Professorer i klimafella

Vårt alles kjære Statens pensjonsfond utland kalles oftest «Oljefondet», og Norge er et oljeland. De siste årene har imidlertid inntektene fra det tilgrensende produktet naturgass blitt stadig viktigere. Siden 2015 har eksportverdien av gass vært 30 prosent, eller 1000 milliarder kroner, høyere enn for olje. Vi har blitt et gassland.

Har denne eksportsuksessen en dyster bakside? Professorene Bård Harstad og Katinka Holtsmark ved henholdsvis Stanford og Universitetet i Oslo mener det. De har skrevet forskningsartikkelen «The Gas Trap: Outcompeting Coal vs. Renewables», og fått den antatt i prestisjetidsskriftet Journal of Political Economy.

De mener Europa har havnet i en «gassfelle». Den rike verden, herunder Europa, bruker stadig mindre kull. En grunn er at gassen erstatter kull, både i kraftproduksjon og ikke minst industrielle prosesser. Harstad og Holtsmark mener imidlertid at tilgang på gassen forhindrer investeringer i fornybar energi. Selv om gass er mer klimavennlig enn kull, er sol- og vindkraft enda mer klimavennlig. Uten mulighet for å kjøpe gass ville Europa unngått å havne i denne gassfellen, og i stedet investert i sol og vindkraft. 

De anbefaler derfor å begrense leting etter gass i Norge ytterligere, og at Norge innfører en avgift på produksjon av gass. Slik kan vi motivere Europa til å investere mer i fornybar energi, og slik kutte utslippene enda mer. Kan dette stemme? Og er det relevant?

LES OGSÅ:

Klimafellefeil av Sjølie

Katinka Holtsmark

Bård Harstad

Modell

Selv om bruk av gass fører til klimagassutslipp, antas normalt at gass er klimavennlig, siden alternativet som oftest er kull. Spesielt er gass i rør fra Norge til Europa klimavennlig, siden alternativet til norsk rørgass er LNG, altså gass i skip, fra USA, Midtøsten eller Russland, eller kull. 

I modellen til Harstad og Holtsmark er det også slik, men bare på kort sikt. På lengre sikt, altså over ett år, mener de at økt tilbud av gass fra Norge først og fremst vil redusere Europas investeringer i fornybar energi. Dermed vil et redusert gasstilbud fra Norge føre til lavere utslipp av klimagasser, og Harstad og Holtsmark anbefaler derfor å redusere norsk gasstilbud.

Før jeg kommenterer de politiske preferansene, la meg si noe om modellen. En modell forenkler alltid virkeligheten, det er poenget med den. Denne modellen dekker to energimarkeder: Norge og «Europa», og de drøfter i første rekke kraftmarkedene. I modellen kan kraft produseres med ulike innsatsfaktorer, i første rekke kull, gass og fornybare kilder. Her antar de at substitusjonsmulighetene mellom innsatsfaktorene er perfekte. Det er de ikke. 

Spesielt ser de bort fra noen viktige forskjeller mellom kull og gass, som forklarer at Europa nå bruker betydelig mer gass enn kull. At gass er mer klimavennlig tar de hensyn til, men gass er også mye mer miljøvennlig. Analyser fra IMF tyder på at lokale miljøskader ved bruk av kull er enda verre enn klimaendringene. I tillegg er det lettere å regulere et gasskraftverk enn et kullkraftverk på kort varsel, tenk bare på kontrasten mellom en gassgrill og en kullgrill. I tillegg brukes mesteparten av gassen til andre formål enn strømproduksjon.

Dette har store konsekvenser for nettopp fornybar energi. Som vi vet er det tider hvor sol- og vindkraftverk leverer null. Dette virker ikke Harstad og Holtsmark å være opptatt av, men hvis vi ikke har backup da, vil samfunnet bryte fullstendig sammen. Siden gass reguleres lettere enn kull, gjør tilgang på gass at det er «plass til» mer fornybar energi i kraftsystemet.

Høyere strømpriser vil føre til høyere investeringer i mer strømproduksjon, både kull, gass og fornybar. Harstad og Holstmark antar at denne er sterkere for fornybar enn kull på lang sikt. Det er selvsagt mulig, men dette henger blant annet sammen med prisutvikling for basiskraft, eller lagringsmuligheter. Svært høye globale investeringer i solkraft for tiden drives nok heller ikke primært av forventninger om strammere tiltak mot gassproduksjonen, men av lavere priser på solceller.

Modellen inneholder også en del uforklarlige elementer, som at de ikke anbefaler avgift på CO2-utslipp, siden det «bare reduserer investeringene i fornybar energi». I stedet vil de ha avgift på utvinning av gass og kull. Dette strider kraftig mot både faglig konsensus og sunn fornuft. Harstad og Holtsmark mener også at gass levert med LNG-skip fører til tre ganger så høye utslipp som rørgass, når man inkluderer bruk av gassen. Da er det kanskje slutt på argumentet om at «95 prosent av utslippene kommer ved forbruk»? I en langsiktig modell som denne burde de også drøftet muligheten for karbonfangst.

Mine matematikkferdigheter er dessverre ikke gode nok til å forstå om disse merkverdighetene påvirker resultatet, men Harstads og Holtsmarks motvilje mot skatt på utslipp gjør nok det. Ellers kan man spørre seg om Europa ikke er tilstrekkelig motivert til å bygge ut mer sol- og vindkraft allerede, selv med strømpriser dobbelt så høye som USA og Kina. Når de antyder at norsk gass er «subsidiert» tyder det også på mangelfull innsikt, og/eller en sterk politisk overbevisning.

Det høres altså ut som en modell der modellsnekkerne kan få ut nøyaktig det resultatet de vil ha. Og norske klimaøkonomer vil ha resultater som sier at vi må slutte å utvinne olje og gass.

Avgifter er best

Artikkelen drøfter i bunn og grunn et eneste spørsmål: Øker gass fra Norge klimagassutslippene i Europa? Harstad og Holtsmark konkluderer med at det gjør det. Det er i og for seg et interessant resultat, selv om jeg mistenker at resultatet hviler tungt på sviktende forutsetninger, særlig om perfekt substituerbarhet. 

Politikkanbefalingene deres er mer interessante. De vil begrense norsk utvinning av gass ytterligere, blant annet ved forbud mot leting i visse områder, siden norsk gass altså fører til økte utslipp. 

Men det veldig mange aktiviteter øker verdens klimagassutslipp, uten at noen likevel vil finne på å forby dem. Det er ikke forbudt å fly fra California til Costa Rica. Det er ikke forbudt å produsere kunstgjødsel med naturgass eller fiskebåter som bruker diesel eller asfalt. Norge kjøper sykebiler og jagerfly som trenger fossil energi. Vi forbyr ikke engang cruisetrafikk.

Grunnen er at vi som samfunn også har mange andre mål enn lavere utslipp av klimagasser. Ulike hensyn må avveies mot hverandre. 

Det tiltaket som gjør det, er en avgift på utslipp. I Norge har vi et ganske bra system, selv om utvinning av olje- og gass betaler i meste laget for sine utslipp. Også i EU er det avgifter og kvoter for hovedvekten av utslipp. En analyse som skal anbefale klimatiltak utover en flat avgift på alle utslipp, må derfor se hen til både kostnader og nytte ved tiltaket. 

Harstad og Holtsmark vurderer imidlertid ikke kostnadene for Norge ved dette tiltaket de foreslår. De vil presse opp energiprisene i Europa ytterligere og slik fremprovosere en ny energikrise, slik at europeerne bygger mer sol og vind, men vurderer ikke kostnadene for Europa. Norge er nå største gassleverandør til EU. Vår gasseksport tilsvarer mer enn EUs samlede sol- og vindkraftproduksjon. Men Europa kjøper fremdeles mye gass fra Russland, som er den nest største leverandøren. Hvis Norge begrenser vår utvinning blir Russland utvilsomt rikere. Kostnaden for det blir ikke berørt. Da gassleveransene fra Russland fall kraftig vinteren 2022 – et slags naturlig eksperiment på konsekvensene av bortfall av gass fra Europa – kjøpte Europa mye Qatar-gass på vei til Sør-Asia. Energikrisen, initiert av bortfall av gass, spredte seg ut av Europa, til fattigere land. 

Og hva er gevinsten? Hvor mye lavere blir klimagassutslippene med dette forslaget? Det berører Harstad og Holtsmark heller ikke. Modellen deres inneholder bare to land, Norge og Europa, som til sammen står over 8 prosent av verdens utslipp.

Slik unngår de å vurdere det som tradisjonelt har vært den sentrale målsetningen når økonomer vurderer politiske tiltak: Vil tiltaket øke velferden til menneskene i Norge og i verden? 

Preferanser

Hva er målsetningen her?

Gjennom artikkelen brukes uttrykk som «climate motivated» eller «benefit the climate». I stedet for å være eksplisitt opptatt av velferd til menneskene, er Harstad og Holtsmark opptatt av klimaet. Presumptivt skyldes dette at de mener at oppvarmingen som bruk av fossil energi fører til er så skadelig at dette forsvarer tiltak uten kostnadsvurdering.

Med tanke på at Europa står bak en liten del av verdens utslipp, vil det kostbare tiltaket Harstad og Holtsmark foreslår, ikke ha målbar effekt på verdens klima, og selvsagt ikke på effektene av klimaendringer. Dette gjelder ethvert enkelttiltak, men det er likevel et viktig argument for generelle tiltak – særlig avgifter – og mot enkelttiltak, som forbud mot enkelte aktiviteter.

I fjor sommer gikk et av mange klimasøksmål for norsk rett. Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å tillate åpning av nye oljefelter. Bård Harstad var et av ekspertvitnene, og han argumenterte også her for at Norge bør utvise «positivt lederskap» og begrense vår utvinning av olje og gass ytterligere.

Samtlige såkalte klimasøksmål innebærer at frivillige organisasjoner saksøker staten fordi staten tillater utvinning av olje og gass. Greenpeace får ikke offentlige penger, men Natur og Ungdom får flere millioner kroner i året. De fleste ekspertvitnene som vitnet for saksøkerne, er statsansatte forskere. Norges institusjon for menneskerettigheter, et organ rett under Stortinget, har engasjert seg sterkt på saksøkernes side, og går heller ikke av veien for direkte usannheter. Det gjorde heller ikke dommeren i Oslo tingrett, da hun dømte til fordel for saksøkerne i januar i fjor. (Denne saken verserer fortsatt i rettsvesenet.) 

Staten betaler altså en drøss aktører for å argumentere for at staten skal forby den aktiviteten både staten og det norske samfunnet tjener mest på, et forbud som vil ramme ikke bare Norge, men også alle våre allierte og samtidig gjøre Russland rikere. For alle som er opptatt av offentlige utgifter er dette et ytterligere tankekors.