Den konservative bedehusgutten som er i ferd med å liberalisere KrFs abortpolitikk

Hadle Rasmus Bjuland er – for å bruke hans egne, klink rogalandske ord – «skikkeleg dritten i midten»: Han er den midterste i en søskenflokk på syv. Du har et ikke helt ubetydelig arbeidslag bare der, når familiens unge lovende plutselig bestemmer seg for å hevde seg i lokalpolitikken:

– Da storebroren min ville inn i kommunestyret i Hå måtte alle mann til pumpene.

Like naturlig som at et bortskjemt frognerbarn engasjerer seg i Høyre, eller et litt opprørsk arbeidklassebarn trekkes mot Ap, er det at politisk engasjerte bedehusbarn stiller til valg for KrF. Og nettopp det gjorde altså Bjulands storebror.

Og når en storebror fatter et slikt valg, kan det blir skjebnesvangert for de andre søsknene også: Bjuland fikk fort tildelt den mindre fasjonable rollen som en slags jærsk Doug Stamper, løpende rundt fra dør til dør med Excel-skjemaer så de kunne holde oversikt over hvilke velgere de hadde snakket med, og hvem de hadde kontroll på.

– Me jobba som galne.

Og tror du ikke at unge, lovende storbror Bjuland endte opp med å få flest kryss av velgerne i Hå – og kom inn i kommunestyret for KrF? Deretter gjorde han en kort politisk karriere som nestleder i KrFU.

Nå er lillebror blitt leder for ungdomspartiet – etter å ha jobbet tett med både Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad. Minerva har snakket med det usannsynlige tilfellet Hadle Rasmus Bjuland, den konservative bedehusgutten som er i ferd med å liberalisere KrFs abortpolitikk.

Dilemmaene

Reaksjonene lot ikke vente på seg da nyheten lekket for et par uker siden: KrFUs leder ville gå inn for å «frede» dagens abortlov. Redaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, skrev: «Man kommer ikke bort fra at det er særlig skuffende at det er en politiker med Hadle Rasmus Bjulands konservative profil og bedehusland-bakgrunn som stiller seg i spissen for en slik endring».

Den kritikken er på sett og vis forståelig, all den tid abort – for mange kristne – er et moralsk dilemma der den ene løsningen – abort – alltid er verre enn alternativet. Samtidig bærer kritikken preg av en manglende vilje til faktisk å forstå Bjulands forslag. Kritikken var da også publisert før Bjuland rakk å oppklare innholdet i forslaget som han kommer til å fremme ved helgens KrFU-landsmøte: Hvilke motivasjoner ligger bak? Hva er egentlig argumentet – og bakgrunnen for at det nå fremmes?

For å begynne med bakgrunnen: Bjulands erfaring er at KrF har vært mer opptatt av å hysje til ro rundt abortspørsmålet i partiet, fremfor å komme frem til en tydelig programformulerming. Dette har ført til at KrFs standpunkt har blitt ullent. Og denne ullenheten ble særlig tydelig under partilederdebatten ved Stortingsvalget i 2021, da Kjell Ingolf Ropstad ble spurt gjentatte ganger om hva partiets egentlig standpunkt er, uten å kunne gi noe svar.

Som seer måtte man vri seg i stolen. Men Ropstad hadde da heller ikke et mandat til å si noe mer enn det han sa. Slik ble det uklart for hele Norge hva KrF egentlig er og hva partiet står for.

– Jeg måtte gå noen runder med meg selv etter valget: Hva skal egentlig KrF være?

Bjuland forklarer at partiet egentlig stod i en drømmesituasjon – som ble til et regelrett mareritt:

– Abortsaken var vår viktigste sak; og den var plutselig på dagsorden. Likevel greide vi ikke å høste fordelene av det.

For Bjuland handler ikke dette om noen revurdering av prinsippet som skal ligge til grunn for KrFs abortpolitikk, nemlig livets ukrenkelighet – og fosterets verdi. Det handler heller om å ta utgangspunkt i en distinksjon mellom prinsippene som skal ligge til grunn for den praktiske politikken på den ene siden, og den praktiske politikken på den andre siden.

Den politiske og kulturelle virkeligheten er nemlig slik: Abort er normalisert så til de grader, at for mange er det utenkelig å stemme på et parti som er for et forbud. Det betyr at KrF risikerer å dø ut dersom partiet ikke tilpasser seg.

Gitt at man virkelig bryr seg om det underliggende prinsippet – nemlig livets ukrenkelighet, også for fosteret – så byr det på et formidabelt politisk dilemma: På den ene siden virker det som at den eneste rettmessige slutningen er at man står for et forbud. På den andre siden vil denne slutningen innebære at man i stadig mindre grad blir i stand til rent faktisk å forsvare livets ukrenkelighet, ettersom man i et demokratisk system må få stemmer for å bli valgt og påvirke lovverket.

Det leder til et dette opprinnelige spørsmål som Bjuland har balet med, som kommer i forlengelsen av dette dilemmaet: Hva er KrF? Skal partiet være en slags kritisk stemme i norsk offentlighet, som kan tale med ren stemme? Eller en realpolitisk aktør som må få hendende tilskitnet for å dytte på politikken? Svarene på disse spørsmålene former løsningene man kommer frem til i dilemmaet. Og Bjulands svar her er ganske bestemt:

– Jeg har ingen tro på at KrF skal være en stemme med et alternativt, kritisk perspektiv. Det er andre som kan ha den rollen i samfunnet, som kirkeledere og redaktører. KrF er derimot et redskap for å flytte politikk.

– Vi er realpolitikere

Bjuland understreker raskt at denne endringen sitter langt, langt inne.

– Det er det vanskeligste politiske beslutningen jeg har tatt i mitt liv.

Men samtidig er det ifølge ham nettopp fordi dette er en så viktig sak for ham – og at det underliggende prinsippet om lives ukrenkelighet står fast – at det er viktig å endre på politikken.

– Jeg vil legge til grunn at dagens abortlov forblir uendret. Så vil jeg kjempe for menneskeverdet innenfor disse rammene, blant annet ved forebyggende tiltak som for eksempel å doble engangsstønaden, og øke støtten ytterligere for dem som venter barn med særskilte behov, som er en gruppe vi vet har effekt for å få ned aborttallene, sier han, og legger til:

– Vi er realpolitikere. Dersom samfunnet var i en helt annen situasjon, i en annen politisk og kulturell situasjon, da hadde vi kanskje stått for noe annet. Men dette er tiden vår og vi jobber fire år frem i tid.

Og Bjuland beskriver nå en situasjon der det er reell risiko for at sosialistisk side kan få gjennom en utvidelse av abortloven.

– Skal vi da sette oss i en posisjon der vi ikke kan påvirke utfallet av dette?

– Finnes det ikke en annen mulighet: Å gå for en abortlov som ikke akseptere uke tolv, men som likevel ikke innebærer forbud?

– Abortloven er et kompromiss mellom fosterets og kvinnens situasjon. Derfor vil det aldri være en perfekt lov når hensyn til begge parter skal ivaretas. Derfor er avfinner jeg meg med dagens selvbestemmelse på tolv uker fordi jeg tror det er det beste utgangspunktet som er mulig å få til i den politiske situasjonen – når partiene på venstresiden tar til orde for å utvide lovverket frem til fosterets levedyktighet.

– Det var som at de var dårligere mennesker fordi de stod for en annen politikk enn oss

Bjuland tror deler av moderpartiet fortsatt lever i en forståelse av abortkampen slik den var under og etter liberaliseringen på 70-tallet. Men ting har endret seg siden dengang; stridens fronter står helt andre steder. Og dersom partiet ikke flytter seg dit at de kan kjempe der, hvor frontene nå faktisk står, har partiet utspilt sin rolle, mener Bjuland. Det gjør det også vanskelig for partiet å innta en tydelig posisjon i nye, kontroversielle spørsmål – som kjønnsdebatten – i frykt for å bli stemplet som mørkemann.

For Bjuland handler dessuten dette skiftet i abortpolitikken om å ta innover seg at man ikke egentlig er et kristent parti, men et kristendemokratisk parti. Det er kristendemokratiet som er den ideologiske retningslinjen – og den er blant annet basert på bibelske prinsipper – som den praktiske politikken deretter skal utledes fra. Og måten denne utledningen skjer, bestemmes delvis av de premissene som er lagt ned i tiden man befinner seg i.

– Mange tillegger partiet et mandat som vi ikke har. Det gjør oss igjen dårligere til å bli det vi er: realpolitikere.

Med det mener at han at KrF ikke skal være et moralsk kompass i partipolitikken, som ofte har vært partiets selvforståelse. Ifølge Bjuland kom denne selvforståelse til uttrykk på verst tenkelig vis under flyktningkrisen og fordømmelsen av Frp-velgere som var for en restriktiv innvandringspolitikk.

– Det var som at de var dårligere mennesker fordi de stod for en annen politikk enn oss. Vi ble en moralens vokter fremfor en politisk aktør. Vi skal ha saklige, rasjonelle argumenter for de sakene vi står for. Men vi skal ikke stå med løftet pekefinger. Konsekvensen den gang var at vi la mer fokus på å ta Sylvi Listhaug og Frp fremfor det vi selv kjempet for.

Hva betyr det å stå for slike saker, og hvilke saker skal partiet rent faktisk stå for? For Bjuland handler det om å vektlegge de små fellesskapene, og særlig familien.

– Vi er et familieparti som skal ha fleksible ordninger, og skal være en motkraft til sosialdemokratiets klamme hånd over familien. Dersom familien fungerer, fungerer resten av samfunnet. Vi har et helt annet grunnsyn enn det man finner på sosialistisk side, som vil dytte all inn i samme løsninger, fremfor å la familien selv styre seg selv, sier han, og fortsetter:

– Vi vil også kjempe for støtten til trossamfunn. Når sosialistisk side leker med å fjerne tilskuddet til trossamfunn som tror på «feil» ting, så ber vi dem holde fingeren fra fatet og senke sin moralske pekefinger. Dette gjelder ikke bare for kristne trossamfunn, men også for de muslimske.

Ifølge Bjuland er dette en forståelse som han ikke ser at noen andre partiet har.

– Samtidig er dette også en forståelse man finner på høyresiden. Og du har tidligere tatt til orde for å kutte over navlestrengen til blant annet Høyre?

– Med det mener jeg at vi må våge å være et KrF i fri dressur. Vi skal ikke være et Høyre-light. Men likevel er det naturlig at Høyre er vår nærmeste samarbeidspartner.

For i likhet med Høyre vil han dyrke et samfunn som vokser nedenfra med fokus på frivillighet, bedrifter og trossamfunn. Men KrF står likevel i et spenningsfylt forhold til høyresiden: Bjuland beskriver KrF som det sosiale hjertet på ikkesosialistisk side.

– Vi er enige om å bygge samfunnet nedenfra; men de andre på borgerlig side snakker mer om tall og penger og arbeidsplasser. KrF er dessuten opptatt av at mennesker trenger mer enn bare en jobb å gå til – de trenger et fellesskap som stiller opp når livet røyner på, sier han, og avslutter:

– Vi bli flinkere til å være et parti som finner løsninger på problemene som folk kjenner på kroppen her og nå.