For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
En skandale uten konsekvenser?
Mens NAV-sjefens avgang skapte politisk storm, fikk en alvorlig feil i Udirs statistikkforvaltning langt mindre oppmerksomhet. Feilberegninger i nasjonale prøver kan ha påvirket elever, forskning og utdanningspolitikk i flere år – uten at noen har tatt ansvar.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Den 11. november i fjor gikk NAV-direktør Hans Christian Holte av, etter at arbeidsminister Kjersti Stenseng (Ap) hadde bedt ham om å trekke seg. Årsaken var manglende tillit etter at NAV-sjefen hadde gitt feil informasjon om manglende loggføring i IKT-systemer som forvalter 475 milliarder kroner. Samme dag som Holte gikk av, kom også Riksrevisjonen med kritikk av NAV, blant annet knyttet til utbetaling av 2,3 milliarder kroner i støtte til ortopediske hjelpemidler.
Saken fikk stor oppmerksomhet. Det henger sammen med at NAV håndterer mer enn 600 milliarder kroner i utbetalinger årlig — rundt en tredjedel av Norges statsbudsjett — og at NAV tidligere er blitt koblet til ordet «skandale». Riktignok var det også kritiske røster på andre siden, inkludert min leder Kristin Clemet, som blant annet mente at «vi kan ikke strebe etter denne nullfeilskulturen, der den minste lille feil er katastrofal», og at det å sparke Holte ikke nødvendigvis gjør NAV bedre.
To dager etter at Holte gikk av, var det en annen skandale under oppseiling i et annet statlig direktorat. Mens NAV-saken fikk betydelig oppmerksomhet og politiske konsekvenser, fikk denne saken langt mindre oppmerksomhet og har (foreløpig) ikke fått konsekvenser for de politisk ansvarlige. Det betyr ikke at saken er mindre alvorlig enn NAV-saken.
Den 13. november informerte Utdanningsdirektoratet om at de hadde avpublisert alle resultatene fra nasjonale prøver for perioden 2015–2021 på bakgrunn av en feil i analyseverktøyet direktoratet brukte. Videre opplyste Utdanningsdirektoratet at «alle beregninger i denne perioden er berørt i ulik grad, og at dataene som er nødvendige for å beregne nye, korrekte resultater på elev-, skole- og kommunenivå, er slettet av personvernhensyn».
De faktiske konsekvensene er foreløpig uklare, men kan være betydelige. Resultatene fra de nasjonale prøvene er først og fremst et av flere verktøy for lærere, skoleledelse og skoleeiere, som bruker resultatene til å kartlegge hvilke elever som ligger på ulike mestringsnivåer i lesing, regning og engelsk — og som derfor kan ha krav på og behov for ekstra oppfølging og tilrettelegging.
Innledningsvis var Utdanningsdirektoratet ikke bekymret for at elever hadde fått feil oppfølging som følge av feilen. Men etter at Frischsenteret, som avdekket at Utdanningsdirektoratet hadde beregnet feil allerede i 2023, regnet på tallene på nytt, fant de at litt over åtte prosent av elevene som hadde tatt prøven i perioden var plassert på feil mestringsnivå. Særlig gjaldt dette elever som tok prøver på 8. trinn, hvor rundt én av tre elever var blitt plassert på feil mestringsnivå — både svakere og faglig sterkere enn de faktisk var.
Utdanningsforbundet, ved leder Geir Røsvoll, mener feilene har hatt alvorlige konsekvenser på både individnivå og systemnivå, og peker på en rekke beslutninger som kan ha blitt påvirket av feilen. For eksempel at «politikere bruker nasjonale prøver som et styringsverktøy for skolen, men kan i realiteten ha famlet i blinde». Videre kan «feilene ha hatt betydning for ressursfordeling i kommunene, både når det gjelder penger og bemanning», og «forskere kan ha trukket ugyldige konklusjoner basert på feil data — studier som igjen brukes i utformingen av lokal og nasjonal utdanningspolitikk».
Utdanningsforbundet peker også på at foreldre og barn har fått feil informasjon, blant annet fordi resultatene fra prøvene ofte formidles i utviklingssamtaler, noe som kan ha skapt unødig bekymring.
Riktignok er nasjonale prøver langt fra de eneste vurderingsverktøyene som brukes for å kartlegge elevens ferdigheter, noe en rekke rektorer og avdelingsledere i grunnskolen, som Aftenposten har vært i kontakt med, bekrefter. Som nevnt er nasjonale prøver en viktig del av styringsinformasjonen politikere og offentligheten bruker for å vurdere hvordan det går med norsk skole.
De korrigerte tallene, som SSB publiserte på nytt i november i fjor, viser at norske elevers ferdigheter ikke endret seg minimalt, slik den gamle statistikken antydet. Tallene viser at norske elever gjorde det bedre i engelsk, dårligere i lesing, mens ferdighetene i regning både gikk opp og ned i perioden 2015–2021.
I de siste årene har debatten om økt skjermbruk i undervisningen ofte koblet skjermbruk til svekkede leseferdigheter. Denne debatten ble særlig aktualisert under pandemien, da hjemmeskole ble praktisert i en periode. Både resultatene fra PISA 2022 og PIRLS 2021, begge publisert i 2023, viste at norske elever leser betydelig dårligere enn i 2010-årene. Det er derfor interessant at lavere ferdighetsnivå, særlig for norske elever i 5. klasse, allerede kunne observeres i de nye dataene for nasjonale prøver tilbake i 2018.
Hvilke politiske beslutninger som er tatt på bakgrunn av de feilaktige tallene, er vanskelig å bevise. Men det er ikke utenkelig at debatten om sammenhengen mellom skjermbruk og lavere leseferdigheter kunne ha kommet mye tidligere dersom feilene hadde blitt oppdaget tidligere. At denne skandalen kunne ha blitt oppdaget for flere år siden, øker også alvorlighetsgraden.
Hvis man leser Aftenpostens første sak på nytt i dag, i lys av feilene som nå er innrømmet, fremstår ikke Utdanningsdirektoratet i særlig godt lys. Forsker Simen Markussen oppdaget feilen ved en tilfeldighet, da han undersøkte hvordan norske elever hadde blitt påvirket av pandemien. Tallene viste at nedstengning og hjemmeskole ikke hadde effekt på resultatene – et så oppsiktsvekkende funn at Markussen og flere kolleger ved Frischsenteret regnet på rådataene på tre forskjellige måter og konkluderte med at de offisielle tallene ikke kunne stemme.
Da Frischsenteret først tok kontakt med Utdanningsdirektoratet for å finne ut hvorfor tallene var feil, ble de avfeid. Direktoratet viste liten interesse for tanken om at tallene kunne være gale. Da Aftenposten tok saken opp i 2023, uttalte avdelingsdirektør Frode Nyhamn at direktoratet ikke hadde regnet feil, og at «det dreier seg om ulike metoder».
At Utdanningsdirektoratet ikke tok saken mer på alvor da noen av landets fremste samfunnsforskere stilte spørsmål ved deres statistikkforvaltning i 2023, er alvorlig i seg selv. At ingen har tatt ansvar for svikten (i motsetning til NAV-skandalen(e)) i etterkant, er også bemerkelsesverdig.
Det mest alvorlige ved saken er at direktoratet selv ikke reagerte på statistikken som viste at norske elevers resultater fra nasjonale prøver knapt endret seg over tid. «Jeg har jobbet med statistikk i hele karrieren min. Jeg har aldri sett tall som ser slik ut», uttalte Markussen til Aftenposten i 2023.
Burde ikke statens fagdirektorat innen utdanning – med 390 ansatte og driftsutgifter på 419 millioner kroner i 2025 – også ha reagert på samme måte overfor disse resultatene?
I et Civita-notat fra 2023 undersøkte jeg veksten i det statlige byråkratiet i perioden 2006–2022. Jeg fant at Utdanningsdirektoratet hadde hatt en vekst i antall årsverk på rundt 56 prosent. Veksten var høyere enn sysselsettingsveksten i privat sektor (24 prosent) og i offentlig sektor (32 prosent) i samme periode.
Til sammenligning var det rundt 619 000 elever i grunnskolen i 2006. I 2024 var tallet økt til 622 000. Antall elever i den norske skolen har altså økt med under én prosent i samme periode som antall årsverk i Utdanningsdirektoratet har økt med over 50 prosent.
Riktignok er den statlige styringen av og kravene til norske skoler trolig blitt mer omfattende i 2024 enn i 2006. I tillegg er sektoren preget av mange politiske reformer, noe som krever mer ressurser sentralt. Om dette er tilstrekkelig forsvar for svikten som har skjedd, er uklart.
