Forutsetninger for forsvarsdebatten

Jeg deltar ofte i ulike nettfora der man debatterer forsvars og sikkerhetspolitikk. Et tema som har fått en gjenoppstandelse siden den liberale verdensorden har trådt til side. For første gang etter den kalde krigen, er ikke tidsånden «The end of History» men mer «The Tragedy of Great Power Politics». Stormaktene rører på seg.

I løpet av tre tiår har kloden gått fra å være en bipolar verdensorden, til å bli en unipolar verdensorden, til at vi nå nærmer oss en multipolar verdensorden. Fremveksten av Kina, India og et revitalisert Russland gjør aktørbildet mer usikkert enn før. I 1990 postulerte den amerikanske statsviteren John Mearseheimer at «Why we soon will miss the Cold War». I 2018 er det flere indikatorer på at han var inne på noe.

Konsekvensen av dette er et økt behov for forsvarsevne. Noe som igjen medfører økte bevilgninger til forsvaret, nedleggelser av arbeidsplasser og full krig i kommentarfeltene. Innenfor få politiske felt (innvandring er et unntak) er menn med «livserfaring» så tydelig til stede i meningsutvekslingen. Og det med en pondus som kun overgås av kjærligheten til nasjonen og flagget.