For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Borgerlig samarbeid må bety mer enn borgerlig makt
Noen grunnleggende prinsipper må ligge til grunn for fremtidig borgerlig samarbeid. De finnes faktisk, men vi er nødt til å løfte dem frem.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Erna Solberg er snart ferdig som partileder i Høyre. Hennes arv vil være borgerlig samarbeid. Hun klarte på et tidspunkt å ha en flertallsregjering bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Dette var et lite mirakel. Når alle fire ikke satt i regjering, fungerte også samarbeidet ganske godt, men det var også smurt av relativt høy oljepengebruk. Samarbeid er helt nødvendig for at høyresiden skal gjøre det godt i norsk politikk, men fremtidig borgerlig samarbeid må bety borgerlig politikk.
Borgerlig samarbeid må bety at man fører borgerlig politikk og at politikken er et alternativ til hva en Arbeiderparti-ledet regjering kan gjøre. Det krever hardere prioriteringer enn det Solbergs regjeringer klarte å få til.
Partiet Venstre hadde nettopp en intern evaluering. Venstre er i krise og partiets nye nestlederhåp Ingvild Thorsvik utelukker ikke en hypotetisk regjering med Arbeiderpartiet. Samtidig utelukker hun å gå i regjering med Fremskrittspartiet. Det er et oppsiktsvekkende standpunkt fra et angivelig borgerlig parti. Venstre er for eksempel det første partiet som gikk inn for å kutte sykelønnen. Dette er god borgerlig politikk. Høyre med snart ny partileder har begynt å åpne opp for tanken om å kutte sykelønnen. Det er et steg i riktig retning, etter at partiets holdning til spørsmålet har vært vinglete med Erna Solberg ved roret. Bare et ekte borgerlig samarbeid kan få til en slik endring. Istedenfor å vise mistillit til Frp burde Venstre utfordre skattelettepartiet Frp med at kutt i sykelønn kan gi rom for skattelette – også for vanlige folk. Venstre og Frp står langt fra hverandre i klimasaker, men Venstre-folk har pekt på gode kompromisser før. Hvis Venstre likevel bytter side, kan det gi Høyre økt oppslutning på to-tre prosent. Fordi Venstres velgere har en borgerlig profil, noe man kunne se på valgresultatet.
Et parti som gjorde et godt resultat ved fjorårets valg, var Kristelig folkeparti. Et parti som tidligere alltid refererte til seg selv som et ikke-sosialistiske parti, har nå endret ordlyd. I et intervju med Vårt Land i sammenheng med KrFs konferanse i januar kunne partileder Dag-Inge Ulstein meddele at han ikke hadde noen problemer med ordet borgerlig lenger. Partiet har altså tatt en sterkere posisjon om det å være borgerlig.
KrFs slagord i 2025, «Bygge på verdier – skape verdier», har en åpenbar borgerlig vri. Den er både konservativ og næringsvennlig. Samtidig kan KrF bli litt for opptatt av tidsånden – og tidsånden skal man være varsom med. Ulsteins forslag om militær tilstedeværelse på Svalbard rett etter Trumps Grønland-affære, var tynn suppe. Militær tilstedeværelse på Svalbard vil ikke øke Norges eller Vestens utenrikspolitiske sikkerhet, men heller svekke den ved å rokke på den allerede usikre verdensorden. KrF har blitt en sterkere stemme når det kommer til realpolitikk, men her var partilederen på tynn is. At KrF har blitt større handler om at KrF har valgt hvilket parti de vil være. Etter veivalget har partiet slitt med identitet, nå har de valgt å være borgerlig.
Før Erna Solbergs regjeringstid hadde Fremskrittspartiet skapt utfordringer for borgerlig samarbeid. Kåre Willoch mente til og med at de ikke engang kunne kalles et borgerlig parti. Han mente Høyre ikke burde samarbeide med dem før de eventuelt ble det. Folk vil nok fortsatt ha ulike meninger om Frp er et borgerlig parti eller ikke, men her ser man sett en sterk utvikling de siste tiårene. I januar 2026 skrev ansvarlig redaktør i Minerva Nils August Andresen at Fremskrittspartiet ønsker å nå eliten. Bakgrunnen til kommentaren handlet om partiet hadde hentet inn flere rådgivere som Therese Sollien, Pål Mykkeltveit og Øystein Sjølie. Alle disse passer inn en tidligere kulturell borgerlig profil. Andresen mente at dette tydet på at Fremskrittspartiet var ute etter Høyres velgere ved å nå ut til de borgerlige. Denne analysen er nok korrekt, men det kan samtidig være negativt for høyresiden at Fremskrittspartiet forblir det største partiet på borgerlig side. Historisk sett har aldri høyresiden vunnet valg når Fremskrittspartiet er størst. Det kan skyldes at moderate velgere med borgerlige sympatier – såkalte lillavelgere – i høyere grad har stemt Arbeiderpartiet i slike tilfeller. Men denne valgtendensen kan snu om Frp blir et mer ansvarlig borgerlig parti. Hvis Fremskrittspartiet gjør den nødvendige utviklingen som Willoch var ute etter. Borgerlig side er også glad i konkurranse. Det er derfor bare positivt at Høyre og Frp slåss om de samme velgerne.
Høyre må også forbli et borgerlig parti og skape borgerlig politikk for at borgerlig samarbeid skal faktisk være et borgerlig samarbeid. Mange på venstresiden kritiserer nå Høyre for kanskje å ha endret mening om sykelønnen etter de lovet å verne den forrige stortingsvalg. Ja, valget i 2025 er ikke lenge siden, men Høyre er på vei til å ha en ny ledelse, med nye ambisjoner. Ernas tid er forbi, det er derfor helt naturlig at Høyre vil skape ny politikk, og denne politikken og denne nye retningen må skje allerede nå, ikke rett før neste valg.
Den liberale tankesmien Civita har for øyeblikket en serie som handler om å finne det borgerlige. Her blir spørsmålet løftet i et mer filosofisk nivå, men det lover godt for fremtidig ideologisk idékamp. Problemene på borgerlig side, som gjorde seg gjeldende i valgkampen, må løftes frem og debatteres. Civita og daglig leder Kristin Clemet har fått mye skryt for å legge til rette for borgerlig samarbeid tidligere. Jakten på det borgerlige, vil gi høyresiden verktøy for tiden som kommer. Borgerlig samarbeid må være tuftet på noen grunnleggende prinsipper. De finnes faktisk, men vi er nødt til å løfte dem frem. Gode prinsipper som valgfrihet, eiendomsrett, verdiskaping og begrenset statlig innblanding.
Det er langt mer som forener partiene på borgerlig side enn hva som splitter dem.
