For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Krigen i Gaza har vært en av vår tids største moralske og politiske prøvesteiner. Alvorlige krigsforbrytelser og kanskje et folkemord har utspilt seg foran øynene våre over lang tid, og det liberale sentrum-høyre har som helhet sviktet i å ta tydelig stilling.
Dette har etter min mening bidratt til at Venstre havnet under sperregrensen og mistet sårt tiltrengte utjevningsmandater, og kanskje også til at Høyre mistet statsministerstolen. Og de som har forlatt borgerlig side, er velgere som tilhører det fornuftige liberale sentrum-høyre.
Da Russland invaderte Ukraina, var det liberale sentrum-høyre – særlig Venstre og Høyre – ledende i kampen for Ukrainas frihetskamp og rett til å forsvare seg. Vi tok til orde for mer våpenstøtte, humanitær hjelp og moralsk støtte. Politikere og ildsjeler fra disse to partiene stiftet støtteorganisasjoner, utviklet en mer offensiv Ukraina-politikk og dyttet Arbeiderparti-regjeringen i riktig retning med mer solidaritet for det ukrainske folket. Som resultat av dette ble Nansen-programmet for Ukraina opprettet 16. februar 2023 som et bredt politisk forlik på Stortinget. Alle partiene – bortsett fra Rødt – sluttet seg til etableringen av Nansen-programmet.
Det finnes forskjeller mellom krigen i Midtøsten og invasjonen av Ukraina: Den siste krigen er selvsagt viktigere for norsk sikkerhet. Men høyresiden har utvilsomt behandlet denne konflikten også som en nettopp moralsk prøvestein – hvor man ville lede an. Poenget her er likevel noe annet, nemlig den politiske håndteringen.
Etter hvert tok nemlig en samlet høyresiden til orde for enda mer offensiv Ukraina-politikk, igjen med Venstre og Høyre som de ledende partiene. Da skjønte Arbeiderpartiet at Ukraina-spørsmålet kunne bli et problem for venstresiden i den forestående stortingsvalgkampen. Som styringsparti med dyktige og erfarne valgkampstrateger gikk de inn for å rydde Ukraina-saken av veien – en gang for alle – både for seg selv og for sine støttepartier på venstresiden, som ikke har vært like tydelige som det liberale sentrum-høyre.
Elleve måneder før valgdagen inviterte Arbeiderpartiet derfor hele Stortinget – fra Frp til Rødt – til et nytt Ukraina-forlik. Da forliket var et faktum, oppsummerte statsministeren det hele slik: «Jeg som statsminister har ikke vært opptatt av å finne hva som kan gi akkurat 50 prosent av flertallet på Stortinget. Jeg har gått for å se hva som kan samle alle.»
På den måten signaliserte statsministeren at han evnet å være en ansvarlig og samlende leder i vår tids viktigste europeiske spørsmål. Det var et strategisk grep som ryddet veien for en sak høyresiden hadde investert mye politisk kapital i. Høyres Ine Eriksen Søreide sa seg fornøyd. Min egen partileder Guri Melby roste regjeringen. Med det forsvant mye av Høyres og Venstres lange kritikk av Arbeiderparti-regjeringen om at de leverte for lite og for sent i Ukraina-saken.
Nå var det det liberale sentrum-høyre som tok over rollen som «for lite og for sent»-partier i et annet viktig spørsmål – nemlig et mulig folkemord på Gazastripen.
Februar 2024 skrev jeg min første kronikk om Gaza-krigen. Den bar tittelen: «Det er en grense for hvor lenge vi kan forbli tause – også vi i det liberale sentrum-høyre som er opptatt av nyanser.». Den kronikken skrev jeg egentlig en måned etter at den israelske krigføringen startet, men brukte lang tid før jeg sendte den på trykk. Til og med jeg havnet i nyanseringsfellen i et Venstre som altfor lenge har hatt en intern nyanseringsdebatt om Gaza-saken.
Men når tusenvis av barn, kvinner og menn blir slaktet, er det ikke tid for nyanser. Det er tid for tydelighet. For politisk lederskap. For mer hauk-stemning for å stoppe enorme menneskelidelser.
Venstre var ledende da Ukraina-krigen brøt ut – både internt og eksternt, og vi kritiserte andres treghet. Vi ble kalt hauker, og vi bar det kallenavnet med stolthet. Men vi viste ikke det samme lederskapet i Gaza. Vi kom diltende etter. Vi endte opp med halvhjertede innlegg på sosiale medier: «Hamas angrep Israel, men Israels svar må være proporsjonalt.»
Min Venstre-kollega Marit Vea var blant de få som skrev kronikker om Gaza tidlig i denne krigen og tok en pådriverrolle sammen med flere mindre Venstre-folk. Etter hvert begynte mange Venstrefolk å si ifra, men partiet var seint og de som kom tidlig på banen, ble møtt med en prinsippløs whataboutisme. Når tusenvis av mennesker blir drept, er det ikke unyansert å kreve handling. Det er moralsk ansvar.
Venstre burde ha ledet Gaza-debatten slik vi ledet Ukraina-spørsmålet. Vi burde ha satt standarden for hvordan et liberalt parti reagerer på invasjon, bombing og utsulting av en sivilbefolkning lenge for noe annet parti. I stedet opplevdes vi som dobbeltmoralske – én offensiv standard for Ukraina, en annen mindre offensiv standard for Palestina.
Høyre og Venstre håpet at Gaza ikke skulle bli en dominerende sak i valgkampen. Men Arbeiderpartiet og venstresiden ville det annerledes. Støre tok initiativ til Ukraina-forliket, men lot Gaza-spørsmålet henge. Da løp venstresiden løpsk: SV stilte ultimatum, Rødt feiret anerkjennelsen av Palestina, MDG nektet å støtte Frp og KrF, som støttet Israels krigføring i tykt og tynt.
Arbeiderpartiet visste at dette ville mobilisere rettferdighetsbevisste lillavelgere og minoritetsvelgere som ellers ville blitt hjemme. Arbeiderpartiet fremsto det styringsdyktige partiet med nok tydelighet i Ukraina og Gaza-saken. Samtidig som de advarte mot FrPs utenrikspolitikk, og spesielt Midtøsten-politikk.
Tidlig i våres burde Høyre og Venstre tatt initiativ til et Gaza-forlik slik at et stort flertall på stortinget kunne stått samlet om en tydelig holdning til Israels mulige folkemord på Gazastripen. På den måten hadde det liberale sentrum-høyre tatt politisk lederskap for at Gaza-saken ikke ble en dominerende sak i valgkampen, slik statsminister Jonas Gahr Støre har avpolitisert Ukraina-saken i valgkampen.
Rammene for et slik forlik ville vært av samme art som Støres forlik om Ukraina: noe de fleste på Stortinget kunne stilt seg bak. Det kunne vært mulig, for så stor var avstanden i praktisk politikk ikke mellom regjeringen og Høyre og Venstre – også fordi Norge ikke har så mange politiske verktøy for å påvirke krigføringen direkte. Desto tydeligere kunne vi vært i å vise frem en holdning.
Høyre måtte spilt en aktiv rolle for å komme i mål med et slikt forlik. Kanskje regjeringen ønsket å unngå det, nettopp fordi de tenkte at dette kunne være en valgkampsak. Samtidig er norsk politikk fortsatt stort sett interessert i å forsøke å finne konsensus i utenrikspolitikken. Det fantes en mulig vei her – men den ble ikke valgt.
Venstre på sin side kunne profilert primærstandpunkter som gikk lengre enn et slikt forlik, som vi også gjorde i Ukraina-spørsmålet. Som Venstre-politiker med minoritetsbakgrunn, bosatt i Groruddalen og med mye tid tilbrakt i Gamle Oslo, så jeg tidlig i den intense kampen at Gaza ville bli avgjørende. Derfor skrev jeg en kronikk i VG i slutten av juli, der jeg ba verdenssamfunnet stanse lidelsene og krevde at NATO-land tok ansvar for humanitær intervensjon i Gaza, noe som var støttet av folkerettsekspert Cecile Hellestveit og Midtøsten-professor Dag Henrik Tuastad ved Universitetet i Oslo. En slik intervensjon kunne for eksempel brakt nødhjelp og mat inn i Gaza med militær beskyttelse.
Personlig mente jeg at det var det moralsk riktige å gjøre – selv om jeg visste det ikke ville bli noe av, på samme måte som det ikke ble noe av Venstres forslag om 105 milliarder i støtte til Ukraina. Det var også et nemlig et krav i det norske folket at verdenssamfunnet bør stoppe et mulig folkemord og en sikker humanitær katastrofe. Det var en linje som passet Venstres liberale profil: et NATO-parti som ikke er redd for å stå opp for menneskerettigheter og som kunne gått foran – slik vi gjorde i Ukraina-spørsmålet.
På den måten kunne vi ha tvunget Høyre til å bli enda tydeligere i Gaza-spørsmålet. Vi kunne ha vist klar avstand til kristenkonservative og ytre høyre-velgere. Vi kunne ha bidratt til å beholde rettferdighetsbevisste lillavelgere på vår side av streken.
Men Venstre manglet dessverre en tydelig nasjonal Gaza-profil, før Guri Melby litt for sent kom mer på banen, som er naturlig for en partileder i et valgkampår. I Abid Raja hadde Venstre en nasjonal profil med større troverdighet i Palestina-engasjementet – og som kunne ha vært hele det liberale sentrum-høyres hauk-stemme for Gaza, lenge før valgkampen kom i gang.
I vår tids viktigste frihetskamp kunne Abid Raja blitt den liberale sentrum-høyre-stemmen som kunne appellere både til rettferdighetsbevisste lillavelgere og unge voksne høyt utdannede med muslimsk og minoritetsbakgrunn – velgere som stemmer både Høyre og Venstre. Høyre ga liten konkurranse, for partiet har allerede lenge manglet en konservativ rettferdighetsrøst som kunne videreført Kåre Willochs Palestina-engasjement.
Den muligheten glapp Raja dessverre i denne saken.
Venstre ledet ikke Gaza-spørsmålet. Høyre tok ikke politisk lederskap. Arbeiderpartiet viste at de er styringspartiet i utenrikspolitikken – med sitt forlik for Ukraina og med sin anerkjennelse av Palestina. Derfor bidro Gaza-spørsmålet til at Erna Solberg ikke ble statsminister – og Venstre havnet under sperregrensen.
Det er på tide at både Venstre og Høyre spør seg: Tok vi riktig rolle i en av vår tids viktigste frihetskamper og humanitære katastrofer? Både for oss og for våre samarbeidspartnere. Og hvis ikke: Hvorfor ikke?
Både Venstre og Høyres valgkamp-evalueringsutvalg bør gi oss gode svar på spørsmålet.