Økonomene som ble predikanter

Norsk klimapolitikk har ingen målbar påvirkning på verdens klima. Vi står for 0,1 prosent av verdens utslipp. Selv med utslippene fra all norsk olje og gass, når denne brennes i millioner av europeiske maskiner, er «norske» utslipp bare 1 prosent av verdens. Dette utgjør bare en avrundingsfeil helt i ytterkanten av usikkerhetsintervallet for verdens gjennomsnittstemperatur.

Billige tiltak er «hvileputer»

Likevel bruker regjeringen, akademikere og andre debattanter jevnlig verdens klima som begrunnelse for ytterligere norske klimatiltak.

Dette kunne gitt mening hvis andre land lar seg inspirere av norsk klimapolitikk, men holdepunkter for dette finnes ikke. For eksempel har Norge hatt streng klimapolitikk rettet mot oljenæringen i 30 år, uten at for eksempel USA, Saudi-Arabia eller Russland har kopiert dette.

LES OGSÅ:

Klimafellefeil av Sjølie

Katinka Holtsmark

Bård Harstad

Når Norge fastsetter strenge klimamål, er det et viktig poeng for mange at målene skal nås på en vanskelig måte. Karbonfangst og lagring, kjernekraft og kvotekjøp kalles rutinemessig for «hvileputer».

Holdningene til kvoter, karbonfangst og kjernekraft er en viktig del av identiteten til partier som MDG og SV. Men langt fra bare der. I regjeringserklæringen sin skrev Arbeiderpartiet og Senterpartiet at utslippskuttet skulle tas i Norge, uten kvotekjøp. DNs kommentator Bård Bjerkholt beklaget seg da han nylig anbefalte kvotekjøp fremfor å avvikle oljeutvinning eller industri.

Kvotekjøp kalles ofte foraktfullt «å kjøpe seg fri». Er det noen andre områder hvor det anses umoralsk å kjøpe seg fri? Når det er tomt i kjøleskapet, er det vanlig å kjøpe seg fri fra problemet med matmangel, uten å ha dårlig samvittighet for at man ikke dyrker maten selv. Da økonomiprofessorer skrev NMBUs høringsuttalelse til klimaloven, ville de ha et strengt mål, og minimal satsing på kvoter.

Viktigst: Å legge ned oljen

De som vil ha mest mulig klimatiltak innenlands, som er de fleste som deltar i klimadebatten, argumenterer sjelden for å øke avgiftene på sektorene med lavest utslippspriser – i realiteten husdyr i landbruket og kraftkrevende industri. Det tiltaket flest argumenter for er inngrep mot norsk oljeutvinning. Mange som antagelig identifiserer seg som opptatt av klima, går inn for dette. Dette selv om slike kutt utvilsomt er de dyreste kuttene som kan gjøres her i landet.

Rekken med fremtredende økonomer som argumenterer for strengere inngrep mot norsk oljeutvinning, er lang. Høsten 2023 foreslo Klimautvalget 2050, med blant andre tidligere stjernebyråkrat Martin Skancke, UiS-rektor Klaus Mohn og professor Ola Kvaløy forbud mot oljeleting, en plan for sluttfasen av norsk olje og at oljesektoren ikke skal få kjøpe strøm. I fjor sommer skrev jeg om en forskningsartikkel fra Bård Harstad og Kathinka Holtsmark, som argumenterte for å forby oljeleting, siden det vil gi dyrere strøm i Europa og dermed motivere til å investere mer i sol- og vindkraft. For tiden argumenterer professorene Michael Hoel og særlig Steinar Holden for en særnorsk produksjonsavgift på norsk sokkel.

Dette er gode fagfolk som argumenterer troverdig. Dessverre er empiri og logikk fraværende. For eksempel begrunner Holden forslaget om en norsk produksjonsavgift med «globale klimakutt er mangelfulle». Norge skal altså redusere oljeutvinningen, og gjøre oss selv fattigere, fordi Russland ikke har klimapolitikk.

Slike resonnementer er på ingen måte begrenset til økonomer. I fjor høst skrev jusprofessor Knut Bergo at norsk oljeutvinning er tungt subsidiert. En uke senere skrev høyesterettsadvokat Cathrine Hambro at Norge gjør seg skyldig i folkerettsbrudd ved å utvinne olje. Både Holden, Bergo og Hambro mener at Norge er utsatt for «klimasøksmål» ved å utvinne oljen.

Hvis Norge blir saksøkt av landene som kjøper oljen av oss, har vi større problemer enn erstatningen vi eventuelt skylder. Disse landene, som produserer og selger biler og kunstgjødselspredere, arrangerer vi i militærøvelser sammen med. Øvelsene ville vært umulige uten tilgang på fossil energi. Hvis de saksøker oss på grunn av en velkjent bivirkning av oljebruk – klimaendringer – står hele vår fornuftsbaserte vestlige sivilisasjon i fare.

Hvor viktig det er for disse kreftene å ramme norsk oljeutvinning illustreres også av at MDG i høstens budsjettforlik gikk med på billigere diesel i bytte mot en «omstillingskommisjon» (som vil levere noe helt annet enn MDG ønsker seg, hvis den følger mandatet).

Det hevdes iblant at et problem er mangel på realfagsfolk i politikk og byråkrati. I rettssakene som Greenpeace og Natur og Ungdom har ført mot staten fordi den tillater leting og utvinning, vitnet flere naturfagsprofessorer. Blant dem var biologiprofessor Dag O. Hessen, som i vitneboksen hevdet at en oppvarming på 0,00023 grader er en «betydelig negativ tilleggsbelastning» for norsk miljø.

Det er med andre ord en omfattende kampanje for streng norsk klimapolitikk og særlig for å legge ned norsk oljeutvinning. Naturfagsfolk, økonomer og jurister argumenterer tilsynelatende faglig. De har imidlertid svake faglige grunnlag for standpunktene.

Et fattigere Norge

De siste årene har jeg diskutert norske klimatiltak, og særlig norsk oljepolitikk. Etter publiseringen av Oljeboka høsten 2024 har jeg også blitt invitert til å holde en del foredrag.

Hovedlinjen i mine skriverier og foredrag er å fortelle at FNs klimapanel forteller at klimaendringer er en langt mindre trussel enn pressen forteller oss, energifattigdom er en mye større trussel, og at det uansett ikke er rasjonell klimapolitikk å forby oljeleting eller -utvinning i Norge. Det rasjonelle er avgifter.

Det mest overraskende gjennom disse årene er hvor mange økonomer som fortsetter å argumentere for å svekke norsk oljeproduksjon. De faglige argumentene for å fortsette er tross alt svært gode.

Dog med en viktig forutsetning: At målet deres er et så trygt og velstående Norge som mulig. Hvis målet er noe annet, kan det gi mening å få bukt med oljeutvinningen vår.

Hva slags mål kan dette i tilfelle være?

Jeg ser bort fra at noen av disse ønsker å fremme russiske interesser, selv om et rikere Russland er en viktig og målbar konsekvens av en norsk avvikling.

Selv om betydningen for klima av norsk oljepolitikk er ikke-målbar, kan målet likevel være «klima». I skriftlig argumentasjon for å avvikle er det nesten alltid «klima» som løftes frem.

Mine møter og diskusjoner, både på nett og fysisk, tyder imidlertid på at et helt annet mål er enda viktigere: Målet er ikke et tryggest og mest mulig velstående Norge, men tvert imot et fattigere Norge. Oppsiktsvekkende mange synes alminnelige nordmenn har det bedre enn de fortjener, at vi misbruker naturen og at folk ikke spiser opp maten sin. Nesten ingen argumenter eksplisitt for dette, men man skal ikke snakke lenge med klimafolk før slike preferanser pipler ut. «Er det så farlig om vi blir litt fattigere da? Overforbruket er jo sinnsvakt.» Slik er kostnadene ved klimatiltak ikke en ulempe ved tiltakene. Kostnadene er målet.

Mange fagøkonomers sterke engasjement mot norgespris på strøm er et annet vitne om dette. Norgesprisen har ikke faglig støtte, siden det forstyrrer prissignalet som er nødvendig for en mest mulig effektiv bruk av strømmen. Det går aldri lenge mellom harmdirrende kronikker mot norgespris i de største avisene, nesten alltid fra fagøkonomer.

Forslagene om å avvikle norsk oljeutvinning har imidlertid enda mindre faglig støtte. Det samme har forbudet om fossildrevne anleggsmaskiner som Oslo kommune nå innfører. Disse tiltakene er langt viktigere for norsk velstand enn norgespris. Jeg følger ganske godt med på dette, men har sett langt færre angrep mot disse ufaglige klimatiltakene.

Motivasjonen til dem som vil legge ned norsk olje er kanskje den gamle definisjonen på puritanisme: En nagende frykt for at noen, et eller annet sted, har det bra. Sist uke tok økonomiprofessor (og sivilingeniør) Anders Skonhoft i Adresseavisen eksplisitt til orde mot høyere kjøpekraft for folk flest.

Hvis lavere velstand er målet, forklarer det både viljen til sterk norsk klimainnsats, uavhengig av hva andre land gjør, at innsatsen skal rettes inn mot svært dyre tiltak i Norge og at kostnadsvurderinger er uinteressante. Et slikt mål har definitivt religiøse konnotasjoner, noe som også bidrar til å forklare hvorfor det er så vanskelig å nå frem med informasjon og argumenter.

Vanlige folk er håpet

Er det noe å glede seg over, som kan gi håp?

Det er det heldigvis. Antivelstandsideologien har antagelig liten folkelig støtte, også i Norge. Når Andreas Bjelland Eriksen argumenterer for klimapolitikk, er argumentet at dette er lønnsomt. Ifølge FNs klimapanel er det billigere å kutte utslipp kraftig og begrense klimaendringene til under 2 grader, enn det er å tilpasse seg klimaendringene.

Resonnementet hviler på to forutsetninger: at mesteparten av verden fører en effektiv klimapolitikk (med avgifter, ikke avvikling av lønnsom olje) og at det er så billig å kutte utslipp som klimapanelet anslår. Begge deler er tvilsomt, men det er ikke poenget her. Poenget er at velgere ikke vil ha en klimapolitikk som gjør oss fattigere. Det forstår Bjelland Eriksen, som derfor argumenterer med at klimapolitikken gjør oss rikere enn vi ellers ville vært.

Derfor kan det være grunn til å håpe at våre institusjoner, ikke minst presse og akademia, igjen vil bli dominert av mennesker som vil Norges beste.