kontinentet. Eugene Finkels Intent to Destroy er den mest ramsalte og oppsiktsvekkende gjennomgangen av det imperiehistoriske bakteppet for Russlands fullskala angrep på Ukraina som denne anmelderen har lest til nå. Der Serhii Plokhy på særdeles grundig og overbevisende vis gjennomgår den bilaterale relasjonen etter Sovjetunionens oppløsning og fremover, trekker Finkel opp et bakteppe som begynner med det han kaller «deep states» – to konkurrerende statsprosjekter, som spant ut av den samme opprinnelse – Kyiv Rus’.
Russlands imperialistiske forsøk på å definere det ukrainske og det russiske som «et forenet hele», som Finkel skriver i innledningen, er ikke en broderlig forsoning av noe slag. Russland har historisk sett aldri kunnet tolerere et flernasjonalt territorium under det nasjonale banneret Ukraina, styrt av egne statstradisjoner, språkpolitikk og politisk valgte institusjoner; eller som Finkel skriver: «ideen om russeres og ukraineres ‘historiske enhet’, som nå er en hjørnesten i Russlands nasjonale identitet, var ikke et unngåelig faktum, men resultatet av en relativt fersk prosess [...] Det var også en prosess støttet opp av myndighetens undertrykkelse av ukrainske aktivister og kunstnere, restriksjoner på språkbruk, og tung sensur – alt for å tjene det russiske identitetsprosjektet» (s. 52).
Forfatteren har skrevet boken med en forrykende pasjon; denne driven skyldes ikke bare det faktum at hans familie hadde sitt opphav i de sentrale og de vestlige delene av Ukraina: Finkels bestefar ble i 1940 innrullert i Den røde armé, og endret navn fra Yirsael-Leib til Lev Finkel, og kjempet blant annet i Arktis før han returnerte til Lviv. Den skyldes også en særskilt oppgradert, om man kan bruke et slikt uttrykk, erfaring som akademiker. Som ekspert på krigsforbrytelser ved Johns Hopkins-universitetet, fikk Finkel i 2020 et brev fra en viss Muller Ferreira, med forespørsel om han kunne skrive en anbefaling til en søknad til Den internasjonale straffedomstolen. Muller Ferreira ble senere avslørt som Sergej Tsjerkassov, en GRU-agent. Finkel spør nøkternt: «hadde Russland i 2020 planer om fullskala invasjon, eller i det minste: var dette oppe til seriøs vurdering?» (s. 213)
Intent to Destroy graver dypt ned i en annen lidelseshistorie enn den russisk-sovjetiske. Bakteppet er kjent: det russiske imperiets nasjonalisering av Ukraina i to faser – etter det polske opprøret 1830-31, og etter et tilsvarende, langt mer omfattende opprør i 1863-64, som fant sted etter opphevelsen av livegenskapet i det russiske imperiets kjerneområder. I den første perioden, styrket av Uvarov-doktrinen, tok imperiet over kontrollen over utdanningsinstitusjoner i Kyiv, slo ned på nye nasjonalt organiserte borgerrettighetsorganisasjoner, som Hromada-samfunnet, og sendte nasjonalpoeter som Taras Sjevtsjenko (1814–1861), i indre eksil. Denne første reaksjonen rammet også russiske forfattere, som Fjodor Dostojevskij (1821–1881), men den andre fasen var utvilsomt rettet mot å en gryende ukrainsk nasjonalbevegelse. Det såkalte Valujev-memorandumet sirkulert av imperiets innenriksminister ved samme etternavn i 1863, slo fast at «et separat lille-russisk språk [et sterkt kontroversielt begrep som brukes om det ukrainske språket] har aldri eksistert; det finnes ikke nå, og kan ikke eksistere; denne dialekten, brukt av enkle folk, er blott det russiske språk, korrumpert av polsk innflytelse» (s. 41). Et etterfølgende dekret gikk lengre enn retorikk, for å bruke et slitt uttrykk. Ems-dekretet, utstedt av frigjørings-Tsaren Aleksander den II (1818–1881) fra et kurbad i Tyskland i 1876, forbød alle utgivelser av publikasjoner på ukrainsk. Finkel klarer ikke å holde akademikerens sans for ironi tilbake: «Bibelen kunne ikke lenger utgis på ukrainsk, men sensuren tillot oversettelsen av Karl Marx’ manifest» (s. 41).
Kapitlene «Liberation from Freedom» og «Blood and Chaos» er blant bokens mest velskrevne, og også de kapitlene som har gjort sterkest inntrykk på denne anmelderen. Frem mot 1914 var selv de mest overbeviste liberale demokrater også tilhengere av ideen om Ukraina som fiksjon. Ved krigsutbruddet startet imperiet de mest omfattende utryddelser i vest-Ukraina under påskudd av å frigjøre territorier fra Østerrike-Ungarn. Det faktum at det Russiske Imperiet i 1899, ledet av russiske diplomater, hadde tilsluttet seg Haag-konvensjonen, som forpliktet alle signatarstater på å beskytte sivilbefolkning og deres eiendom i konflikt, hadde liten effekt på krigføringen. Finkel beskriver enorme ødeleggelser i områdene Galicja og Bukovina, særlig mot den jødiske befolkningen. Det russiske imperiets styresmakter fortsatte krigen også etter Tsar Nikolai den 2. abdikasjon. Historikeren og statsmannen, Pavel Miljukov (1859–1943), som stiftet det liberale Kadet-partiet (Det konstitusjonelle-demokratiske parti), Russlands eneste genuint liberale parti, endte selv opp i Kyiv i 1917, etter revolusjonen, og hevdet med ettertrykk at den ukrainske identiteten kun var «en fiksjon, et oppkok av intellektuelle; den ukrainske identiteten finnes ikke» (s. 93). Sovjetiseringen som fulgte, løste ingenting for Ukraina. Det kortvarige eksperimentet som Lenin initierte ved opprettelsen av Sovjetunionen i 1922, tillot en kortvarig oppblomstring av ukrainsk språk under den såkalte korenizatsija politikken, men utraderingen av alt ukrainsk skjøt igjen fart fra 1928 og utover trettitallet, under Holodomor og Stalin-utrenskningene.
Det er saftige overskrifter som preger boken, men den er kjølig, analytisk, ærlig, kildetransparent og dypt etterrettelig. De siste kapitlene beskriver fullskala invasjonen i all sin gru, under overskrifter som «To Kill Ukraine» og «Russian Roulette». Bak disse overskriftene trer imidlertid eksperten på folkemord og krigsforbrytelser frem. Etter å ha skrevet seg gjennom Ukrainas utslettelse og lidelseshistorie, makter Finkel likevel å ta et skritt tilbake og analysere invasjonen fra et folkerettslig synspunkt. Hans beskrivelse av russiske rekrutters plyndringer ledsages av refleksjoner om voldens opphav og dynamikk. Ingenting er unnskyldt, men mye er forklart. Russiske styrker var uvitende, uforberedt, preget av lav moral, ruset på annet enn alkohol, og innrullert i et system som straffer alle former for protest med utsatt frontinnsats. Som Finkel skriver: «ettersom russisk lov forbyr å bruke væpnede styrker utenfor russisk territorium i fredstid, og fordi Kreml insisterte på å kalle dette en ‘militær spesialoperasjon’, og ikke en krig, er offiserene tvunget til å bruke omfattende tvang for å holde troppene samlet.» (ss. 244–45). Resultatet ga seg selv – drap, voldtekt og tortur.
Verden vil visst fred. Mediene preges av overskrifter om fredsplaner i forskjellige versjoner. Den siste 28-punktsplanen, som i hovedsak synes å være tilpasset krav som er fremmet av Kreml, skaper medieresonans: det er nok krig. En løsning må finnes. Men Finkels bok må ikke overses. I bokens siste del reflekterer han over lov og rett i konflikt og krig, og konklusjonen synes klar: det som skal få en internasjonal bekreftelse er Ukrainas rett til selvforsvar og suverenitet, og det faktum at Russland er og forblir aggressoren. Krigsskadeerstatning og overgrep begått i krig skal inngå som en helt sentral del av et slikt oppgjør, ikke fiktiv «handel». Europas konfliktforebyggende mekanismer sviktet, krigsoppgjøret må ikke svikte. Dette innebærer også grep mot overgrep i krig. Finkel skriver det klart om Butsja: «De ukrainske sivile som har befunnet seg under russisk kontroll, ble ikke lenger sett på som mennesker som var verdig beskyttelse, og gjerningsmennene ble stadig mer tilbøyelige til å avhumanisere sine ofre» (s. 249), og hans beskrivelse av vilkårene for en løsning er krystallklar: «en russisk aksept av ukrainsk uavhengighet vil kunne bety sameksistens, men ikke forsoning. Forsoning mellom Russland og Ukraina vil være langt vanskeligere å oppnå ettersom det vil bety at Russland må ta ansvar for invasjonen og de uhyrligheter som er begått i krig, demonstrere genuin anger, og, ideelt sett, straffe krigsforbrytere og gi kompensasjon til ofrene» (s. 271). Dette er fred. Det som skjer nå, er ikke ufred. Så langt er det bare fortsatt aggresjon.
