Aktivister som begår lovbrudd må møte hardere konsekvenser

For om lag et år siden hadde Extinction Rebellion aksjoner over hele Oslo. En av disse møtte jeg tilfeldigvis på da jeg var på vei fra Slottsparken mot Stortinget. Aksjonen bestod i å sperre trafikken ved Nationaltheateret ved å lenke seg sammen og legge seg ned i veibanen.

Til min store forbløffelsen var politiets svar på denne aksjonen ikke å fjerne demonstrantene slik at normal ferdsel kunne gjenopptas. I stedet ble politiet en del av aksjonen ved at de selv satte opp sperringer rundt demonstrantene og sikret området de befant seg på. Slik ble politiet med på å hindre naturlig trafikkavvikling for ikke bare bilister, men også fotgjengere der demonstrantene hadde slått seg ned.

Jeg var selv på vei gående fra Slottsparken til Stortinget, og ønsket å ta meg gjennom dette området der demonstrantene befant seg. Men da jeg kom til området der aksjonen pågikk, fikk jeg beskjed av en politimann på stedet om at politiet hadde sperret av området, slik jeg ikke fikk mulighet til å krysse gatene nedenfor Slottsparken.

Jeg spurte politibetjenten om dette området i byen nå var blitt en egen sektor der bare de som har til hensikt å bryte veitrafikkloven får lov til å oppholde seg, mens de av oss som har til hensikt å følge trafikkreglene ikke lenger har adgang. Det gjorde politibetjenten litt paff, men han repliserte til slutt at det i grunnen var et ganske godt spørsmål, men et som burde rettes til politiets ledelse. Han gjorde ikke noe annet enn det han hadde blitt bedt om.

Jeg fulgte hans oppfordring og tok kontakt med politiet sentralt. De svarte at selv om politiet «skal ivareta ro, orden og sikkerhet», så skal de også «sikre at ytringsfriheten ivaretas», noe som vanskelig kan forstås på en annen måte enn at den som ytrer noe politisk samtidig som hen begår et lovbrudd, kan påregne å få amnesti for det sistnevnte.

Det kan synes som det har skjedd en uheldig glidning i forståelsen av sivil ulydighet, der selve ulydigheten, altså lovbruddet, nærmest oppfattes som en beskyttet ytring i seg selv. Men det er absurd, poenget med sivil ulydighet er nettopp at man mener saken er så viktig at man er forstår at politiet til sist må gripe inn – og at man er villig til å ta sin straff.

Når politiet i stedet blir en del av aksjonen, blir signalet som sendes til aktivistene, derfor dette: Dere er en gruppe som står over de lover og regler som gjelder for alle andre. Og dere kan fritt ta dere til rette på felleskapets bekostning under nevneverdige konsekvenser.

Det er noe å huske på når aktivister i dag har funnet det for godt å tilgrise Vigelandsparken.