Du bør angre

En kjent norsk hobbyinvestor med et aktivitetsnivå som kunne fått en gjennomsnittlig hedgefondforvalter til å føle seg lat, har uttalt: «Jeg er ikke så mye på anger. Jeg har gjort det jeg har gjort, og det kan jeg ikke gjøre så mye med. Så jeg kan ikke gå og angre.» Han la til at han i ettertid ser at han burde gjort ting annerledes, med færre handler og mer forsiktighet, men at han likevel må stå for det hele og ta den kritikken som har kommet. 

Hvorfor ikke angre? Enkelte hevder at anger er bortkastet tid, at det å dvele ved fortiden hverken forandrer den eller forbedrer fremtiden. Det hviler på en misforståelse av hva anger egentlig er, og hvilken funksjon den fyller i det moralske livet. Påstanden om at ingenting godt kommer ut av anger fortjener derfor en nærmere undersøkelse. La oss begynne med det som synes å virke rimelig: Det som er gjort, er gjort, og ingen anger kan gjøre det ugjort. Slik sett virker anger som en irrasjonell reaksjon rettet mot noe som per definisjon ligger utenfor vår kontroll. Innvendingen bygger på et feilaktig premiss: at angerens formål er å forandre fortiden. Det er det ikke. Angerens formål er å forstå den. Angeren vender blikket bakover, men utspiller seg alltid i nåtiden. Det karakteristiske ved anger er at den ikke oppstår som en reaksjon på noe som skjedde oss, men på noe vi selv har gjort. Anger forutsetter ansvar, og ansvar forutsetter frihet. Den som angrer, erkjenner implisitt at han hadde et valg, og valgte feil.

Du behøver ikke nødvendigvis å ha gjort noe galt i andres øyne for å angre. Selv om omgivelsene forsikrer deg om at det du gjorde var helt akseptabelt, kan angeren likevel melde seg, fordi du selv innser at du burde ha handlet annerledes. Angerens kjerne ligger nettopp her: i den etterfølgende erkjennelsen av eget ansvar. Det er du, nå, som ser tilbake og erkjenner at du ikke handlet slik du burde. Anger er derfor et uttrykk for en bestemt form for selvforhold: en vilje til å holde seg selv ansvarlig også der ingen andre gjør det.

Uten slikt ansvar kan du alltids føle sorg, smerte eller fortvilelse over noe som er som hendt, men dette er noe annet enn anger. Anger forutsetter at vi oppfatter oss selv som handlende subjekter, som noen som kunne ha gjort noe annet enn det vi faktisk gjorde. Uten en slik opplevelse av handlingsrom finnes det heller ingen egentlig anger, bare tristhet.

Fortiden trenger seg på

Det hører til unntakene at vi er så fullstendig oppslukt av øyeblikket at fortid og fremtid faller bort. Vanligvis lever vi i alle tre tidsdimensjoner samtidig. Nåtiden er aldri ren; den er gjennomtrukket av minner og forventninger. Anger er et særlig tydelig uttrykk for hvordan fortiden trenger seg inn i nåtiden. Den minner oss om at handlinger ikke forsvinner når de er utført. De blir værende som en del av vår biografi, som noe vi må forholde oss til. Samtidig peker angeren fremover. Den kan fungere som en moralsk korreksjonsmekanisme: en måte hvorpå erfaring omdannes til dømmekraft. Brukt riktig er anger derfor ikke bare smertefull, men også klargjørende.

Angeren inneholder en vurdering av fortidige handlinger i lys av nåværende verdier og idealer. Aristoteles beskriver den praktisk kloke som den som er i stand til å overveie rett, ikke bare i øyeblikket, men retrospektivt, ved å evaluere sine valg i etterkant og justere sin karakter deretter. Anger er i denne forstand ikke moralsk svakhet, men et uttrykk for det Aristoteles ville kalle praktisk klokskap i refleksiv form. Den avdekker en spenning mellom den vi ønsker å være og den vi faktisk har vist oss å være. Aristoteles mener at anger er et slags tegn på håp hos de som er svake eller feilbarlige (som de fleste av oss), men mangel på anger er et faresignal hos de som har blitt fullt ut fordervet. Anger er et ubehag som kan hjelpe oss å bli bedre mennesker. 

Selvsentrert anger

Ikke enhver anger er moralsk likeverdig. Man kan angre på selve handlingens moralske egenskaper eller man kan angre på konsekvensene: på å ha blitt avslørt, på å ha tapt anseelse eller på at ting ikke gikk som planlagt. Den første formen er genuint moralsk og har dannende kraft. Den andre er i bunn og grunn instrumentell og selvsentrert fordi den ikke forholder seg til handlingens moralske innhold, men til dens praktiske utfall. Derfor inneholder den ingen reell moralsk læring. 

Det finnes mange situasjoner hvor vi burde angre, men ikke gjør det. Noen ganger fordi vi ikke fullt ut har innsett konsekvensene av det vi gjorde. Moralsk forståelse kan være treg, og innsikten kan komme sent, og noen ganger aldri. Andre ganger fordi vi ikke vil erkjenne at vi faktisk hadde et valg. Det kan være psykologisk mer komfortabelt å fremstille seg selv som presset, misforstått eller uten reelle alternativer.

Ofte skyldes fraværet av anger et sterkt behov for å opprettholde et selvbilde. Menneskets evne til selvbedrag er betydelig. Vi er dyktige til å tolke våre egne handlinger i et gunstig lys, til å skyve ansvar over på omstendigheter eller andre aktører, til å fortelle oss selv historier hvor vi fremstår bedre enn vi faktisk var. Det finnes mennesker som nesten aldri angrer, som konsekvent plasserer skylden hos andre. Dette kan ved første øyekast fremstå som en form for styrke, men er som regel det motsatte. Det vitner både om manglende selvinnsikt og indre utrygghet. Den som virkelig står stødig i seg selv, tåler også å innse sine egne feil.

Anger og moralsk evne

Anger er nært knyttet til samvittigheten. Den som aldri angrer, fremstår som samvittighetsløs. Samvittigheten gir oss et indre perspektiv på våre egne handlinger — en form for med-viten om hvem vi er og hva vi gjør. Den etablerer en indre dobbelthet i subjektet: Vi handler, men vi er også i stand til å betrakte oss selv som handlende. Denne refleksive strukturen er avgjørende for moralsk ansvar. Samvittigheten gjør oss i stand til å føre en slags dialog med oss selv om det vi har gjort.

Denne indre stemmen fungerer ikke automatisk og ikke ufeilbarlig. Den er avhengig av at vi faktisk vil høre den. Dersom vi systematisk unngår å se våre egne feil i øynene, svekkes samvittigheten gradvis. Den kan forstyrres, fordreies eller bli sløv. Over tid kan den til og med begynne å tjene motsatt funksjon: ikke å korrigere oss, men å rettferdiggjøre det vi allerede har gjort og ønsker å gjøre.

Når vi stadig unnskylder oss selv eller skyver det ubehagelige unna, undergraver vi vår egen moralske dømmekraft. Dette skjer som regel gradvis, gjennom små forskyvninger i hvordan vi forteller historien om oss selv. Resultatet er ikke bare dårligere selvinnsikt, men også en svekket ansvarsfølelse. Vi mister etter hvert noe av evnen til å si: Dette gjorde jeg, og det burde jeg ikke ha gjort.

I den forstand er anger ikke bare en smertefull følelse, men en viktig moralsk evne. Den holder forbindelsen åpen mellom den vi var, den vi er, og den vi forsøker å bli. Uten denne forbindelsen risikerer vi å gli inn i en form for moralsk likegyldighet overfor oss selv, hvor vi fortsatt handler, men i stadig mindre grad evner å ta ansvar for våre egne valg. 

Hvis man aldri angrer, viser man slett ikke moralsk styrke, men en moralsk brist fordi man mangler evne eller vilje til den selvkritikken som er en betingelse for moralsk vekst. Angerens verdi ligger til syvende og sist i dens klargjørende kraft. Den er ikke en hengemyr, men en erkjennelsesform som både gir kunnskap om hva vi har gjort og hvem vi er. Den tydeliggjør hvilke verdier vi faktisk vil leve etter. Når vi tar ansvar for et feiltrinn – og ser det klart, uten å rasjonalisere det bort – har vi begynt å bevege oss mot den vi ønsker å være. 

At ingenting godt kommer ut av anger, er derfor en påstand som ikke holder. Det som ikke fører til noe godt, er anger som forblir selvopptatt, grubling uten reell refleksjon, en slags tristhet uten ansvar. God anger, som peker mot den man ønsker å bli, er en forutsetning for å være et moralsk velfungerende menneske.