KOMMENTAR
Martin Bech Holte har fått berettiget kritikk for feil og svartmaling. Men kritikerne bør svare på et annet spørsmål: Hvorfor var det han som satte fyr på debatten om hva Norge egentlig får igjen for oljerikdommen?
Martin Bech Holte er ikke bare opptatt av produktivitet, han praktiserer det: Fjorårets boksensasjon Landet som ble for rikt har i hvert fall utvilsomt vært produktiv. Den har avstedkommet brede debatter om norsk økonomi og norsk økonomisk politikk av en art vi ikke har sett på lenge. Nå er han i vinden igjen:
Øystein Olsen og Eivind Thomassen står som avsendere av Vårt rike land, en av to nye motbøker. Omtrent samtidig utkommer et tydeligere venstresidetilsvar, For rikt for hvem?, redigert av Ali Esbati og med bidragsytere som Erling Holmøy, Olav Slettebø, Roman Eliassen, Ola Innset og Tiril Halvorsen.
At bokens kritikere nærmest har flokket sammen om å få skrive sine egne argumenter inn i bøker, sier noe om hvor usedvanlig vellykket boken har vært: Det er ikke ofte en bok full av tall og statistikk og ord som bruttonasjonalprodukt, inflasjonsjustert og provenyeffekt rives ut av bokhandlerhyllene og fortsetter å utløse debatt i et og et halvt år etter utgivelse. Oppmerksomheten boken har fått viser med all tydelighet at noe i problembeskrivelsen som gis, tenner plugger hos mange.
En del av engasjementet skapt av en tittel som Landet som ble for rikt, kommer utvilsomt fra en ganske utbredt følelse av at rikdommen ikke kommer dit den skal. Selv om vi forstår at vi ikke kan bruke opp hele oljefondet, vet mange også at vi bruker rundt 580 milliarder oljekroner på statsbudsjettet. Det er mange penger. Derfor lurer vi: Hva ser vi til de penga, liksom, der vi sliter med strømregning, dyr mat og overpriset bensin. Noen vil ha flere velferdsgoder, gratis tannhelse og billigere strøm. Andre lurer på hvorfor vi bruker oljepenger som nærmer seg størrelsen på samlet inntektsskatt, samtidig som landene rundt oss ikke har noe oljefond, og omtrent samme skattenivå som oss.
Om disse spørsmålene er forenklede, trenger de likevel gode svar. Når «vanlige» mennesker utenfor akademia eller eliten lar seg rive med av Landet som ble for rikt, er det fordi de – vi – tenker at et land som er verdens rikeste, burde kunne levere (enda) bedre. «Også i verdens rikeste land, for en skam!», har de aller fleste av oss tenkt eller sagt i møte med et eller annet som ikke holder den standarden vi ellers forventer av rikdom.
Man kan ikke pumpe leger og sykepleiere opp av Nordsjøen, arbeidskraft er en begrensning, eldrebølgen krever sitt, og vi har begynt å bruke ekstra penger på forsvar. Likefullt forblir det et alvorlig problem for tillit- og velferdsstaten at det helt reelt eksisterer en opplevelse i folket av at de ikke ser nok til den oljerikdommen vi alle sammen vet finnes. Når du har inntrykk av at det ikke er nok pleiere på jobb til å ta seg av din gamle mor, eller skolen til barna ikke har råd til skolebøker, eller sykehuset du jobber på nok en gang må kutte flere millioner på det de ansatte allerede opplever som et presset budsjett, er dette helt ekte opplevelser og beskrivelser som finnes hos mange.
Et mulig svar, det er altså at alle oljepengene ikke brukes godt nok: At vi bruker dem på ting som ikke gir høy nok velferdsgevinst, eller at vi tillater oss ordninger som gjør oss mindre produktive. Den påstanden er ikke egentlig veldig dramatisk eller kontroversiell. Min frykt er at om debatten ikke tas på alvor, vokser mistilliten og grobunnen for populisme.
Tar Bech Holte debatten på alvor? Gjør hans kritikere det? Det er spørsmålet som ligger under og gjør at debatten om en bok, med eller uten feil, som handler om provenyeffekt og bruttonasjonalprodukt, skaper så mange følelser. Jeg er ikke økonom, og jeg har heller ennå ikke lest motbøkene, så når jeg skriver denne teksten, handler det om debatten slik den oppfattes av oss som ikke kan kontrollsikre tall fra diverse databaser, og heller ikke forstår forklaringene som gis om hvorfor de er feil. Men også for oss som ikke forstår tallene ordentlig, er debatten viktig, for det er vår velferdsstat og pensjonsfond det er snakk om.
La oss begynne med kritikerne. For når Øystein Olsen og Eivind Thomassen kritiserer Bech Holte for å svartmale og å krisemaksimere – og at dette sågar gir «maga-assosiasjoner», er det nettopp denne frykten de setter fingeren på. Ved å løfte debatten slik han gjør, mener de (gjennom alle feil og overdrivelser som innebærer at han nettopp ikke tar den på alvor), han gir næring til mistillit og blåser på populismens glør.
Men en relevant innvending mot de samme kritikerne er hvorfor de har gitt dette rommet til Bech Holte. Hvorfor var det han, en outsider fra konsulentbransjen, som skrev boken som omsider satte ordentlig fyr på debatten om statlig pengebruk? Om man ser glør, kan man alltids rope til den som sitter like ved at han ikke må blåse på dem. Men hvis målet er å hindre brann, er det trolig tryggere å prøve å slukke glørne, for det blåser uansett så mange stormvinder for tiden.
Og glør, det finnes altså. At Oljefondets størrelse svekker viljen og evnen til prioritering blant politikerne, er noe absolutt alle politikere vet, noen ganger sies det også rett ut. Bare se på Norgespris eller drivstoffdebatten. Eller oljeskattepakken. Dette vet også tidligere sentralbanksjef og Civita-økonom Øystein Olsen, og det er et av få poeng han gir Bech Holte rett i: at handlingsregelen ikke lenger fungerer slik den skal fordi fondet er blitt for stort. Uavhengig av om Norge samlet sett har hatt bedre eller dårligere produktivitetsvekst enn våre oljefondsmanglende naboer, er det et problem at det koster politikerne for lite å smøre budsjettforlik med friske oljemilliarder til formål bare små minoriteter ønsker seg. Og også om mesteparten av Europa har egne problemer med produktivitetsutviklingen, finnes det mange gode grunner til å stille spørsmål ved om alle nye reguleringer de siste 30 årene – den dype fredens år og reguleringsbyråkratiets gullalder – har vært gode nok.
Og gitt hvor mange som er relativt enige i beskrivelsen over, har det vært forbausende lite virkelig god debatt om dette temaet i norsk samfunnsdebatt de siste ti årene. Kanskje er en grunn at oljepengebruken har økt så jevnt at vi allerede har vent oss til fjorårets utgiftsnivå før vi skal bruke neste års penger. Dermed er det vanskelig å forsøke å forestille seg hvordan det ville vært om vi gjorde større omprioriteringer. Like forbløffende er kanskje hvor lite av resepsjonen av boken som har handlet om å gjøre noe med disse utfordringene. Diskusjonen har i all hovedsak vært bjeffing og krangling om feil ved boken. Men denne diskusjonen gjør ingenting med glørne som finnes, og ved neste stormkast kan det ta enda kraftigere fyr.
Jeg hopper over et viktig spørsmål her: Er det faktisk noen glør her – utover at det alltid vil finnes mennesker som er misfornøyde med at ikke nettopp de får mer enten goder eller skatteletter fra staten? Hvorfor makter i så fall ikke Bech Holte å fortelle historien uten en god del viktige feil?
En litteraturviter skal være forsiktig med å gå alt for langt inn i diskusjonen om hva som er legitime faglige uenigheter og hva som er direkte feil i Bech Holtes bøker. Men det synes å være bred enighet om at han for eksempel konstruerer det han selv kaller den økonomiske gullalderen fra 1991–2013, på gale tall. Svært mange kritikere, også de som er enig i hoveddiagnosen, mener han driver helt unødvendig svartmaling. Det er med andre ord mye ekstra «tøys» i boka. Og tross problemer er Norge blant de mest produktive landene i verden, og vi er best på en rekke velferdsmål. Det skulle man kanskje ikke tro etter å ha lest boken.
Derfor er et viktig spørsmål: Kunne man fortalt historien om at oljepengene har gjort det for lett å unngå å prioritere i reguleringsjungelen og på statsbudsjettet, på en måte som både er fengende og sann? For hvis man kunne det, hvis det stemmer som mange økonomer antyder privat, at vi bruker et tresifret milliardbeløp på tiltak som i liten grad fremmer økonomisk vekst, omfordeling eller velferd, hvorfor er ikke den historien fortalt kraftfullt av andre økonomer og av politikere? For å sette det på spissen fra et høyreperspektiv: Hvis det er sant at vi egentlig har råd til å gi opp mot 100 000 kroner i skattelette til en vanlig familie uten å rasere velferdsstaten, hvorfor er ikke det den ene store saken som politisk debatt kretser rundt? Alternativt: Hvis vi kunne få vesentlig mer ut av ressursene vi bruker i skolen og helsevesenet og dessuten redusere skattene, hvorfor skjer det ikke?
Og hvorfor er ikke det responsen fra økonomer på Bech Holtes bok: At de forteller den historien slik de selv mener den bør fortelles?
Det jeg som står på utsiden synes er interessant med dette «bråket» rundt Bech Holtes bøker, er at hovedsynet om at staten bruker altfor mange penger som gir alfor lite velferd igjen, og at altfor mange reguleringer hindrer produktiviteten, i utgangspunktet er et helt sentralt premiss for høyresidens økonomiske argumentasjon. Det gjelder til tross for at det i liten grad er blitt omgjort til politikk når høyresiden har sittet med makt. Det har også vært grunnleggende for Civitas funksjon siden opprettelsen for 20 år siden: Slike utgifter og reguleringer gjør oss også både fattigere og mindre frie.
I så måte er det kanskje ekstra interessant at en av de to motbøkene kommer fra nettopp Øystein Olsen, som riktignok ikke direkte har bakgrunn fra høyresiden, men som ikke desto mindre er tilknyttet Civita. Da er spørsmålet: Hvor mange spaltemeter skal brukes på å si at dette og dette er feil? Feil må jo påpekes, selvsagt. Men man kunne også bruke boken til å stille et annet spørsmål: Hvorfor har ingen fra etablissementet på høyresiden skrevet denne boka før Bech Holte, når de deler samme premiss?
Hvis man ville være slem, kunne man stille spørsmålet: Hvorfor har ikke nettopp Civita selv maktet å få frem den store debatten som fulgte etter Bech Holtes bok? (Og ville man være selvkritisk, kunne man si: Hvorfor har ikke Minerva maktet det?)
For all del: Civita har jobbet med dette hele tiden, for eksempel med flere notater om ineffektiv og uklok pengebruk. (Minerva har også flere ganger stilt spørsmålet om hva oljepengene egentlig er brukt på.) Men virkelig å starte en nasjonal samtale om dette, det har vært vanskeligere.
Kanskje er det fordi historien ikke kan fortelles uten disse feilene?
I så fall er det forståelig at diskusjonen om feil dominerer. Og det er klart: Sivilisasjonsfall, svikere og helter skaper mer fengende fortellinger enn en visjon om litt mer skattelette. Men mitt inntrykk er nå at det er mulig å fortelle mesteparten av fortellingen uten feil i økonomiske begreper, teori og tallgrunnlag.
Det betyr ikke at løsningene vil være uomstridte, selvsagt. Bech Holtes egne bærer litt preg av en finger i luften når han skal summere besparelser, for eksempel på offentlige innkjøp. Og uansett hvor samfunnsøkonomisk ulønnsomt et veiprosjekt er, finnes det alltid en kraftfull allianse bak. Selv om evalueringer viser at lærernormen ikke gir bedre resultater, er både fagforeninger og politikere bundet til den. Jordbrukssubsidiene har skutt i været under Senterpartiet, langt utover det andre partier har tatt til orde for, men det betyr ikke at det er lett eller uproblematisk å kutte. Det er lenge siden elbilsubsidiene var egentlig fornuftige, men folk som vil ha elbil, vil fortsatt ha subsidier, selv om de strengt tatt er sent ute til festen. Og sykelønn, selvfølgelig. Mye av det samme gjelder på reguleringssiden.
En annen mulig forklaring kan være at Bech Holte forteller historien på akkurat riktig tidspunkt: For ti år siden var både utfordringene og oljepengebruken mindre. Så fikk vi noen år hvor vi har hatt mye annet å tenke på – Trump, pandemi, krig i Europa, for å nevne noe. Og i mellomtiden, først skjult i krisepakker, har oljepengebruken virkelig skutt i været. Bech Holte forteller historien på et tidspunkt der tallene er store, og hvor mer står på spill for Europa enn før.
En siste grunn kan likevel være at å fortelle historien uansett hvordan man vrir og vender på det, innebærer et slags angrep på den styringseliten som har et hovedansvar for pengebruken. For eliten oppleves det voldsomt urimelig: De har jo oppfunnet handlingsregelen, få land kan vise til noe tilsvarende! Populistene til høyre og venstre vil ofte bruke enda flere samfunnsøkonomisk ulønnsomme kroner! Den makroøkonomiske styringen har faktisk vært god! Alt dette er jo helt sant. Men det slukker kanskje ikke glørne likevel.
Øystein Olsen har sagt at «det er trekk ved hele fortellingen (...) som gir assosiasjoner til maga-bevegelsen og andre strømninger i tiden». Jeg tror det er flere som tenker som ham. Det peker på et viktig spørsmål: Hva er man mest redd for i debatten: MAGA-politikk i Norge – eller at vi ikke kommer til å gjøre endringer? Hvilken fare er mest påtrengende: At vi får rabiat DOGE-politikk fra en gjeng tyve år gamle tech-gutter, fortsatt uten barn og pleietrengende foreldre? Eller at politikerne fortsetter å unnlate å gjøre virkelige prioriteringer i budsjettene?
Hvis faren var at Norge ble USA, eller hvis faren var en kuttpolitikk som først og fremst rammet fattige, ville jeg vært enig. For dem som ser til USA som et eksempel på et rikt samfunn med mer produktivitetsvekst de siste årene runger det et enda mer betimelig: Rikt – for hvem? i hodet mitt. Hvordan går den amerikanske samfunnsutviklingen, sånn egentlig?
Slik er vi tilbake nesten der vi startet, med en befolkning som ikke opplever at de høster fordelene av å leve i verdens rikeste land. I USA kan de peke på at tech-billionærene (ja, for det er de nå i norske kroner og benevnelser!) har stikki av med kaka. Men i Norge er det staten som sitter på pengesekken.
Engasjementet rundt Bech Holtes bøker tyder på at mange ønsker at vi tar et skritt tilbake og spør om vi egentlig får nok igjen for den enorme oljerikdommen.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
