Spillet om Iran: Avtale eller angrep?

I filmen Gudfaren fortelles det hvordan Corleone-familien sikret seg et fordelaktig utfall i en forhandling: Motparten fikk et tilbud han ikke kunne avslå – med en pistol mot tinningen ble han gjort oppmerksom på at enten ville signaturen hans stå på kontrakten, eller så ville hjernemassen hans havne der. Han valgte å signere.

USAs maktdemonstrasjon overfor Iran er formidabel. Snart er to hangarskip med tilhørende kampgrupper på plass, en mengde ekstra fly, forsterket luftvern og flere soldater. I tillegg har det vært marineøvelser med Saudi-Arabia og Israel, og hektisk møteaktivitet på toppnivå – både sivilt og militært – mellom USA og Israel. Styrkeoppbyggingen er åpenbart ment som en pistol mot tinningen under forhandlingene om ny atomavtale. President Trump følger opp i ren mafiastil: Det blir ikke pent om vi ikke blir enige! Han legger til at det beste vil være et regimeskifte.

Les også:

Pluss

Pluss

– Det bør ringe store bjeller

Heller ikke Iran holder tilbake, og sier at et amerikansk angrep vil utløse en regional krig med alvorlige økonomiske konsekvenser for hele verden, omfattende ødeleggelser og store tap av menneskeliv. Raketter og droner vil bli sendt mot amerikanske baser og andre mål i gulfstatene, og i retning Tel Aviv. Advarslene er verdt å ta på alvor, tross usikkerhet om regimets kapabiliteter etter tolvdagerskrigen sist sommer.

Forhandlingstemaene

Innledende samtaler fant sted i Oman. Partene ble enige om å fortsette i Genève. Trump har satt en frist på én måned fra midten av februar. Da er OL ferdig, og ramadan går mot slutten. Hovedtemaet i forhandlingene er Irans kjernevåpenprogram, der motytelsen for reelle begrensninger er lettelser i de tyngende sanksjonene mot et prestestyre i dyp økonomisk krise. Iranske ledere sier at andre temaer er helt uaktuelle.

USA – sekundert av Israel – insisterer på at det er vel så viktig å ta opp ballistiske missiler og iransk støtte til militser som Hizbollah, Hamas og Houthi-bevegelsen. I tillegg er undertrykkelsen av den iranske befolkningen et tema USA nevner, men som iranske myndigheter blankt avviser.

Sett fra Washington er det en tett kobling mellom Irans atomprogram, langtrekkende missiler og stedfortredermilitser. Kjernefysiske anlegg er sårbare så lenge Iran ikke kan gjengjelde et angrep med missiler og militsangrep. Derfor bygges det opp et stort arsenal av missiler og en sterk «motstandsakse» av proxyer, slik at kostnadene ved å slå til militært mot atomprogrammet blir uakseptabelt høye. Nord-Korea skaffet seg kjernevåpen på tilsvarende vis. Et angrep fra USA eller andre ville ha utløst massiv missilbeskytning mot Seoul.

Diktatur mot demokrati

Iran fremstår som en komplisert forhandlingspart. På den ene siden er regimet mer ideologisk enn realpolitisk, noe som gjør det vanskeligere å tolke intensjoner. Som i ethvert diktatur, er pålitelig informasjon som grunnlag for rasjonelle beslutninger et problem.

På amerikansk side er et viktig moment at det er mellomvalg i år, og republikanerne risikerer å miste flertallet i Representantenes hus. En svak, avgrenset avtale av den typen som Obama i sin tid inngikk (JCPOA) er ikke salgbar overfor republikanske velgere. Det vil heller ikke mislykket maktbruk være.

Også i Israel står et viktig valg for døren. Iran-spørsmålet har stor innenrikspolitisk betydning. En løsning som fra israelsk ståsted oppfattes som vellykket — enten en troverdig avtale som håndterer kjernevåpen, langtrekkende missiler og stedfortredermilitser, eller et militært angrep som gir tilsvarende resultater — kan gi Netanyahu nye år ved makten.

Troverdig trussel?

Fører ikke de kommende forhandlingene frem, er det neppe tvil om at USA angriper (om ikke Iran kommer dem i forkjøpet). Å true uten å følge opp betyr alvorlig tap av troverdighet.

Les også:

Palestinavennen Putin?

Hvordan konfrontasjonen vil arte seg, kan man foreløpig bare spekulere i. To forhold fremstår som sannsynlige. For det første er det ingen grunn til å tro at det blir et nytt forsøk på nasjonsbygging à la Irak eller Afghanistan. For det andre vil et angrep trolig være omfattende, men kortvarig – antakelig med flere overraskelser. Mål som blir nevnt hyppig i diskusjoner er alt som er knyttet til missiler og droner, gjenværende atomanlegg, og lederskapet i Revolusjonsgarden.

Mål som lett vil forverre en allerede vanskelig hverdag for folk flest, står neppe på prioriteringslisten. Det må også antas å være viktig å gjennomføre aksjonene slik at en både unngår en omfattende, regional konflikt – som Iran kan ha interesse av å utløse – og et Libya-lignende scenario med langvarig kaos, humanitær krise og statlig oppsplitting. Det er vanskelig å se for seg en avgrenset operasjon etter modell av Venezuela.

Geopolitikk

Det er ikke mulig å se konfrontasjonen med Iran løsrevet fra et større geopolitisk bilde. Iran forsyner Kina med olje, og Russland med droner. Et regimeskifte som innebærer at Iran orienterer seg vestover, vil kunne ha betydning både for Kinas Taiwan-politikk – Kina har også mistet oljetilførsler fra Venezuela – og for Russlands vilje til å inngå våpenhvile med Ukraina.

I Midtøsten er det flere land som har interesse av et svekket Iran. Det gjelder ikke minst Saudi-Arabia og noen av de andre gulfstatene. Hvis det skulle gå så langt at det blir et mer representativt styresett i Iran, vil det kunne bety at det utvikles et samarbeid mellom Iran og Israel. Det vil i sin tur ikke bare sette kroken på døra for normalisering av forholdet mellom Saudi-Arabia og Israel i form av en Abraham-avtale, men føre til forsterket samarbeid mellom Saudi-Arabia, Tyrkia, Syria og andre sunniarabiske stater som motmakt.

Det er ikke godt å si hva vi kan vente oss de nærmeste ukene. Diplomatiet må raskt vise resultater, ellers er veien til militær eskalering kort. Iranerne sier missilprogrammet er en rød linje. Amerikanerne er tydelige på det samme. Hvis begge holder fast ved dette, smeller det snart.

Les også:

Pluss

Pluss

Frølich etter USA-tur: – MAGA har slått rot