For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Fra Weimar til Woke: Carl Schmitt, demokratisk debatt og eksistensiell politikk
Publisert
Sist oppdatert
«Alle betydningsfulle begreper i den moderne statslæren er sekulariserte teologiske begreper.»
Dette er åpningen på Carl Schmitts Politische Theologie fra 1922, og med den reaktualiserte han en bestemt måte å se forholdet mellom rett og politikk på: Moderne politikk opererer med samme absolutte og hierarkiske struktur som den religionen den hevder å ha erstattet. Den allmektige Gud har blitt til den allmektige lovgiver. Miraklet gjenfinnes som unntakstilstanden, anomalien. Og mest avgjørende – den teologiske distinksjonen mellom frelse og fortapelse blir til den politiske distinksjonen mellom venn og fiende.
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Vi kommer ikke unna en tematisering:
Schmitts politiske teologi omhandler ikke bare historisk-metafysiske betraktninger, men har en klar sosiologisk dimensjon. Det er en presis diagnose av hvorfor vår tids politikk i økende grad handler om hva man tror på og hvem man er, snarere enn rasjonell argumentasjon om samfunnets innretning. Når amerikanere ikke lenger bare stemmer forskjellig, men lever i parallelle virkeligheter, når europeere ikke bare debatterer innvandring, men kjemper om selve sivilisasjonens overlevelse, når selv nordmenn ikke lenger bare er uenige om olje, men om selve Norges eksistensberettigelse – da ser vi politisk teologi i praksis.
Spørsmålet er ikke om det man mener er riktig, men hvilke moralske utgangspunkter man bekjenner seg til. Slik sett har moderne demokratier innført et bekjennelsesrituale: Man må si hva man tror på (klima/innvandring/Midtøsten) før man eventuelt kan rette kritikk. For da vet vi hvor du står, hvilken menighet du representerer.
Eksistensialisme mot liberalisme: Enten-eller mot både-og
Schmitts grunnleggende kritikk av liberalismen var at den fornektet politikkens eksistensielle karakter. Liberalismen vil gjøre alt til prosedyre, debatt, kompromiss. Men virkelig politikk, insisterte Schmitt, handler om eksistensielle valg som ikke kan reduseres til cost-benefit-analyse eller overlates til markedet.
«Suveren er den som bestemmer over unntakstilstanden», lyder hans mest berømte formulering. Men hvorfor er unntakstilstanden så viktig? Fordi det er i unntaket, i krisen, i det ekstreme tilfellet at politikkens sanne natur viser seg. Normal politikk kan late som om alt er forhandlingsbart, som om alle konflikter kan løses med den rette prosedyren. Men unntakstilstanden avslører illusjonen: Noen må bestemme. Noe må ofres. Noen verdier må prioriteres over andre.
Denne eksistensialismen – lånt fra Kierkegaard og katolsk kontrarevolusjonær tanke – står i skarp kontrast til liberalismens evige «både-og». For Schmitt, som for hans læremester Juan Donoso Cortés, kommer øyeblikket hvor man må velge: Kristus eller Barabbas. Orden eller anarki. Oss eller dem.
I vår tid ser vi denne logikken overalt. Brexit var ikke bare en politisk beslutning, men et eksistensielt valg om britisk identitet. Trumps «Make America Great Again» var ikke et program, men en oppfordring til nasjonal gjenfødelse. Klimabevegelsen snakker ikke om gradvis forbedring, men om planetens overlevelse. Woke og anti-woke kjemper ikke om policy, men om selve virkelighetens natur.
Venn og fiende: Politikkens uunngåelige logikk
«Skillet mellom venn og fiende», skrev Schmitt i Der Begriff des Politischen, «betegner den ytterste intensitetsgrad av en forbindelse eller adskillelse». Dette er ikke bare en beskrivelse men selve definisjonen av det politiske. Uten muligheten for venn-fiende-gruppering, ingen politikk.
Liberalismen forsøker å unngå denne distinksjonen. Den vil gjøre fiender til konkurrenter (i økonomien) eller motparter (i debatten). Men Schmitt insisterte på at dette bare skjuler den underliggende konflikten. I siste instans handler politikk om gruppens eksistensielle selvhevdelse mot den truende andre.
Se hvordan denne logikken manifesterer seg i dag:
I USA er det ikke lenger demokrater mot republikanere, men «real Americans» mot «coastal elites», patrioter mot forrædere, de som vil bevare Amerika mot de som vil ødelegge det. Hver side ser den andre ikke som legitim opposisjon, men som eksistensiell trussel.
I Europa handler migrasjondebatten ikke om tall og økonomi men om sivilisasjonens overlevelse. Orbán snakker om «kristne Europas» kamp mot «Soros-imperiet». Le Pen om «la France éternelle» mot «le grand remplacement». Dette er ikke policy-debatt, men eksistensiell kamp.
Selv i Norge ser vi tendensen. Oljemotstandere er ikke bare uenige om energipolitikk – de er «klimafornektere» eller «klima-hysterikere». Innvandringsdebatten handler ikke om integreringstiltak men om norsk kulturs overlevelse eller død. MDG og Frp representerer ikke bare ulike syn, men uforenlige verdener.
Fra Weimar til Washington: Når sentrum kollapser
Schmitts analyse av Weimar-republikkens sammenbrudd gir uhyggelige ekkoer i vår tid. Hans poeng var ikke bare at republikken var svak, men at den liberale konstitusjonalismens egen logikk undergravde den.
20. juli 1932 demonstrerte dette perfekt. Franz von Papen brukte nødrettsparagrafen (artikkel 48) til å avsette Preussens demokratisk valgte regjering. Schmitt, som regjeringens advokat, argumenterte med at dette var nødvendig for å bevare staten mot kaos. Forfatningsdomstolen erklærte kuppet ulovlig, men lot det likevel stå. Seks måneder senere var Hitler kansler, og brukte samme paragraf til å konsolidere makten.
Lærdommen er ikke at Papen var ond eller dum, men at systemets egen logikk muliggjorde dets destruksjon. Når normal politikk ikke lenger fungerer, når parlamentet er lammet, når gatene brenner – da må noen handle. Og den som handler, den som tar den suverene beslutningen, former den nye virkeligheten.
Vi ser lignende dynamikker i dag. I USA diskuteres «court packing», opphevelse av filibuster, til og med spørsmålet om presidentens rett til å benåde seg selv. Hver side rettferdiggjør sine grenseoverskridelser med den andres trusler. Normal politikk erstattes av permanent krise.
Hans Kelsen vs. Carl Schmitt: Rettsnorm eller politisk vilje?
Debatten mellom Schmitt og Hans Kelsen på 1920-tallet fremstår forbausende aktuell. Kelsen, den store rettspositivisten, mente at staten var identisk med rettsordenen. Loven var selvtilstrekkelig, hierarkisk, rasjonell. Forfatningsdomstolen skulle vokte konstitusjonen.
Schmitt lo av denne naiviteten. Hvem vokter vokterne? Hva skjer når forfatningsdomstolen selv blir partisk? Hvem bestemmer i unntakstilstanden som ingen lov kan forutse? Hans svar: Den politiske viljen, ikke den juridiske normen, er suveren.
Se på USAs høyesterett i dag. Utnevnelser er blitt eksistensielle slag. Hver avgjørelse tolkes politisk. Domstolens legitimitet avhenger av hvem som vinner valget. Kelsens drøm om den nøytrale rettsstat ligger i ruiner. Schmitts påstand om at all rett til syvende og sist er politisk, virker profetisk.
Eller se på Polens og Ungarns konstitusjonelle kriser. Orbán og Kaczyński bruker formelt lovlige midler til å undergrave rettsstaten. De pakker domstolene, endrer valglovene, kontrollerer media – alt innenfor (deres tolkning av) konstitusjonen. EU protesterer, men mangler verktøy. For hvem bestemmer hva som er «rule of law»? Den som har makten til å definere.
Politisk teologi i praksis: Fra QAnon til Extinction Rebellion
Hvis Schmitt hadde rett i at moderne politiske begreper er sekulariserte teologiske begreper, skulle vi forvente å se kvasi-religiøse bevegelser i politikken. Og det er presist hva vi ser.
QAnon er politisk teologi i renkultur. En skjult kamp mellom godt og ondt. Trump som frelser. «The Storm» som apokalypse. «Where we go one, we go all» som religiøst fellesskap. Dette er ikke bare konspirasjonsteorier, men en komplett kosmologi.
Extinction Rebellion opererer med lignende teologisk struktur. Klimakatastrofen som apokalypse. System change som frelse. Sivil ulydighet som religiøs plikt. Greta Thunberg som profet. «How dare you» som moralsk fordømmelse av de frafalne.
Woke-bevegelsen har sin egen teologi. Privilege som arvesynd. Allyship som bot. Cancel culture som ekskommunikasjon. «Educate yourself» som religiøs instruksjon. Interseksjonalitet som treenighet.
Anti-woke-bevegelsen svarer med sin egen teologi. Western civilization som det hellige. Free speech som absolutt dogme. Jordan Peterson som profet. «Cultural Marxism» som satanisk konspirasjon.
Ingen av disse bevegelsene ser seg selv som religiøse. Men strukturen, intensiteten, den absolutte karakteren av deres overbevisninger – alt dette er teologisk.
Teknologiens nye suverenitet
Schmitt kunne ikke forutse internett, men hans analyse kaster lys over Silicon Valleys makt. Hvem er suveren i det digitale rom? Den som kan suspendere normale regler – altså, den som kontrollerer plattformene.
Facebook bestemmer hva som er «hate speech». Google bestemmer hva som er «relevant». Twitter (nå X) bestemmer hvem som har lov til å snakke. Disse beslutningene er ikke juridiske eller demokratiske – de er suverene. De skaper unntakstilstander (sensur av presidenten!) og definerer normalitet (hva som er «misinformation»).
Elon Musks kjøp av Twitter var ikke bare en forretningstransaksjon, men en kamp om suverenitet. Hvem bestemmer sannheten? Hvem definerer det akseptable? Hvem har makt til å ekskludere?
Algoritmene opererer som Schmitts kommissar-diktator – de har ubegrenset makt innenfor sitt domene, de følger ingen ekstern lov, og deres beslutninger kan ikke appelleres. De skaper det Schmitt kalte «beslutningens rene form» – avgjørelser uten begrunnelse, makt uten ansvar.
Normaliseringen av unntaket
Giorgio Agamben, som videreutviklet Schmitts teori, hevder at unntakstilstanden har blitt «the dominant paradigm of government». Vi lever ikke lenger i normalitet avbrutt av kriser, men i permanent krise hvor normalitet er illusjonen.
Krigen mot terror skapte en permanent unntakstilstand. To tiår senere er masseovervåkning, dronekriging og uendelig detensjon normalisert.
Finanskrisen i 2008 ga sentralbanker ekstraordinære fullmakter som aldri ble trukket tilbake. Kvantitative lettelser, negative renter, direkte markedsintervensjon – unntaket ble regel.
Pandemien demonstrerte hvor raskt og omfattende normale friheter kan suspenderes. Lockdowns, reiseforbud, tvangsvaksinering – alt ble akseptert i krisens navn. Og mye av det fortsetter.
Klimakrisen brukes nå til å rettferdiggjøre stadig mer drastiske tiltak. Nøderklæringer, forbud, rasjonering – alt diskuteres som nødvendig for planetens overlevelse.
Poenget er ikke om disse krisene er reelle (de er det ofte), men hvordan permanent krise endrer det politiske landskapet. Når alt alltid er krise, når enhver beslutning er eksistensiell, når normale prosedyrer alltid er for sene – da regjerer unntaket.
Den norske illusjonen
Norge liker å se seg selv som immun mot disse tendensene. Vår konsensuskultur, våre sterke institusjoner, vår pragmatisme – alt dette skal beskytte oss mot polarisering og ekstremisme. Men illusjonen sprekker.
22. juli viste at også Norge har sine demoner. Resett og Document mobiliserer sin egen virkelighetsforståelse. SIAN brenner Koraner. Stopp Islamiseringen av Norge vokser. På venstresiden snakkes det om «klimafornektere» som om de var holocaust-fornektere. Debatten om kjønn og identitet følger amerikansk kulturkrigslogikk.
Men mest avslørende er kanskje oljedebatten. Her ser vi Schmitts venn-fiende-logikk i full utfoldelse. Det handler ikke lenger om energipolitikk, men om Norges sjel. Er du for eller mot selve Norge? Er oljen vår velsignelse eller vår forbannelse? Dette er ikke policy-spørsmål, men eksistensielle valg.
Og under overflaten: Tilliten svekkes. Institusjoner politiseres. Sannheten fragmenteres. Vi er kanskje ikke USA ennå, men vektoren peker i samme retning.
Kan liberalt demokrati overleve politisk teologi?
Schmitts ubehagelige innsikt var at liberalismen bærer kimen til sin egen undergang. Ved å fornekte politikkens eksistensielle karakter, ved å late som alt kan løses med prosedyrer og kompromisser, gjør den seg forsvarsløs mot dem som tar politikk på alvor.
Men alternativet – Schmitts egen autoritære desisjonisme – er selvfølgelig verre. Han endte som nazi-apologet, og hans teorier ble brukt til å rettferdiggjøre det verste.
Så hva gjør vi? Kanskje må vi først erkjenne sannheten i Schmitts analyse: At politikk aldri kan bli helt rasjonell. At det finnes konflikter som ikke kan løses med debatt. At demokratiet må forsvares, ikke bare praktiseres.
Men vi må også insistere på det Schmitt fornektet: At vi kan leve med dype uenigheter uten at de blir eksistensielle. At vi kan ha intense politiske kamper uten å ødelegge det politiske fellesskapet. At vi kan anerkjenne politikkens alvor uten å gi opp dens siviliserte former.
Avslutning: Teologiens vedvarende skygge
Carl Schmitts politiske teologi avslører de strukturene som fortsatt former vår politikk, selv når vi later som de ikke eksisterer. Hans innsikt – at moderne politikk opererer med sekulariserte teologiske begreper – forklarer hvorfor politisk debatt i økende grad føles som religionskrig.
Vi ser det i USA hvor hver side ser den andre som eksistensiell trussel. Vi ser det i Europa hvor populister mobiliserer «folket» mot «eliten» med kvasi-religiøs intensitet. Vi ser det i teknologiselskapenes suverene makt over sannheten. Vi ser det til og med i Norge hvor politiske motstandere blir moralske fiender.
Spørsmålet er ikke om vi liker denne diagnosen, men om vi kan forholde oss til den uten å la den bli selvoppfyllende profeti. Kan vi anerkjenne politikkens eksistensielle dimensjon uten å gi opp dens demokratiske former? Kan vi ta ideologisk kamp på alvor uten å la den bli total?
Historien gir få grunner til optimisme. Weimar falt. Demokratier over hele verden vakler. Sentrum kollapser. Men kanskje ligger håpet nettopp i å forstå mekanismene. Hvis vi ser hvordan politisk teologi fungerer, kan vi kanskje motstå dens mest destruktive impulser.
Eller kanskje Schmitt hadde rett hele tiden. Kanskje er liberal demokrati bare et mellomspill, en historisk parentes mellom teologiske epoker. Kanskje er vi dømt til å velge side i den kommende kampen mellom uforenlige verdenssyn.
Tiden vil vise. Men én ting er sikkert: Den som tror politikk bare handler om økonomi og administrasjon, den som tror alle konflikter kan løses med dialog og kompromiss, den som tror vi har lagt politisk teologi bak oss – den har ikke forstått vår tid.
