For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Palestinavennen Putin?
Vladimir Putin har foreslått å bruke frosne, russiske midler på gjenoppbygging av Gaza. Det handler antagelig mindre om solidaritet med palestinerne, enn om å sette Palestina opp mot Ukraina.
Publisert
Vladimir Putin glimret med sitt fravær da Donald Trumps «Board of Peace» ble lansert for et par uker siden. Rådet er en del av våpenhvileavtalen for Gaza som ble forhandlet frem i høst. Likevel er hverken Gaza eller Palestina nevnt i charteret, som blir omtalt som en internasjonal organisasjon for å promotere stabilitet, fred og godt styresett i konfliktområder. Trump skal være leder på livstid, og et permanent medlemskap koster en milliard dollar, som ifølge charteret skal gå til å gjenoppbygge Gaza.
Mens Putin foreløpig ikke har sagt ja eller nei til å være med, har han uttalt at Russland uansett er villig til å sende en milliard dollar fra de frosne russiske midlene som fortsatt befinner seg i USA «gitt Russlands spesielle forhold til det palestinske folket». Resten av de rundt fem milliardene kunne brukes til å gjenoppbygge Ukraina, foreslo den russiske diktatoren – trolig med henvisning til områdene Russland i dag okkuperer.
Forslaget kom under et møte med den palestinske presidenten Mahmod Abbas, der Putin også minnet om at Sovjetunionen anerkjente Palestina som stat allerede i 1988. Ifølge Putin har Russland alltid støttet det palestinske folket, og betrakter en palestinsk stat som eneste løsning på Midtøsten-konflikten.
Styrt av realpolitikk
Putin har rett i at Russland og Sovjetunionen har vært involvert i konflikten mellom Israel og palestinerne nesten fra første stund. På den andre siden har Moskva langt fra vært en prinsippfast støttespiller for palestinerne, men handlet ut fra realpolitiske interesser. Josef Stalin støttet tidlig opprettelsen av en jødisk stat, i håp om at dette ville svekke britisk innflytelse i Midtøsten og fordi han håpet de sosialistiske ideene hos de tidlige sionistene ville gjøre denne staten til en sovjetisk alliert. Sovjetunionen var også først ute med å anerkjenne Israel i 1948, nesten et år før USA, og sørget for at Israel fikk tsjekkoslovakiske våpen på et kritisk tidspunkt.
Hvetebrødsdagene ble kortvarige. Ettersom Israel knyttet seg tettere til vestlige land, og revolusjoner i arabiske land tente håp om et sosialistisk Midtøsten, ble Sovjetunionen i stedet en viktig våpenleverandør for nabolandene. Sovjetisk «antisionistisk» propaganda begynte å resirkulere antisemittiske troper fra nazistisk propaganda. I 1967 brøt Sovjetunionen til og med de diplomatiske forbindelsene med Israel. I 1975 støttet de en FN-resolusjon som erklærte sionismen som rasisme.
Israelvennen Putin
De diplomatiske forbindelsene ble først gjenopprettet i 1991, under Mikhail Gorbatsjov. Tøværet fortsatte under Boris Jeltsin, og ble enda varmere etter Vladimir Putins maktovertakelse i 1999. Utbruddet av Tsjetsjenia-krigen og den palestinske intifadaen gjorde at Russland og Israel ble naturlige partnere mot det begge omtalte som trusselen fra islamsk terrorisme. I 2005 avla Putin et offisielt besøk i Israel. I 2010 inngikk partene en avtale om militært samarbeid.De kulturelle båndene ble styrket av at over en million russisktalende jøder utvandret til Israel etter Sovjetunionens fall. De var mange nok til å gjøre russisk til det tredje største språket i Israel etter hebraisk og arabisk, og bidro til en høyredreining ved hovedsakelig å stemme på Likud eller det høyreradikale Yisrael Beytenu-partiet. Selv Aleksandr Dugins «eurasiske bevegelse» fikk en fot inn i Israel på denne tiden.
Putin fikk et spesielt godt forhold til Benjamin Netanyahu, som dominerte israelsk politikk fra slutten av 1990-tallet. Tross amerikansk press nektet Netanyahu å fordømme Russlands okkupasjon av Krym i 2014, og kritiserte heller ikke at Russland intervenerte i Syria for å redde det brutale og sterkt Israel-fiendtlige Assad-regimet i 2015. Moskva tillot på sin side Israel å gjennomføre angrep i Syria mot Russlands iranske allierte og den iransk-støttede Hizbollah-militsen.
Russland balanserte det gode forholdet til Israel ved å pleie forbindelser til palestinske myndigheter og organisasjoner. Mens vestlige land erklærte Hamas som terrorister, ble både Hamas og enda mer radikale Islamsk Jihad tatt imot i Moskva, som også forsøkte å megle mellom Hamas og de Fatah-ledede palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden.
Fra Ukraina til Gaza
Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022 erklærte Israel seg nøytralt, og nøyde seg med å sende humanitær hjelp. Samtidig sympatiserte flertallet med Ukraina, inkludert de fleste «russiske» jødene. Ukrainerne fikk også sympati fra mange palestinere på Vestbredden, selv om de kritiserte den brede støtten til Ukraina som dobbeltmoralsk.
Terrorangrepet 7. oktober 2023 ble starten på den siste og blodigste fasen i konflikten i Midtøsten. For første gang siden februar 2022 ble Ukraina trengt vekk fra nyhetsbildet. Enkelte har forsøkt å knytte angrepet til Russland ved å hevde at Hamas-krigere fikk opplæring av Wagner-gruppen, eller peke på at angrepet fant sted på Vladimir Putins 71-årsdag, få uker etter at en ledende Hamas-representant hadde besøkt Moskva. Per i dag er det imidlertid ingen ting som tyder på at Moskva var orientert på forhånd.Likevel kan vi tenke oss at sjampanskoje-korkene smalt i Kreml den kvelden. I tillegg til å ta oppmerksomheten bort fra Ukraina gjorde krigen i Gaza at amerikanske våpenforsendelser ble forsinket og gjort til gjenstand for hestehandler i Kongressen på et tidspunkt da det allerede var mangel på ammunisjon. Og ikke minst gjorde Israels fremferd i Gaza at det moralske overtaket til Ukrainas venner i vest ble erstattet av anklager om dobbeltmoral.
Russland iverksatte raskt en desinformasjonskampanje som beskyldte Ukraina for å ha solgt NATO-våpen til Hamas på det svarte markedet. To år senere fremstår den mest som et snapshot av stemningen da. Noen måneder senere kunne den gjort ukrainerne til helter i stedet for skurker i manges øyne.
Russland ventet flere dager før de kondolerte Israel, og tok også imot en Hamas-delegasjon få uker etter angrepet. Ifølge Moskva var hensikten å få russiske gisler løslatt, men den fortsatte kontakten med Hamas og andre grupper falt like fullt i dårlig jord hos Israel. Putin var samtidig rask med å kritisere den israelske bombingen av Gaza, til tross for at han stadig gjorde seg skyldig i en like vilkårlig terror mot ukrainske byer. I 2024 ble forholdet mellom Israel og Russland omtalt som dårligere enn noensinne, uten at det fikk store konsekvenser for det praktiske samarbeidet. Etter Assad-regimets kollaps i desember 2024 og Donald Trumps tilbakekomst som president i januar 2025 har landene likevel nærmet seg hverandre igjen.
En multipolar verden
Noen uker etter krigsutbruddet i Gaza uttalte Putin at den eneste måten å få slutt på lidelsene, var å bekjempe dem som bar det egentlige ansvaret for både Gaza, Ukraina og andre konflikter: De herskende elitene i USA og dets vestlige «satelittstater».
«I dag er ikke Russland bare en deltaker i utformingen av en ny, mer rettferdig multipolar verden med like rettigheter og muligheter for alle land og sivilisasjoner (...) Russland kjemper på slagmarken for vår fremtid, for prinsippene for en rettferdig verdensorden, for landenes og folkenes frihet», erklærte Putin.
Narrativet om Russland som en forkjemper for resten av verden mot Vestens hegemoni har fått en stadig mer fremtredende rolle siden fullskalainvasjonen begynte for fire år siden. Russland gjør krav på å være den eneste stormakten som aldri har drevet med slavehandel eller kolonialisme, og feier samtidig under teppet sin egen historie som imperiemakt i Kaukasus, Sentral-Asia og områder som fortsatt er del av Russland. Sovjetunionens støtte til frigjøringsbevegelser på 60-og 70-tallet har også blitt trukket frem.
Kreml forsøker også å vinne sympati ved å fremstille seg som nok et offer for vestlig aggresjon, og den russiske invasjonen i Ukraina som en forsvarskrig mot NATO-ekspansjon. Da utenriksminister Sergej Lavrov besøkte Angola i februar 2023, sammenlignet han til og med Russlands krig for å «frigjøre» Ukraina med den angolske frihetskampen fra 1961 til 1974.
Videre har Russland satt i gang en sjarmoffensiv i den islamske verden, der man forsøker å kontrastere det «islamofobe» Vesten med det «multireligiøse» og «multietniske» Russland. Nok en gang er dette et narrativ som utelater undertrykkelsen av muslimske krymtatarer på den okkuperte halvøya, hverdagsrasismen som ikke minst rammer muslimer fra Kaukasus og Sentral-Asia, samt at islamske og andre ikke-russiske nasjonaliteter i uforholdsmessig grad har blitt mobilisert og falt i krigen mot Ukraina. Den står også i sterk kontrast til den russiske propagandaen i vestlige land, som blant annet spiller på frykt for «masseinnvandring» og «islamisering».
Likevel ser den ut til å ha fått et stort nedslagsfelt i flere islamske land. De arabiske og engelske utgavene av RT og Sputnik News har også fått et oppsving i arabiske land etter krigsutbruddet i Gaza, fordi de oppfattes som mindre proisraelske enn CNN og andre vestlige nyhetskanaler.
«Lagsport» i vestlige land
Krigen i Gaza har også skapt et attraktivt fiskevann for russiske trollfabrikker og propagandister i vestlige land, der det fra tid til annen kan virke som det foregår en stedfortredende fotballkamp mellom venner av Ukraina og Gaza der de som kan vise til mest lidelse vinner. I USA har for eksempel TikTok-kontoen til den selverklærte «MAGA-kommunisten» og antisemitten Jackson Hinkle fått et kraftig oppsving etter oktober 2023, som også har blitt brukt til å spre russisk desinformasjon om krigen i Ukraina. I Norge har det prorussiske partiet Fred Og Rettferdighet (FOR) blitt beskyldt for å arrangere demonstrasjoner like før markeringer for Ukraina, i håp om å provosere frem sammenstøt.
Du trenger bare å skrive inn søkeordene «Putin» og «Gaza» på Instagram eller Tiktok for å få opp videoer, memer og annet innhold som roser den «prinsippfaste» Putin for å ha satt Palestina først og sagt nei til Trumps fredsråd, eller for å si sannheten om Israels bombing av Gaza. Og som vanlig uten å nevne Mariupol, «dronesafari» i Kherson, og alle dem som nå er uten strøm og varme i sprengkulden.
Putin er neppe motivert av noen faktisk solidaritet eller empati med det palestinske folket. Det betyr ikke at palestinerne trenger de vennene de kan få – de gjør de – men at støtten først og fremst er et våpen for å frata Ukraina enda mer moralsk overtak, og helst splitte støttespillerne I vest. Ved å knytte de frosne midlene til Gaza, kan det bli et press for å frigi bare én milliard, selv om et ja fra Trump nesten garantert vil åpne for å frigi enda mer penger senere. Europeiske land – som nesten garantert vil sette seg imot dette – vil på sin side fremstå som rigide og dobbeltmoralske.
