Sanna: – Nyt damene, men ikke stå i veien for deres ønsker om barn og familie

Hei Sanna, 

Jeg er en 40 år gammel mann som «nyter desserten». Jeg har to skolebarn på 11 og 14 år 50 prosent av tiden (samlivsbrudd etter 15 år sammen), og får kvalitetstid/familietid med dem, og bruker den andre halvparten på et singleliv som jeg trives godt med. 

Det er den andre halvparten - som jeg trives med - som er et slags dilemma: For akkurat nå koser jeg meg veldig med å bli kjent med noen nye jenter, samt pleie kontakten med 1-2 venninner som jeg møter fra tid til annen. Samtidig synes jeg det er deilig å bruke tiden på andre ting enn å pleie slike intime relasjoner, og det er kanskje derfor jeg mister litt interessen når de jeg dater begynner å se for langt frem (snakke om familiære ting, stille for høye krav til meg - det siste gjør eksen nok av fra før av...). 

Men så er spørsmålet: Jeg er fremdeles relativt ung, men ser for meg at dette livet er vanskelig å opprettholde/forsvare når jeg nærmer meg 45. Har alltid selv tenkt at slike «evig single» folk er ganske patetiske. Bør kanskje ikke bry meg om andres blikk, men føler kanskje at samfunnet og omgangskretsen forventer at jeg skal finne meg et fast følge. Og når jeg selv begynner å tenke fremover 10-20-30 år, så har jeg jo ikke lyst til å ende opp alene. Så når går egentlig toget? Når må jeg være rasjonell og gjenetablere meg? 

Jesper

***

Kjære Jesper,

Tusen takk for et veldig fint og annerledes spørsmål. Det er oppfriskende!

Spørsmålet ditt fikk meg til å tenke på Stig Sæterbakken, en død forfatter fra Lillehammer. Han skrev nemlig: 

Og er ikke i alle tilfeller skilsmissen den mest velfungerende av de samlivsformer vi mennesker så langt har klart å utvikle? Med skilsmissen får jo alle hva de trenger, både forpliktelsene og friheten, tryggheten og usikkerheten, idyllen og realitetene, eller sagt på en annen måte: både ensomheten og fellesskapet, alt på én gang.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Hvor er fagligheten? Hvorfor dytter de på metoder som ikke virker?

Dette er naturligvis et syn vi ikke kan advokere i en borgerlig og konservativ avis, men som en litterær inspirasjon og referanse fortjener den sin plass på trykk, som en assosiasjon til ditt spørsmål.

Jeg mener at du bare kan kjøre på til du selv går lei eller blir beryktet blant damene. Jeg vet ikke hvor stort sted du bor på, men husk: Damene snakker sammen. Ingen ønsker å bli utsatt for krysspuling. Du har fått barn allerede, så du kan egentlig være ungkar så lenge du vil. 

Det du imidlertid ikke bør gjøre, og her kommer vi til det minervaske, er å stå i veien for noen andres ønsker om barn og familie. Med én gang damene du dater og har deg med uttrykker forhåpninger om å etablere seg med deg, så må du trekke deg ut. 

Jeg tror spørsmålet ditt løser seg av seg selv. Du kommer ikke til å orke et slikt liv i fem år til. Du blir ikke «evig single». Som en skilt kvinne i 40-årene sa til meg: «På et tidspunkt går man lei av alle tissene». 

Frode Grytten har skrevet:

Fittetjuv (26) har systematisk jobba seg frå A-M, frå Aina til Marianne. Ein kveld møter han Nina (28). Lenger i alfabetet kjem han aldri.

Du kommer til å møte Nina. Og hvis Nina faktisk er 28, så er det ikke lov å kreve at hun ikke skal ha barn. Eller «bevilge» henne bare ett barn. Jeg har sett disse runde 2-mennene som utsetter de unge, nye konene sine for slike avgjørelser. Ikke bra! Her i Minerva er vi pronatalister og feminister: Ingen livmor skal gå ubrukt på grunn av en mann.

Dette ordner seg! I mellomtiden: Nyt desserten med god samvittighet!

Sanna