Montis vanskelige valg

Monti har nå mulighet til å gi Italia et stuerent høyreparti. Hvis han mislykkes, ligger veien åpen for populistisk anti-politikk i en tid hvor sosiale spenninger er eksplosive.

Det er noe besnærende ved italiensk politikk. Det finnes noe ærlig og umaskert over de åpenbare strategiske spill som til en hver tid preger den italienske politiske hverdag. Mens man i andre and forsøker å gjemme intrigene og maktspillet bak demokratiske reguleringer, er det ingen som bryr seg med slikt i Italia. Det er noe grunnleggende menneskelig og derfor tidløst over det hele. 

Politikk vs. populisme – anno 60 f.Kr.For omtrent to tusen og femti år siden utspilte det seg i Roma et parti politisk sjakk som skulle få enorm betydning ikke bare for den italienske halvøy, men for hele det romerske riket. De primære aktørene var de konservative Cato og Cicero på den ene siden, og populistene Caesar og Pompei på den andre. Cato var en ekstremt prinsippfast stoiker, en respektert og nærmest fryktet vokter av republikkens prinsipper. Han var blind for alt som het politisk spill og kompromisser, dersom disse stred mot hans overbevisning. Denne stoiske holdningen brakte ham mange problemer og enda flere fiender i Romas øvre samfunnslag. Cicero skal ha sagt om Cato at han oppførte seg som om han levde i Platons republikk, og ikke i den romerske sump. Cicero på sin side var en ekstremt talentfull politiker som nok delte Catos konservative overbevisninger, men som var mer tilbøyelig til å bruke list og takt for å oppnå sine mål.