For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Også forvalterne tjener på tydelige rammer for Oljefondet
Å forvalte Oljefondet etter eiernes ønsker er ikke politisk markering, det er helt avgjørende for fondets tillit.
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentenes.
Diego Alexander Foss – Seniorrådgiver, Nordisk Senter for Bærekraftig Finans
Tale Hungnes – Leder, Framtiden i Våre Hender
Gina Ekholt – Leder, Forum for Utvikling og Miljø
Thea Birgitte Erfjord – Leder, Spire
Ragnhild Bergli – Leder, Changemaker
Joakim Enrique Carli – Daglig leder, Debt Justice Norge
Minerva har den 25. september en sak med utgangspunkt i vårt debattinnlegg i Panorama, hvor vi ber om en gjennomgang av Statens Pensjonsfond Utland (SPU) sine retningslinjer for ansvarlighet, og for å igangsette utfasingen av investeringer i fossilindustrien.
Både journalisten og finansforsker Espen Henriksen kommer med kommentarer som er verdt å følge opp, og vi benytter oss her av muligheten til å svare og bidra til den sannhetssøkende samtalen om politiske mål og virkemidler som Henriksen prisverdig etterspør.
En strek i sanden
Det er bred politisk enighet om at vi skal ha etiske retningslinjer. Samtidig endrer etiske normer og verdier seg over tid, og det er naturlig at vi som eier fondet har en kontinuerlig samtale om hvor grensene skal gå for hva vi som folk kan investere i. Skal vi som eier fondet ha tillit til forvaltningen, må det etiske rammeverket til enhver tid samsvare med verdiene til flertallet i befolkningen. Å be om en gjennomgang og styrking av dette rammeverket er altså ikke først og fremst politisk markering, det er en oppfordring til å holde den nødvendige politiske samtalen i live.
Så er det slik at de etiske retningslinjene ikke først og fremst har til hensikt å endre selskapers adferd, det formålet utøves gjennom det aktive eierskapet. Retningslinjene er derimot en strek i sanden som markerer grensen for hva vi som eiere av fondet med god samvittighet kan investere sparepengen våre i. Også vi i sivilsamfunnet ser helst at selskaper endrer adferd i tråd med retningslinjer for ansvarlighet, men skal vi være sannhetssøkende må vi anerkjenne at dette ikke alltid er tilfellet. Dersom vi følger fondets mandat, som sier at langsiktig avkastning avhenger av bærekraftig selskapsvirksomhet, er det naturlig å ekskludere selskaper som bryter med de etiske retningslinjene, dersom de ikke viser tegn til å endre adferd.
Svekket tillit er det verste scenariet
Et underkommunisert poeng i debatten om SPU er at også forvalterne tjener på å ha et tydelig rammeverk å forholde seg til. NBIM opererer innenfor et mandat, og er trofaste til dette. Men når mandatet ikke er tydelig nok, oppstår situasjonene vi har lest om de siste månedene. Vi mener den uheldige pekeleken mellom NBIM, Finansdepartementet og Etikkrådet som vi har sett de siste månedene, er bevis nok på at dagens rammeverk ikke er sterkt nok.
En gjennomgang av det etiske rammeverket kan bidra til å tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom de forskjellige aktørene, og dermed gjøre jobben lettere for alle parter. Hvis vi lever i villfarelsen om at systemet fungerer som det skal, vil skandaleoppslagene fortsette, og da vil tilliten til fondet sakte forvitres. Det er etter vår mening et langt verre scenario enn å tape noen milliarder på å ekskludere enkelte selskaper.
NBIM anerkjenner klimarisiko
Til sist kommenterer Henriksen på vårt krav om at fondet skal begynne å fase ut fossile selskaper som ikke opererer i tråd med Paris-avtalen. Henriksen synes å mene at markedene allerede priser klimarisiko korrekt. NBIM skriver derimot helt eksplisitt i sitt klima- og miljønotat for 2024 at effektene av klimaendringene på naturressurser generelt sett ikke plukkes opp av finansmarkedenes tradisjonelle modeller for klimaendringer.
NBIM skal derfor ha skryt for å ha utviklet en egen modell, som med utgangspunkt i det amerikanske aksjemarkedet viser at en global oppvarming på 3 grader vil føre til et verditap for fondet på minst 19 prosent. Det er et langt høyere estimat enn modellene fondet tidligere har brukt kommer frem til. Det skal her bemerkes at dette er konservative anslag, og at NBIM selv medgir at det fortsatt er mange risikofaktorer de ikke har klart å inkludere inn i sin modell. Det reelle verdifallet vil med all sannsynlighet være høyere enn 19 prosent. Spørsmålet er bare hvor mye vi bommer med.
NBIM anerkjenner altså både at klimaendringene utgjør en reell finansiell risiko for fondet, og at markedet ikke klarer å prise denne riktig. Men NBIM er også byråkrater, og lojale til mandatet gitt av Stortinget. Klimarisiko er en strukturell risiko, det vil aldri være mulig for en universell eier å diversifisere seg vekk fra den. Derfor er det opp til Stortinget å finne løsninger som gir forvalterne handlingsrom til å redusere risikoen så mye som mulig. Én slik løsning er å redusere eksponeringen mot de fossilselskapene som åpenbart ikke anerkjenner behovet for omstilling.
Det er sagt uendelig mange ganger, men det må tydeligvis gjentas: selv om fondet ikke skal være et partipolitisk verktøy, er det i aller høyeste grad politikk å investere 20 000 milliarder kroner. Vi håper at politikerne fremover kan anerkjenne dette, og heller gå inn på debatten om hvor grensen går for hva vi kan og bør investere våre felles sparepenger i.
