For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Forskningsbyråkratiet må smake mer enn det koster
Forskningsrådet burde være nødt til å sannsynliggjøre at dagens metode er bedre enn billigere alternativer.
Tore Wig foreslår i Minerva 2. oktober at Forskningsrådet innfører en totrinnsmodell for søknadsbehandling: først en kort søknad, deretter en lengre søknad for de som kommer videre til neste runde.
Forskningsrådets Nina Hedlund er rask med å avvise forslaget med begrunnelsen at prosessen kommer til å ta lengre tid. Avvisningen fremstår som svakt begrunnet. Prosesser med flere steg er svært vanlig, også i tilfeller der hvor det haster å behandle søknader. For eksempel bruker bedrifter som regel flere trinn til å behandle jobbsøknader. Og det gjør de selv om de ofte må være raske for å få tak i de beste kandidatene.
Wigs metode er billigere og kanskje også bedre. Det er i hvert fall ikke åpenbart at den er dårligere. Forslaget fortjener derfor mer enn å avfeies kjapt.
Men det finnes også andre alternativer. La oss se på metoden modifisert lotteri.
Problematiske paneler
Ferric C. Fang og Arturo Casadevall skrev i 2016 om tildelingene til amerikanske National Institutes of Health (NIH). NIH tildeler, i likhet med Forskningsrådet, store summer basert på paneler av fagfeller som vurderer prosjektsøknader.
De viser til mange problemer med denne metoden, som er studert flere steder i verden:
- Manglende presisjon: Mange studier viser at panelene bare i svært liten grad klarer å spå i hvilken grad prosjekter lykkes.
- Konservatisme: Vitenskapelige gjennombrudd er risikable. Fagfellepaneler trekker forskningen i retning mindre risikable prosjekter. Hvis andelen søknader som får tilslag er liten, kan enkeltpersoner blokkere ideer som de ikke liker.
- Bias: Paneldeltakerne er mennesker, og lar seg påvirke av slike ting som søkers kjønn og om de har en (indirekte eller direkte) relasjon.
- Kostnader: Prosessen krever store ressurser fra begge parter. Mange opplever også prosessen som ubehagelig og frustrerende.
Modifisert lotteri
Fang og Casadevall foreslår i stedet en totrinnsmodell:
- Fagfeller grovsorterer søknader der de velger ut flere søknader enn det er budsjett til – for eksempel to-tre ganger så mange.
- Vinnerne trekkes tilfeldig blant de beste søknadene.
Vi kan også se for oss en variant der søknadene i første runde sorteres etter bestått/ikke bestått.
Med et modifisert lotteri kan prosessen bli billigere og mer rettferdig.
«Selv om vi anerkjenner at noen forskere kommer til å krympe seg bare av tanken på å skulle allokere penger basert på loddtrekning, så tyder den tilgjengelige informasjonen på at systemet allerede i praksis er et lotteri, men uten fordelene ved å være helt tilfeldig», skriver de.
Hvor ligger bevisbyrden?
Det finnes, slik vi har sett, mange måter å behandle søknader på. Så hvordan skal vi velge?
Generelt ligger bevisbyrden hos de som ønsker mer kostbare metoder, ettersom det er andre gode formål vi kan bruke pengene på. Forskningsrådet burde derfor være nødt til å sannsynliggjøre at dagens metode er bedre enn billigere alternativer. Og ikke bare marginalt bedre – den må være så god at den er verdt den ekstra kostnaden. Med andre ord må forskningsbyråkratiet smake mer enn det koster.
