For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hva ville Tolkien ment om hans popularitet på høyresiden?
Magnus Nordmo Eriksen virker i villrede ovenfor høyresidens fascinasjon for Tolkiens verker. Dette er overraskende, da det moralske universet Tolkien tegner åpenbart er høyreorientert.
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Jeg leste med interesse Magnus Nordmo Eriksens tekst om MAGAs bruk av Tolkien og forfatterens generelle popularitet blant høyrepopulister. Eriksen har skrevet en tekst som er grundig, men leseren blir ikke klokere på hvorfor høyresiden bruker Tolkien.
Tolkiens store gjennombrudd hang sammen med 68-erne, og særlig hippiebevegelsen. Hans fiendtlighet mot storindustri og de store maktstrukturene i samtiden hadde for mange noe hippie-aktig over seg, og dette var besnærende for miljøbevegelsen. Slik ble det skapt en assosiasjon med venstresiden og Tolkien, som holdt veldig lenge.
Men i dag er det, som Eriksen påpeker, en sterk interesse for Tolkien på høyresiden. Jeg vil her forsøke å forklare litt hvorfor dette er tilfelle, samt forsøke å bringe fram litt av Tolkiens egne perspektiver som kanskje kan belyse hva han ville tenkt om dagens politiske strider.
Høyresiden om Tolkien
Dette er ikke en forsvarstekst for Trump-administrasjonen, eller noen annen politisk gruppering, hverken i deres propagandabruk eller handlinger. Jeg vil heller ikke forsvare memes som klart er usmakelige. Denne teksten forsøker å forstå den organiske og rotfestede affiniteten for Tolkien på den unge, verdikonservative høyresiden, da jeg mener Tolkiens tekster gir mest mening ut fra et slikt verdenssyn.
Det gode og sanne i Tolkiens verker er knyttet til det gamle og rotfaste. Eksemplene er mange, men jeg vil fokusere på Hobsyssel, hobbitenes hjemsted. Hobsyssel er en idealisering av den engelske førindustrielle landsbygden («shires»), fra 17- og 1800-tallet. Slike bygder fantes fortsatt under Tolkiens oppvekst. Hobbitene er lovlydige, samarbeidsvillige, fredelige og insulære, og er ikke spesielt glad i fremmede. Det er også klart gjennom teksten at deres provinsialisme er noe av det som gjør Hobsyssel til Hobsyssel, og at noe vesentlig ville gått tapt om hobbitene ble «kosmopolitter». Frodo, hovedpersonen i Ringenes herre, og hans onkel Bilbo, er unntak til hobbitenes provinsialisme, men motivasjonen til Frodo for å dra ut i verden er fortsatt å bevare Hobsyssel uforandret fra de store kreftene utenfor. Dette anerkjennes av Aragorn etter hans kroning som konge. Mennesker får ingen adgang til Hobsyssel, som en provins i Aragorns kongerike.
Tolkien forfektet ikke noen tanker om blodsrenhet, men viktigheten av arv, også biologisk arv, ligger bak veldig mye av verdiuniverset i teksten. Det sentrale eksempelet er Aragorn, som i kraft av å være direkte nedstammet fra den numenoriske kongsslekten ikke bare har krav på tronen, men også har rett og makt til å bruke palantirene, og har sjelegenskaper ingen annen dødelig har hatt på tusenvis av år. Etniske grupper hos Tolkien er såpass presist beskrevet at de fremstår nesten som arketyper, renere enn etniske grupper er eller kan være i virkeligheten, og unntakene blir nevnt presist fordi de er unntak.
Til tross for sammenligningene mellom Sauron og Adolf Hitler er det ikke så mye de har til felles som ikke deles av de fleste tyranner. Sauron leder et multietnisk imperium, og har mer til felles med den osmanske sultanen enn den tyske diktatoren. I boken Ringenes herre er det flere mennesker enn orker i Saurons hærskarer. Et av Ringenes herres inspirasjoner er Rolandskvadet, Minas Tirith har mye til felles med Konstantinopel før det falt, og slaget ved Pelennor har mange paralleller med slaget om Wien, med Rohans rytteri som en anglosaksisk versjon av Polens Vingede Hussarer.
Hvorvidt denne type allegorier er helt «rettferdige», særlig gitt mannens fiendtlighet til allegorier, er her noe sekundært. Disse tendensen har også blitt plukket opp av mange på venstresiden, og Tolkien møtte også i egen levetid anklager om rasisme (samt sexisme, snobberi, og lignende). At denne fortellingen oppleves meningsfull av vår tids høyrepopulister, bør være lett å forstå. Den passer godt inn i deres virkelighetsforståelse.
Tolkien om høyresiden
Men hva ville Tolkien ment om hans popularitet på høyresiden?
Om det er en slutning man kan trekke fra Tolkiens skrivning, er det fiendtlighet til det moderne, industrialiserte, universalistiske statsapparatet. Slik sett er Mordor (og Sauron) både nazistenes krigslyst, kommunistenes statstilbedelse, og (den amerikanske?) liberal-kapitalismens grunne universalisme, som truer med å undergrave all lokalisme, all partikularisme, og alle gruppers kollektive selvråderett. Mot dette bygger Tolkien en visjon av rotfestede aristokrater, forankret i ansvarsbånd og varige tradisjoner. Alle som har lest Edmund Burke eller Robert Nisbet vil kunne kjenne dette igjen, ikke minst i sistnevntes skille mellom «autoritet» og «makt», som etter mitt syn markerer forskjellen på Aragorn og Sauron. I Ross Douthats forord til Nisbets The Quest for Community bruker han halvparten av teksten til å snakke om Tolkien. Tolkien mente at mange av abstraksjonene vi bruker for å beskrive politikk var misvisende («Government is an abstract noun meaning the process of governing and it should be an offence to write it with a capital G», brev 52), som kanskje kan forklare hans affinitet for monarki, og andre mer relasjonsbaserte styreformer, som motpol mot det han kalte «Theyocracy», styre av ansiktsløse byråkrater. Hans holdninger til andre verdenskrig er dekket i mange av brevene han skrev til sin sønn Christopher, og her er det klart at han holder de krigførende lederne i forakt, og Vestmaktenes samarbeid med Stalin er såpass ille for ham at han ikke er sikker på at seieren er noe å glede seg over. (Brev 53) Dette var understøttet av den katolske Tolkiens sympati for monarkistene og Franco i den spanske borgerkrigen, som bidro til bruddet mellom ham og anglikaneren C.S. Lewis. (Brev 83)
Tolkien forstod også at den gode siden ikke måtte være syndfri for å være den gode siden. Selv om de gode kreftene hadde tatt orker i sin tjeneste (Tolkiens formulering) hadde de fortsatt kjempet på rett side, om enn i korrumpert form. (Brev 183) Dette er veldig interessant, da Tolkien så på orker som et bilde av mennesker ødelagt av krig og konflikt. (Brev 78) Det kan være MAGA tar orker i sin tjeneste, men det i seg selv er ikke tilstrekkelig til å si at de er den gale siden. Siden Eriksen vektlegger nåden til Tolkien så mye (og MAGAs angivelige mangel på nåde) vil jeg påpeke at Tolkiens syn på nåde har nyanser. Nåde er noe som gis i Tolkiens syn, det er ikke noe som kan kreves. «They (aggressors against moral principles) at any rate have no right to demand that their victims when assaulted should not demand an eye for an eye or a tooth for a tooth.» (Brev 183) I dagens politiske konflikter slår det meg at nåde generelt ser ut til å være mangelvare, som understreker den nedbrytende effekten av politisk konflikt, for ikke å snakke om krig.
Tolkien står også klart på Vestens side mot kommunismen, tross hans ellers sterkt uttrykte skepsis til amerikanerne og de ledende kreftene i Vesten. Han anså konflikten som primært religiøs, på samme måte som krigen om Ringen han beskriver i boken. (Ibid.) Magnus Nordmo Eriksen trekker frem amerikanske Spectre Journal, som ønsker en fornyet marxistisk lesning av Tolkien for å belyse «the potentially radical value of his work» og bekjempe høyresidens appropriering av verket. Kanskje forfatteren av den uautoriserte The Last Ringbearer, en dekonstruktiv-marxistisk «fan-fiction» publisert i Sovjetunionen der Sauron er helten, forstod Tolkien bedre enn redaktørene i Spectre Journal. På samme måte som den kalde krigen i Tolkiens syn handlet om kommunismens driv til å sette staten i Guds sted, en innskytelse som kanskje fortsatt er med oss, så handler krigen i Ringenes herre om Saurons, rett til å kalle seg selv Gud, et spørsmål der alle andre spørsmål er sekundære. (Ibid.)
Konklusjon
Umiddelbart tror jeg Tolkien ville identifisert to viktige spørsmål som mange i denne debatten ikke ser ut til å stille seg selv. Reflekterer polariseringen i dagens Vesten en viktig verdikamp, slik som kampen mellom kommunismen og den frie verden gjorde det i Tolkiens øyne? Og om så er tilfelle, hvilken side er den rette?
Om svaret på det første er nei, så må man enten etterstrebe forsoning og brobygging om man kan, eller holde seg utenfor, om man ikke kan bidra. Om svaret derimot er at polariseringen gjenspeiler en viktig og grunnleggende konflikt, ja så må rett side velges på et skikkelig grunnlag.
Mye av det Eriksen skriver i sin tekst, ser ut til å være en liste over hvor usympatisk MAGA fremstår. Tolkien impliserer at slike vurderinger er overfladiske i konteksten av store samfunnskonflikter. Dette betyr selvsagt aldri at man er unnskyldt onde handlinger i det godes tjeneste, men alle konflikter mellom mennesker vil ha godt og ondt på begge sider. Om viktige verdier står på spill, må man ta side basert på høyere prinsipper som står over selve konflikten, og slik sett er det et mindre viktig spørsmål hvorvidt MAGA eller deres motstandere kommer best ut i en liste over gode og onde enkelthandlinger (eller memes). Tolkien ville mislikt det meste i moderne politisk diskurs, og ville nok sterkt mislikt enhver politisk bruk av sine verk. Han ville nok i særdeleshet mislikt teknooligarker i Trump-koalisjonen, og han ville fortvilet over Trumps synlige konflikt med paven. Men om han ville mislikt populismen på høyresiden mer enn andres bruk av verkene hans, er noe Magnus Nordmo Eriksen ikke kan ta for gitt.
