Speilrefleksjoner

Når speilet lyver

I filmen Mulan befinner hovedkarakteren seg foran et speil som ikke snakker sant. Det er ikke fordi speilet ikke på en sannferdig måte speiler karakterens ytre, men fordi dette ytre ikke på noen autentisk måte korresponderer med karakterens indre. Denne opplevde disharmonien skyldes krav og forventinger fra omverden som karakteren ikke kan eller vil innfri og utgjør en spenning som så tolkes i sangen «Reflection». Der avsløres speilets løgn. «You may think you know I really am», synger jeg-stemmen, og setter dermed ord på skillet mellom det falske og forestilte selvet, og det ekte og autentiske. Det falske sammenlignes med en “maske” eller en “rolle” som nok kan lure verden, men sitt eget hjerte kan ikke lures. Inntil videre må hjertet gjemmes for verden, men det lengselsfulle spørsmålet er om det vil komme en dag der speilet taler sant, slik at det som reflekteres utover er i samsvar med «who I am inside». En dag da hun kan slippe å skjule sitt sanne jeg, hvor hun erfare å elskes for den hun faktisk er.

Introspektivt jeg

Den konflikten som beskrives i sangen «Reflection» er et sjeldent presist uttrykk for et introspektivt, psykologisk «jeg» som forsøker å realisere idealet om autensitet, forstått som å være tro mot sitt sanne, indre selv. Bare den som har utforsket sitt indre kan vite om speilet, som jo tilsynelatende reflekterer de faktiske forhold, i realiteten er blitt en løgner. Filmer, sanger og bøker som handler om å være sitt sanne jeg, målt etter et slikt ideal om autensitet, er det mine barn nå konsumerer til både frokost, middag og kvelds i det som kan beskrives som en terapeutisk kultur der psykologene er blitt de nye prestene. De blir stadig utfordret til å kjenne etter hvordan de egentlig har det, og til å uttrykke dette så ærlig og hudløst de bare kan i håp om å motta andres emosjonelle anerkjennelse. Idehistorisk er denne måten å forstå jeget på forholdsvis ny.

Øyets speil

Interessen for å bli kjent med seg selv, er derimot betydelig eldre. Da den unge Alkibiades kom til Sokrates for å søke på råd på vei inn i politikken fikk han beskjed om at han måtte «ta vare på seg selv», noe som naturlig leder til spørsmålet: hvem er jeg, og hva vil det si å ta vare på meg selv? Det må handle om å ta vare på sin egen sjel, resonnerer Sokrates. Men for å ta vare på sin sjel, så må du jo vite hva det er du skal ta vare på – og dermed står vi overfor den eldgamle Delfiske maksimen «kjenn deg selv». For å utlegge den maksimen griper Sokrates til et bilde og ber Alkibiades om å se for seg at øyet fikk instruks om å «se seg selv». Det er jo selvsagt en umulighet, for øyet kan se alle ting, bortsett fra seg selv. Og litt sånn er det med sjelen også, sier Sokrates. Den kan erkjenne hva det måtte være, bare ikke seg selv. Det øyet ville trengt for å kunne se seg selv er jo åpenbart et speil. Og litt sånn er det med sjelen også, sier Sokrates. Den trenger noe utenfor seg selv for å erkjenne seg selv. Og nå kommer Sokrates til det som er hans hovedpoeng: det er ikke bare det at øyet trenger et speil for å se seg selv, det er også et speil for andre. Rent fysisk er det faktisk mulig å speile seg i andres øyne, om du bare kommer nærme nok og dersom du speiler deg i øyets senter, i pupillen. For Sokrates er dette også en utmerket illustrasjon på hvordan sjelen kan lignes med et øye, både ved at sjelen «ser» alle ting rundt seg, men også ved at en persons sjel kan fungere som speil for en annen. Du kan bare kjenne deg selv om du speiler din egen sjel i en annens. Mellom to sjeler finnes det er grunnleggende likhet som gjør slik speiling mulig, fordi begge sjelene har del i noe som på samme tid transcenderer dem begge – de har del i gudommelig fornuft, i visdommen. Veien til selverkjennelse kan dermed ikke bare handle om introspeksjon, om å se innover, for så å uttrykke dette som autentisk man bare kan. Det må også innebære å speile seg i noe utenfor seg selv hvor mennesket kan gjenkjenne sitt eget speilbilde. 

Rollen og flukten

Den innsikten leder oss til en tredje speilscene som det er verdt å reflektere over. I tid befinner den seg tett på Mulan, men i sak er den nærmere Sokrates og det førmoderne selvet. Scenen er å finne i det som kanskje er den største klassikeren av alle Disney-filmene: Løvenes konge. I filmens første scene blir hovedpersonen, løven Simba, løftet frem og salvet til konge uten å ha tatt stilling til om dette er noe han dypest sett ønsker for sin egen del. Og han får klar beskjed om den rollen som en dag venter på ham. En kombinasjon av egen ulydighet og anger og andres lureri gjør imidlertid at Simba flykter fra sin skjebne for å leve bekymringsfrie dager uten ansvar for mer enn seg selv. Det som rykker Simba ut av denne deilige tilværelsen er ikke at han kjenner at det stikker i hjertet, men at hans barndomsvenn bokstavelig talt beseirer ham i en slåsskamp, tvinger ham i bakken og forteller ham at han må vende tilbake til landet sitt for å ta det ansvaret han er vigslet til. I første omgang møter dette bare motstand hos Simba som vil ha seg frabedt at noen kommer og forteller ham hva han skal gjøre med livet sitt.

Himmelspeilet

Det som til slutt overbeviser Simba om å dra tilbake, og som dermed også blir filmens vendepunkt, er møtet med den profetiske eller sjamanaktige karakteren Rafiki. Han kommer til Simba som ligger og speiler seg i et vann en sen kveld med stjerneklar himmel. Han stiller Simba overfor følgende spørsmål: Hvem er du? Det spørsmålet kan ikke Simba besvare, men Rafiki mener å sitte på fasiten. Han tar med Simba til et nytt vann og ber ham speile seg i overflaten. Først ser bare Simba seg selv, men så får han etter hvert øye på bildet av sin egen far, den avdøde kong Mufasa, i vannet. I det han ser sin far får han også høre stemmen hans fra himmelen. Beskjeden fra faren er: Du har glemt meg og dermed også glemt deg selv. Først nå får Simba beskjed om å se inn i seg selv, for å erkjenne at han egentlig er så mye mer enn det han har blitt. Som et ekko fra himmelen gjentas igjen og igjen: husk alltid hvem du er. Selverkjennelsen kommer via ihukommelse, idet Simba anerkjenner at hans far lever i ham, at han er og blir løvenes konge uansett hva han måtte føle rundt det – og at han derfor ikke har noe annet valg enn å gå tilbake til landet han flyktet fra og fortiden han ikke ville vedkjenne seg.

Kontrastene

Både Mulan og Løvenes konge handler på sett og vis om hovedpersoner som må velge om de vil være tro mot seg selv, og begge filmene bruker en speilscene til å uttrykke det som er filmens grunnleggende spenning. Men der speilet i Mulan lyver ved å ikke gjøre noe annet enn å speile den som står foran det, snakker speilet i Løvenes konge sant nettopp fordi det speiler mye mer enn det. I Mulan er hjertets indre selvforståelse den avgjørende målestokken for å vurdere hva det vil si å være tro mot seg selv, mens samfunnets overfladiske forventninger utgjør trusselen. I Løvenes konge finnes det en ekstern verden og en kosmisk orden som Simba er forpliktet på uavhengig av hva han måtte føle. Hans lodd i livet er valgt for ham av noen andre. Hans sanne jeg er hans fars bilde. Rollen og ansvaret er han født til. Spørsmålet er om han vil flykte fra sin skjebne eller gå den i møte. Han kan ikke selv velge å ikke være Løvenes konge, spørsmålet er bare om han vil leve ut den han rent faktisk er.

Å se oss selv i speilet

Spørsmålet «hva vil det si å være seg selv?» kan fungere som et utmerket speil for å forstå den tiden og kulturen vi akkurat nå lever i. Jeg tror mange spenninger i vår tid kan forklares utfra hypotesen om at den ene parten mentalt befinner seg i Mulan mens den andre lever sitt liv i Løvenes konge. Den ene ser alle de sosiale forventingene, normene og tradisjonene, alt det man ikke kan velge selv, som potensielle trusler mot enkeltmenneskes mulighet og frihet til å være seg selv. Den andre tenker at det er alle disse forventningene, normene og tradisjonene som er betingelser for at man kan være seg selv eller realisere sin frihet. Det er ikke så rart om folk vil oppfatte de konfliktene som da oppstår som eksistensielle. For det er jo nettopp eksistensielle de er.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

«Den liberale moderniteten er kort og godt fordømt»

I sin nye bok skriver Paul Kingsnorth at vi har mistet oss selv. Det finnes imidlertid håp: Vesten i oss må dø.

Andreas E. Masvie