Fra formuesskatt til skatt på avkastning

Det er fullt mulig å støtte et høyt skattenivå og samtidig mene at systemet er inkonsistent. Det er også mulig å kritisere enkelte deler av dagens modell uten å argumentere for skattelettelser. Den viktige diskusjonen handler ikke først og fremst om nivå, men om prinsipp: Skal kapital primært beskattes etter hva den anslås å være verdt til enhver tid, eller etter hva den faktisk gir av avkastning over tid?

Dette er ikke en teknisk detalj. Det er et spørsmål om legitimitet, investeringsnøytralitet og langsiktig økonomisk stabilitet.

Tre logikker som virker samtidig

Dagens kapitalbeskatning i Norge bygger i praksis på tre ulike prinsipper. For det første har vi beholdningsbeskatning i form av formuesskatt på beregnede verdier. For det andre har vi løpende beskatning av avkastning gjennom skatt på utbytte, renter, leieinntekter og overskudd. For det tredje har vi realisasjonsbeskatning, der gevinster beskattes ved salg.

Hver av disse logikkene kan forsvares isolert. Problemet er at de virker samtidig uten å være koordinert. Resultatet kan bli et system der noen må betale skatt på verdier som ikke gir kontantstrøm, mens andre kan bygge opp betydelig økonomisk kapasitet uten løpende beskatning så lenge verdier ikke realiseres. Dermed oppstår en strukturell spenning mellom skatteplikt og betalingsevne: Skattesystemet kan i enkelte situasjoner påføre eiere skattekrav før avkastningen faktisk er realisert. Når det skjer, oppstår et likviditetsproblem som ikke handler om vilje til å betale, men om systemdesign.

Det er verdt å merke seg at dette i stor grad er et valg i konstruksjon, ikke en naturlov. Danmark illustrerer poenget ved å skille tydeligere mellom eiendom som grunnlag for lokal finansiering og kapital som i større grad beskattes gjennom inntekt, utdelinger og realisasjon. Man kan være uenig i nivå og fordelingsprofil, men arkitekturen viser at alternativer finnes.

Når skatten kommer før avkastningen

Den mest konkrete illustrasjonen av spenningen i den norske modellen finner vi i analyser av samlet eierbeskatning, der selskapsskatt, utbytteskatt og formuesskatt vurderes under ett. Ved moderat realavkastning kan den samlede beskatningen i enkelte tilfeller spise opp store deler av avkastningen – og i noen regneeksempler hele realavkastningen.

Poenget er ikke at alle investorer opplever dette hvert år. Poenget er at systemet kan produsere slike utfall. Når skattesystemet inneholder mekanismer som gjør normal avkastning til et mulig tapsprosjekt, påvirker det investeringsbeslutninger og eierskapsstruktur over tid. Kapital vil søke mot strukturer der skatten følger kontantstrøm, og bort fra investeringer der skattekravet kan oppstå uavhengig av likviditet. Det er ikke gitt at en slik vridning er politisk ønsket. Men den følger av måten systemet er bygget på.

Et enkelt prinsipp: skatt når inntekten oppstår

I andre deler av skattesystemet beskattes økonomisk aktivitet når den faktisk skaper inntekt. Arbeid beskattes når lønn utbetales. Overskudd beskattes når det oppstår. Et mer konsistent kapitalbeskatningssystem bør i større grad bygge på det samme: Kapital beskattes når den gir avkastning, og når gevinster realiseres.

En slik modell innebærer ikke at kapital slipper skatt. Den innebærer at beskatningen i større grad knyttes til økonomisk kapasitet. Løpende beskatning kan knyttes til faktisk kontantavkastning – overskudd, renter, utbytte og leieinntekter – mens verdiøkning uten kontantstrøm i hovedsak beskattes ved realisasjon.

Det reduserer behovet for kontinuerlig verdsettelse og omfattende takseringsregimer. Det gjør også systemet mer etterprøvbart, mer forutsigbart og mer investeringsnøytralt.

Normalavkastning og meravkastning

Et naturlig element i en mer konsistent modell er å skille mellom normalavkastning og meravkastning. Normalavkastning er den avkastningen kapitalen må gi for å forsvare investeringen, gitt risiko og alternativkostnad. Meravkastning er avkastning utover dette nivået.

Ved å gi investert kapital et normert avkastningsfradrag – for eksempel med utgangspunkt i en referanserente – kan beskatningen i større grad rettes mot meravkastningen, der ekstra betalingsevne faktisk oppstår. Det skjermer kapitalintensive investeringer som er nødvendige for produksjon og omstilling, samtidig som ekstraordinære overskudd fortsatt beskattes. Tyngdepunktet flyttes fra å beskatte investert kapital i seg selv til å beskatte avkastningen kapitalen genererer.

Eiendom: der inkonsistensen blir synlig

Eiendom illustrerer særlig tydelig hvordan dagens system blander flere prinsipper samtidig. Bolig og næringseiendom møter en kombinasjon av formuesskatt, eiendomsskatt, gebyrer og realisasjonsregler. Samtidig kan betydelige verdier akkumuleres uten løpende beskatning frem til salg, mens andre opplever likviditetspress fordi skatten beregnes på verdier uten tilsvarende kontantstrøm.

Dette gjør beskatningen vanskelig å forstå og vanskelig å forutse. En mer konsistent modell vil i større grad ta utgangspunkt i dokumentert investert kapital – kostpris justert for påkostninger – og knytte løpende beskatning til avkastning, ikke til løpende takserte markedsverdier. Verdistigning uten kontantstrøm kan i hovedsak håndteres ved realisasjon, slik store deler av kapitalbeskatningen allerede gjør.

Infrastruktur og kapital er ikke det samme

Eiendom representerer imidlertid ikke bare kapital. Den legger også beslag på offentlig infrastruktur: vei, vann og avløp, renovasjon, beredskap og tekniske nett. Det taler for et tydelig skille mellom kapitalbeskatning og infrastrukturfinansiering.

Kapital bør beskattes gjennom avkastning og realiserte gevinster. Infrastruktur kan finansieres gjennom transparente eiendomsbaserte avgifter som i større grad reflekterer bruk og belastning. Et slikt skille kan gjøre systemet lettere å forstå, samtidig som finansieringen av kommunale tjenester blir mer stabil og etterprøvbar. Når betaling og formål kobles tydeligere sammen, styrkes legitimiteten.

Også her gir Danmark et nyttig korrektiv: De behandler eiendom i større grad som et lokalt finansieringsgrunnlag, mens kapitalbeskatningen i større grad følger inntekt og realisasjon. Det betyr ikke at Danmark nødvendigvis har “lavere skatt”, men at de har valgt en klarere arkitektur.

Eiernøytralitet i en global økonomi

Norsk kapitalbeskatning har et særtrekk ved at den i større grad enn mange andre land knytter deler av beskatningen til eierens skattemessige bosted. I en økonomi med høy kapitalmobilitet påvirker dette eierskap og investeringsbeslutninger over tid.

En modell som i større grad knytter beskatningen til avkastningen fra investeringer i Norge – uavhengig av eierens nasjonalitet – kan bidra til større eiernøytralitet uten at det nødvendigvis reduserer samlet skattenivå. Beskatning ved utdeling av overskudd og ved realisasjon gir et mer investeringsnøytralt system, samtidig som verdiskapingen fortsatt beskattes der den oppstår.

Overgangen: reform uten takseringskrig

Den største praktiske utfordringen ved en reform er ikke prinsippet, men overgangen. Hvordan etablerer man nye skattegrunnlag uten å utløse omfattende og konfliktfylte takseringsprosesser?

En realistisk løsning er å bruke dokumentert kostpris der historikk finnes, og la nye inngangsverdier etableres automatisk gjennom fremtidige transaksjoner. Over tid vil en stadig større del av kapitalmassen få presise og etterprøvbare skattegrunnlag uten behov for massetaksering. Der historisk dokumentasjon mangler, kan standardiserte normeringsregler benyttes. Slik kan systemet gradvis bevege seg fra verdsettelsesbaserte modeller til et grunnlag basert på investert kapital og faktisk avkastning.

Mindre ideologi, mer konstruksjon

Den norske skattedebatten vil fortsatt handle om nivået på formuesskatten. Men før eller siden må diskusjonen også handle om selve konstruksjonen av kapitalbeskatningen. Et system som i stor grad beskatter anslåtte verdier vil nødvendigvis skape konflikter, skjønn og legitimitetsproblemer. Et system som i større grad beskatter faktisk økonomisk kapasitet kan være like omfordelende, men mer forutsigbart og mer investeringsnøytralt.

Dette er derfor ikke først og fremst et valg mellom høy og lav skatt. Det er et valg mellom to måter å bygge skattesystemet på: ett som i betydelig grad beskatter antatte verdier, og ett som i større grad beskatter avkastning og realiserte gevinster.

Den som vil se hvordan en slik modell kan utformes i praksis – med forslag til overgangsregime, eiendomsmodell, prinsipper for eiernøytralitet og et eget kapittel om Danmark som praktisk referanse – finner en samlet gjennomgang i notatet «Fra formuesskatt til skatt på avkastning».