Hvorfor så mange akademikere blir ravende gale og skjeller hverandre ut for de rareste ting

Hvis glassdøren ikke hadde vært av den tunge typen som svinger langsomt i begge retninger, ville den gått i tusen knas. Den aldrende professoren, en stjerne i sitt fag, følte tydeligvis ikke at det var nok å reise seg og skjelle ut sin kollega. Hun tok feil, feil, feil, så feil at han måtte gå i protest.

Spørsmålet hun hadde stilt, var om det ikke kunne tenkes at usannheter og rykter kunne spille en rolle i utenrikspolitikk. Javisst, konkluderte hun; bare se på invasjonen i Irak og jødeforfølgelsen under andre verdenskrig.

Jeg holdt tydeligvis merkbart kjeft, for noen dager senere sendte den utskjelte foredragsholderen meg en epost: «Hvorfor stilte ikke du noen spørsmål under seminaret, Anja? Oppfatninger i internasjonal politikk er jo ditt felt». Men hva kunne jeg ha sagt?