For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
En pris til demokratiet
Ikke bare er María Corina Machado i seg selv en verdig fredsprisvinner, årets tildeling er en viktig anerkjennelse av kampen for reelt demokrati som pågår over hele verden.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Da Nobelkomitéen erklærte at årets fredsprisvinner er den venezuelanske demokratiforkjemperen María Corina Machado, ble jeg rørt. Ikke bare for det Machado har gjort og fortsetter å gjøre for Venezuela, men fordi tildelingen er en anerkjennelse av alle som har jobbet for å innføre, støtte og forsvare demokratiet rundt om i verden de siste tiårene.
En forsvinnende bitteliten rolle i den kampen har jeg også hatt. Som valgobservatør har jeg vært utstasjonert for å følge demokratiske prosesser over lengre tid på vidt ulike steder – fra Pakistan og Nepal i Asia, via Tunisia til Ukraina, Moldova, Georgia og mange andre land i det tidligere Sovjetunionen – samt i både EU og USA.
Valgobservatører griper ikke inn i prosesser, de retter ikke opp og har ingen mandater til å bistå på noen som helst måte. Alt de gjør er å observere, observere, notere og rapportere. Det kan virke unyttig, men det ligger en makt i arbeidet – det betyr at det som skjer i land og på steder der det ikke nødvendigvis er så mange journalister, i alle fall blir sett av noen. For opposisjonsbevegelser mange steder er det viktig å vite.
Oppringt av arresterte aktivister
Det vi ser som observatører er av og til nokså opprørende. Jeg har stått på en plass i Sentral-Asia og sett eldre mennesker bli kastet inn i politibiler, kun fordi de befant seg i en park som politiet var redd for at skulle brukes til demonstrasjoner. Jeg har blitt oppringt av en ung demokratiforkjemper som var blitt arrestert av politiet – han satt i politibilen og den ene telefonsamtalen de fikk før politiet tok mobilen, valgte han å bruke på å ringe meg for, som han sa, «hvis noe skjer med meg kan du fortelle resten av verden hva som skjer».
Jeg har sett opposisjonspolitikere bli trakassert av valgkommisjoner fordi de la frem formelle klager som kastet lys over regjeringspartiets juks. Jeg har vært vitne til at et politisk parti delte ut mat i fattige bydeler, steder der et måltid om dagen er langt fra garantert, i bytte mot støtte ved valgurnene.
En av de episodene som gjorde mest inntrykk, var da jeg intervjuet en mann som drev i en frivillig organisasjon i et fjellområde i Kaukasus. Det var i utgangspunktet ikke noe politisk med det han gjorde – han reiste rundt for å lære landsbyboere å reparere broer. Likevel fulgte de hemmelige tjenestene med på alt han gjorde, også da han snakket med oss – to menn i mørke skinnjakker gjorde den store mannen så redd at han skalv, skjønt det stanset ham ikke fra å snakke. Mannen forklarte at myndighetene var så skeptiske til ham fordi organisasjonen hans bidro til å gjøre lokalbefolkningen mindre avhengig av styresmaktene. Ved å sette landsbyboere i stand til å hjelpe seg selv ble avhengighetsbåndene mellom befolkning og regime svekket – og hvordan skulle regimet da legitimere sin makt?
Tunisia – håpet som kom og gikk
Det finnes også mange positive opplevelser. Én slik er knyttet til en annen fredspris – den som ble gitt til Den tunisiske kvartetten i 2015. Jeg jobbet i Tunisia i åtte måneder og fulgte den aller første valgprosessen i landet etter at diktaturet falt. På valgdagen var stemningen utrolig spent, det hadde vært tilløp til vold noen steder, dette var på den tiden da borgerkrigen i Syria raste som verst – og heller ikke Tunisia var fritt for religiøse ekstremister. Kom valgdagen til å forløpe fredelig, eller kom den skjøre stabiliteten til å sprenges i filler?
Valgdagen kom og gikk og ble en festdag – lokalvalget i Kristiansand er antakelig mer voldelig enn parlamentesvalget i Tunisia var den gangen. The Economist kåret Tunisia til «The Country of the Year», og vi som hadde fulgt prosessen trakk et lettelsens sukk og gledet oss med tunisierne.
Gleden vi kjente på den gang, har siden blitt om ikke borte, så i alle fall redusert til et sårt minne. Ikke bare har utviklingen i Tunisia gått i helt motsatt retning, også ellers i verden er demokratiet på vikende front. Det er det etter hvert mange målinger som viser – blant annet The Economists Democracy Index.
Kampen for demokrati er først og fremst noe et lands egen befolkning må jobbe for og tvinge frem – selv om prisen av og til er ekstremt høy. Å tvangsinnføre demokrati utenfra har vi dårlig erfaring med, og det skaper uansett et legitimitetsproblem som vanskelig å bli kvitt.
Stykkevis og delt
Det betyr likevel ikke at verden ikke skal bry seg om kampen for demokrati i andre verdenshjørner. Det gjør vi dessverre bare stykkevis og delt. Den demokratiske utviklingen i det tidligere Sovjetunionen var det få i Vesten som brød seg om før krigen i Ukraina brøt ut. I Nord-Afrika og Midtøsten måtte det flere revolusjoner til før kampen for demokrati også der fikk oppmerksomhet. Når var for eksempel sist du leste om demokratibevegelsen i Egypt?
Nobels fredspris er en måte å sette fokus på både land, mennesker og temaer på, og denne gangen har komitéen gjort et veldig viktig valg, ikke minst på grunn av det ekstremt utidige presset fra Donald Trump. María Corina Machado kjemper en modig kamp for venezuelanernes helt fundamentale rett til medbestemmelse. I den kampen fortjener hun all vår støtte og sympati.
Men prisen hun er tildelt bør også minne alle som er opptatt av liberale verdier på at kampen for reelt demokrati, ikke bare i Venezuela, men også andre steder i verden, er sterkt presset. Det er en kamp vi kan, og bør, engasjere oss i.
