IDEER
Den siste uken har amerikanske medier flommet over av utdrag fra, og diskusjoner om, boken Original Sin: President Biden's Decline, Its Cover-Up, and His Disastrous Choice to Run Again, skrevet av CNNs Jake Tapper og Axios-journalisten Alex Thompson.
Boken er en eksplosiv fortelling om hva som skjedde på innsiden av Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet i perioden fra 2023, da Biden til manges overraskelse gjorde det klart at han ville stille til gjenvalg, og fram til valgnederlaget for Harris i 2024.
Under primærvalget i 2020 hadde den da 77 år gamle Biden beskrevet seg selv som en «overgangsfigur», og erklært at hans mål var å «bygge bro til den neste generasjonen av ledere». De fleste tolket dette som at Biden ikke ville stille igjen hvis han vant valget, men overlate partiet til yngre krefter. Slik ble det ikke.
Det sentrale argumentet i Original Sin er at det var denne beslutningen om å stille til gjenvalg – et valg tatt i dyp fornektelse, narsissistisk forfengelighet og moralsk hybris – som direkte førte til Donald Trumps valgseier i 2024. Det er dette valget som er «the original sin» i bokens tittel.
Dette er Joe Bidens «legacy» nå. Trump 2.0 kommer til å stå igjen som Joe Bidens «avskjedsgave» til det amerikanske demokratiet. Og til verden.
Ifølge de mange fyldige utdragene, omtalene og intervjuene med forfatterne publisert i amerikanske medier, er boken en pinefull obduksjonsrapport over Bidens mentale og fysiske forfall, og hans manglende evne og vilje til å erkjenne sannheten om seg selv.
Boken beskriver også hvordan en indre krets – sammen med Det demokratiske partiets eliter og nesten alle de store tradisjonelle mediene – bidro til å dekke over hvor svekket Biden i realiteten var blitt.
Trump 2.0 vil derfor også bli husket som «en gave» fra Det demokratiske partiet og de tradisjonelle mediene til det amerikanske demokratiet. Og til verden.
I et langt utdrag fra boken, publisert i The New Yorker, forteller Tapper og Thompson hva som skjedde i kulissene under en glamorøs «fundraiser» i Hollywood sommeren 2024 i regi av skuespilleren George Clooney, en langvarig demokratisk støttespiller.
Hollywood-stjerner, to tidligere presidenter (Clinton og Obama), milliardærer og partistrateger hadde samlet seg i Peacock Theatre i Los Angeles. Kvelden var regissert ned til minste gest. Joe Biden skulle ankomme direkte fra et G7-møte i Italia, til en pengeinnsamling de visste kom til å sette rekord – over 30 millioner dollar på én kveld.
George Clooney og Julia Roberts poserte på bilder med de største donorene. På bakrommet satt Jimmy Kimmel, klar til å intervjue presidenten og Barack Obama på scenen. Alt så perfekt ut – helt til Biden selv ankom.
Presidenten – 81 år gammel – gikk med små, forsiktige skritt, ledsaget av en hjelper. Han stanset foran Clooney, en mann han hadde kjent i over femten år, og sa som på autopilot, med svak stemme: «Thank you for being here.» Så sa han det samme igjen – og igjen. Presidenten gjenkjente ikke Clooney. En assistent hvisket til ham: «You know George.» Pause. «George Clooney.» Først da kom det et fjernt «Oh, yeah! Hi, George!» Presidenten hadde ingen ide om hvem han snakket med. En kilde som var vitne til møtet, beskrev det som å se «en mann som ikke lenger var levende.»
Clooney var rystet – han var ikke alene. Senere på kvelden, under samtalen med Kimmel, måtte Obama flere ganger gripe inn og fullføre setningene til en forvirret og usammenhengende Biden. Da samtalen var over, måtte Obama hjelpe en desorientert Biden av scenen. I de private samtalene blant deltakerne etterpå dominerte én følelse: at de hadde vært vitne til noe uhyggelig – og katastrofalt.
Obama forsøkte først å bortforklare Bidens adferd med søvnmangel og et hardt reiseprogram, men ble senere overbevist om at problemet var mer alvorlig.
Det sjokkerende med denne historien er ikke at en 81 år gammel mann viser tegn på forfall. At et gammelt menneske er svekket av alder, er hverken overraskende eller skammelig. Biden har levd et hardt liv og opplevd tap som ville tatt knekken på de sterkeste av oss. Han har mistet en ung kone og to barn under tragiske omstendigheter, og kjempet i årevis for å redde et tredje fra rus og selvdestruksjon.
Det sjokkerende med historien er selvfølgelig at den handler om USAs president – og at så mange, så lenge, var vitner til Bidens forfall uten å slå alarm.
Enda verre: Disse menneskene deltok aktivt i et dødsdømt forsøk på å skjule at Biden var så svekket at det var naturlig å stille spørsmål ved hans evne til å fungere som president.
Og det kanskje verste, det mest uforståelige: At så mange i Det demokratiske partiet klarte å overbevise seg selv om at en kognitivt og fysisk redusert 81 år gammel Joe Biden både kunne beseire Trump og deretter lede landet gjennom en ny presidentperiode – helt til han fylte 86 år.
I boken hevdes det at Biden allerede i 2015 viste bekymringsfulle tegn til kognitiv svekkelse, og at dette ble stadig mer påtrengende etter sønnen Beaus død i 2017. Etter mellomvalget i 2022 akselererte både den fysiske og mentale nedgangen, til et nivå der Biden begynte å slite med å håndtere grunnleggende oppgaver knyttet til embetet.
Bidens nærmeste medarbeidere i Det hvite hus brukte stadig mer tid og krefter på å skjerme presidenten fra offentligheten. Denne skjermingen ble etter hvert så omfattende at en høytstående medarbeider, som sluttet fordi personen ikke ønsket å se Biden gjenvalgt, innrømmer at: «Vi forsøkte til og med å skjerme ham fra hans egen stab og kabinettmedlemmer, så de ikke skulle forstå det fulle omfanget av forfallet.»
Den fysiske svekkelsen var like alvorlig som den kognitive. En av nyhetene i boken er at Biden var så fysisk plaget at staben hadde konkrete planer for hvordan de skulle frakte presidenten rundt i rullestol, hvis han ble gjenvalgt for en ny periode.
«Alt ble kortere», skriver Tapper og Thompson. «Taler, avsnitt – til og med setninger. Ordforrådet skrumpet inn.»
I boken beskriver de hvordan en «unikt liten og lojal indre krets» – Tapper og Thompson kaller dem «Politbyrået» – kontrollerte all tilgang til presidenten. Denne gruppen var hardnakkede Biden-lojalister, de opererte stort sett i det skjulte, og de hadde enorm makt.
Tapper og Thompson antyder at denne kretsen lenge hadde vært klar over Bidens forverrede tilstand. Deres strategi var å forme presidentens hverdag rundt hans begrensninger samtidig som de forsøkte å holde omfanget av forfallet skjult. «Jeg har aldri sett en situasjon som dette før, med så få mennesker med så mye makt», sier en uidentifisert topptjenestemann i boken. «Fem personer styrte landet», forteller en annen politisk innsider. «Og Joe Biden var i beste fall et eldre styremedlem.»
Selv om hans nærmeste medarbeidere forsøkte å holde omfanget av forfallet skjult, var tegnene åpenbare for alle som var villige til å stole på sine egne øyne. Millioner av vanlige amerikanske tv-seere gjenkjente i Biden de samme symptomene på alderdomssvekkelse de hadde sett hos sine egne foreldre og besteforeldre.
Likevel ble Biden sjelden konfrontert – hverken med de åpenbare tegnene på redusert funksjonsevne eller med det som for lengst hadde blitt en etablert oppfatning blant et stort flertall av amerikanske velgere: at presidenten var for gammel til å stille til gjenvalg.
Til tross for Bidens åpenbare kognitive og fysiske svekkelse holdt familien, den harde indre kjernen av lojalister, og lederskapet i DNC (The Democratic National Committee) fast på at han var unikt kvalifisert til å lede nasjonen. Og at han var den eneste som kunne slå Trump og redde republikken fra undergang. For å opprettholde denne illusjonen – denne store løgnen – skjermet de også Biden fra ubehagelig informasjon og negative målinger. Illusjonen måtte opprettholdes og forsvares – også hvis det betydde å holde presidenten selv i mørket.
Dette virkelighetsfornektende selvbedraget skapte en forkvaklet politisk kultur rundt Biden, preget av fortielse og frykt. Alle som våget å stille spørsmål ved presidentens alder, inkludert journalister, ble raskt stemplet som konspirasjonsteoretiker eller Trump-tilhenger, og ekskludert fra innflytelse og presidentens sirkler.
I februar 2024, etter at spesialrådgiver Robert Hur beskrev Biden som «en sympatisk, velmenende, eldre mann med dårlig hukommelse» i sin rapport om presidentens oppbevaring av hemmeligstemplede dokumenter, ble Hur nådeløst angrepet. Hur ble angrepet av både sentrale demokrater og kommentariatet i de store mediene, som latterliggjorde og stemplet han som trumpist. Visepresident Kamala Harris kalte rapporten «politisk motivert» og «upassende».
Samtalene mellom Biden og Hur ble lekket til pressen denne helgen. Det er smertefullt å lytte til. Hurs karakteristikk av Biden var om noe svært mild – sammenlignet med den komplett forvirrede Joe Biden vi kan høre i opptakene. Hvis du lytter til opptaket, tenk over at den glemske og desorienterte gamle mannen du hører på dette tidspunktet er verdens mektigste mann – med en atomkoffert innen rekkevidde.
Dean Phillips, en demokratisk kongressrepresentant fra Minnesota, fikk erfare hva det koster å få Biden-maskineriet mot seg. Phillips utfordret i 2023 Biden i det demokratiske primærvalget, med den enkle begrunnelsen at presidenten var for gammel og svekket til å vinne valget.
Partiapparatet reagerte med å angripe og marginalisere Phillips. Atlantas ordfører – en Biden-lojalist – mente Phillips utviste en «dyp forakt for svarte velgere», i et forsøk på å gjøre en legitim strategisk bekymring til et spørsmål om rase. Hans politiske karriere i partiet var i praksis over i det øyeblikk han våget å si høyt det millioner av amerikanske velgere allerede tenkte: at Biden var for gammel til å bli president en gang til.
I mediene hersket den samme redselen: Nesten ingen journalister våget å stille spørsmål om Bidens helse og egnethet. (Alex Thompson, den ene forfatteren av Original Sin, var et av få hederlig unntak fra regelen. Et annet unntak som bør nevnes er Ezra Klein)
I forkant av presidentdebatten 27. juni 2024 avfeide nesten alle de store liberale mediene bekymringer om Bidens alder og sviktende helse som avsporinger og/eller misinformasjon. Da det dukket opp videoer som viste en Biden som virket forvirret og desorientert, stemplet CNN, Washington Post, The New York Times og andre dem som «billige forfalskninger», og antydet at de var misvisende eller tatt ut av sin sammenheng. Det var de ikke.
I Thompson og Tappers fremstilling var Bidens kognitive utfordringer på dette tidspunktet blitt så åpenbare at enhver som regelmessig møtte presidenten og likevel påsto han var mentalt skarp, i ettertid fortjener merkelappen løgner.
Hvordan kunne dette skje? Hva tenkte de som deltok i å bygge denne Potemkin-kulissen rundt Bidens presidentskap? I boken forklarer en mangeårig Biden-rådgiver logikken bak forsøket på å få en knapt fungerende og alderssvekket mann gjenvalgt som amerikansk president:
«Han trengte bare å vinne, så kunne han forsvinne i fire år – det var nok at han viste livstegn en gang iblant.»
Med andre ord: Sentrale demokrater forestilte seg altså, i fullt alvor, et presidentskap der en svekket president skulle holdes skjult fra offentligheten – tenk Weekend at Bernie’s møter The West Wing – mens den reelle politiske makten ble utøvd av en liten kabal av ikke folkevalgte stabsmedlemmer.
Den kynismen og forakten for demokratiet og demokratiske prinsipper denne tankegangen avslører, er fullt på høyde med det vi har sett hos de mest kyniske sykofantene i kretsen rundt Donald Trump.
Vi vet hvordan det gikk: 27. juni 2024 møtte Donald Trump og Joe Biden hverandre til debatt i Atlanta, Georgia, i regi av CNN. I løpet av noen få minutter ble alle illusjoner om at Joe Biden var mentalt og fysisk skikket til å være amerikansk president knust til støv. Tanken på enda en periode med Biden som president fremsto plutselig for millioner av seere som et både absurd og dypt uforsvarlig scenario.
«Det som skjedde i går kveld var hjerteskjærende. Det nedverdiget Biden som menneske. Biden er ikke lenger skikket til å være president», skrev Bari Weiss, redaktøren for The Free Press, dagen etter debatten.
Weiss mente debatten ikke bare avslørte Bidens sviktende kognitive funksjonsevne, men at den også eksponerte en hel klasse av eksperter, journalister og kommentatorer som falskspillere og svindlere:
«Sjelden har så mange løgner blitt avslørt i ett og samme øyeblikk. Sjelden har så mange mennesker blitt avslørt som løgnere og smiskere. Alle som begikk synden å tro sine egne øyne når de så den 46. presidenten, ble beskyldt for å være trumpister, medlemmer av MAGA-kulten som ikke ønsker at det amerikanske demokratiet skal overleve, eller bare idioter som lett lar seg lure av «desinformasjon», «feilinformasjon», «fake news» og «cheapfakes».
Vi vet nå at Weiss hadde rett, og at millioner av amerikanere (over 50 millioner av dem så debatten live) trolig tenkte det samme som henne. Debatten bekreftet det mange amerikanere allerede mistenkte: at de etablerte mediene, til tross for alt snakket om å «redde demokratiet», var mer opptatt av å forsvare én kandidat og ett ideologisk narrativ enn av å fortelle sannheten om presidenten.
Nå hører jeg noen si: Men hva med Donald Trump, og den eksistensielle trusselen han og det maga-radikaliserte republikanske partiet utgjør mot det amerikanske demokratiet? Er det ikke det vi bør snakke om nå? Hvorfor skal vi bry oss om dette, når Trump er i full gang med å demontere Amerikas liberale institusjoner, og stabiliteten i verden? Godt spørsmål!
David Frum, politisk kommentator i The Atlantic, sa det slik i en tweet 10. juli 2024:
«Grunnen til at gode mennesker er så bekymret for Bidens helse, er at det andre partiet har nominert en mann som har forsøkt et statskupp – og nettopp har fått immunitet fra Høyesterett til å prøve igjen. Ikke mist trusselen av syne her. Biden kan være for gammel. Han kan være egoistisk eller i fornektelse. Men det er den andre fyren som prøvde å styrte grunnloven først ved svindel, deretter med vold. Perspektiv, takk.»
Programlederen Bill Maher sa før valget at han «heller ville stemt på Bidens hode i en krukke med blå væske enn på Trump». Podcasteren Sam Harris uttalte at «Hunter Biden bokstavelig talt kunne ha hatt likene av barn i kjelleren sin», og at han ikke kunne brydd seg mindre på valgdagen.
Dette er en måte å se det på som er lett å forstå, og til og med sympatisere med. Problemet er bare at trumpismens anti-liberale råskap ikke fratar de demokratiske elitene, og de etablerte mediene, fra å måtte stille seg selv noen veldig tøffe og ubehagelige spørsmål:
Hvordan havnet vi i denne situasjonen? Hvordan kunne vi tape valget til en mann som Trump – etter ti år med massiv motstand (#TheResistance)? Hvorfor har tilliten til alle våre liberale institusjoner – mediene, universitetene, Kongressen, Det demokratiske partiet selv – vært i fritt fall i hele denne perioden? Kan det tenkes at vi har vært med på å grave vår egen grav?
Hvis disse institusjonene, mediene inkludert, ikke våger å se seg selv i speilet, innrømme sine feil, og gi publikum troverdige svar på alle disse spørsmålene, er det vanskelig å se hvordan de skal klare å vinne tilbake den tapte tilliten. Det ser så langt ikke så lovende ut.
Den gamle høyremannen George Apenes observerte for mange år siden: «Ingen yrkesgruppe er så nevrotisk angstbitersk overfor kritikk og kritikere som pressefolk. Som kveg i tordenvær trekker de sammen når de utsettes for den samme kritiske oppmerksomhet som de selv har gjort til filosofi, næring og høysang.»
Vi ser det samme her. Det er vanskelig å følge den massive mediedekningen av Original Sin i amerikanske medier og ikke tenke at dette er et forsøk fra medienes side på å omskrive sin egen rolle i Biden-saken. Ved å legge all skyld på Biden-familien og deres nærmeste krets, unngår de tradisjonelle mediene, inkludert CNN, der Tapper fortsatt er en sentral figur, å konfrontere sin egen medvirkning i skandalen. Inkludert at Donald Trump igjen er amerikansk president.
Meghan McCain, John McCains datter og en konservativ stemme som ofte har vært kritisk til Trump, har sammenlignet det at Tapper skriver bok om dekkoperasjonen av Bidens forfall med OJ Simpsons bok If I Did It – Simpsons «hypotetiske» fortelling om drapet på sin kone, som de fleste er enig om at han selv begikk. Hun har et poeng.
I stedet for å innrømme at de sviktet, hvitvasker mediene nå omdømmet sitt gjennom etterpåkloke avsløringer, som om det største problemet her var et totalt mislykket forsøk på hemmelighold i Det hvite hus, og ikke at pressen uten motstand, og nesten uten spørsmål, underkastet seg Biden-administrasjonens åpenbare løgner om presidentens helse.
Det er også interessant å merke seg hvem som kommer ut av denne skitne historien uten alt for mye «møkk på vingene». De inkluderer blant annet David Plouffe, tidligere Obama-rådgiver og strategisk rådgiver for Harris-kampanjen, Nancy Pelosi, tidligere speaker i Representantenes hus, og Barack Obama.
Skal vi tro Thompson og Tapper, ble disse mektige demokratiske aktørene hele veien overrumplet, forvirret og overrasket over hva som skjedde rundt dem. Deres mål er alltid det som er best for partiet og nasjonen; de gjorde alt de kunne, men Biden var bare så umulig å ha med å gjøre at ingen kunne stoppe ham. Som Plouffe sier om Biden: «Han har fullstendig f----d oss.»
I boken gjøres Biden-familien og «Politbyrået» til fortellingens «skurker». Det å gjøre Biden til syndebukk på denne måten har en strategisk konsekvens vi bør notere oss: Det lar partiets maktstruktur forbli intakt. Det er en måte å unngå en mer fundamental kritikk av de dysfunksjonelle makt- og beslutningsstrukturene i partiet på, som tillot at denne situasjonen fikk utvikle seg som den gjorde. Og kanskje aller viktigst – og mest beleilig: Det fritar det demokratiske partiets ledelse og strategiske apparat fra ansvaret for USAs drift mot autokrati under Trump 2.0.
Sagt annerledes: Bokens moralske budskap kan leses som et forsvar for status quo. Den reduserer det som i realiteten var en fatal institusjonell svikt i hele den demokratiske og mediale infrastrukturen, til én manns feilbedømmelse – «the original sin» i bokens tittel.
De amerikanske medienes manglende vilje til å rapportere sannferdig om Bidens helse er trolig den største medieskandalen i USAs historie.
Dette var ikke en tabbe – det var en bevisst og aktiv fornektelse av noe alle kunne se var sant: at den sittende presidenten ikke var kognitivt skikket til embetet. Det var ikke mangel på informasjon som førte til dette, men et fravær av journalistisk integritet og uavhengighet.
Mytologien rundt Watergate-skandalen har formet den moderne journalistikkens selvforståelse dypt. Etter Watergate er et idealisert selvbilde blitt en del av fagets grunnleggende fortelling om seg selv – en profesjon som ser på seg selv som demokratiets samvittighet, med den selvstendige, heroiske journalisten som «taler sannhet til makten» i frontlinjen.
Problemet her er at Bidengate er Watergate i revers: I 1974 avslørte pressen presidentens korrupsjon og brakte sannheten ut i lyset, til folket – i Bidengate har pressen beskyttet «presidentens menn» og aktivt forsøkt å holde folket i mørke.
Hva gikk feil i amerikanske redaksjoner? Hvordan havnet vi i denne situasjonen? Etter Trumps valgseier i 2016 skjedde det noe med amerikansk journalistikk. Mange medier og journalister begynte å se på seg selv som aktivister mer enn som reportere i tradisjonell forstand. Som en konsekvens måtte klassiske journalistiske idealer som objektivitet, balanse, og nøytralitet vike for en høyere moralsk visjon. Journalisten Wesley Lowery kalte det «moralsk klarhet», i et innflytelsesrikt essay sommeren 2020. Journalistikkens oppgave var ikke lenger å beskrive virkeligheten så objektivt og sannferdig som mulig, men å lede publikum til den rette politiske konklusjonen.
Det var en kolossal tabbe.
Denne utviklingen er også beskrevet av den tidligere New York Times-redaktøren James Bennet i et bemerkelsesverdig essay fra 2023. Bennet argumenterer for at de tradisjonelle amerikanske mediene i årene etter Trumps valgseier i 2016 beveget seg «fra liberal partiskhet til illiberal partiskhet – fra en tilbøyelighet til å favorisere én side i den nasjonale debatten, til et ønske om å kneble den åpne samtalen».
Store medieinstitusjoner begynte å nedprioritere sin forpliktelse til sannheten til fordel for det de anså som et høyere mål: å bekjempe Donald Trump. Ideologisk lojalitet ble viktigere enn å fortelle sannheten. Pressens oppgave var ikke lenger å opplyse offentligheten, men å knuse høyresiden. Som en konsekvens måtte informasjon som truet det politisk foretrukne narrativet diskrediteres – uten hensyn til om det som ble sagt var sant eller falskt.
Det er nøyaktig dette vi har sett utspille seg i den amerikanske pressens håndtering av Bidens helse.
Dette var ikke en koordinert konspirasjon mellom den liberale eliten og den liberale pressen, slik enkelte på amerikansk høyreside hevder. Det var mer banalt. Pressedekningen av Bidens kognitive svekkelse var først og fremst en konsekvens av konformisme, feighet, frykt, institusjonell rigiditet og preferansefalsifisering – i et lukket økosystem av statusbeviste journalister, redaktører, kommentatorer og faktasjekkere som bare leser hverandre og lydig følger strømmen/stammen for ikke havne i unåde blant sine egne.
Tilliten til amerikanske nyhetsmedier er på et historisk lavmål. Denne krisen er selvforskyldt. Den er ikke først og fremst et resultat av fiendtlige angrep utenfra, men en konsekvens av mange dårlige valg og feilvurderinger. Ved å undergrave sin egen troverdighet gjennom år med selektiv rapportering, har mediene mistet autoritet – nettopp i det øyeblikket de trengte den mest.
Det var ikke galt at mediene tok stilling mot Trump. Feilen var at de gjorde det på en måte som kompromitterte deres egen troverdighet. Uten å forstå det skapte de en selvforsterkende spiral: jo mer mediene forkastet sine tradisjonelle prinsipper, desto lettere ble det for Trump å avfeie kritikk som «fake news» – selv når den var berettiget. Slik bidro amerikanske medier til selv å skape de betingelsene som gjorde Trumps valgseier mulig.
Resultatet har vært et dobbelt nederlag: for Det demokratiske partiet, som undervurderte velgernes dømmekraft; og for de liberale mediene, som forrådte sin viktigste oppgave: å undersøke makten kritisk og rapportere sannheten.
I stedet for å holde fast ved sine tradisjonelle verdier valgte begge kortsiktig politisk gevinst – til ingen nytte. Demokratene, ved å nekte å innrømme det amerikanske velgere for lengst hadde forstått, at Biden var for gammel, fratok partiet muligheten til et åpent og reelt primærvalg. Mediene spilte med – ved å dekke over det åpenbare og stemple kritikere som trumpister. Da Biden til slutt kollapset på debattscenen i Atlanta, ble nominasjonen raskt overført til Kamala Harris – uten debatt, uten konkurranse, og uten demokratisk legitimitet. Vi vet hvordan det gikk.
Mediene, som bare for kort tid siden avviste all kritikk av Bidens alder og kognitive forfall som «desinformasjon», prøver nå – etter at Biden har mistet makten – å fremstå som tøffe granskere. Glemt er at de samme mediene, og de samme journalistene, unngikk å stille de farlige spørsmålene da det gjaldt som mest – fordi det ville kostet dem tilgang, innflytelse og status. Dette er ikke mot. Det er ikke tøffhet. Det er ikke prinsipielt. Det er skamløst, etterpåklokt hykleri.
Den seriøse pressens troverdighet er bygget på åpenhet og mot til å holde makten ansvarlig – uansett hvem som utøver den. Den liberale amerikanske pressens strategiske bagatellisering av Bidens forfall – for ikke å gi ammunisjon til «den gale siden» – har slått grusomt tilbake. Det var et svik mot journalistikkens grunnleggende prinsipper – og det har nå pulverisert restene av den tilliten som en gang gav amerikanske medier sin moralsk autoritet.
Amerikanske presse trenger en katastrofekommisjon – en uavhengig granskning av hvordan de kunne svikte så fatalt. Det er sant at «Democracy Dies in Darkness». Den triste sannheten er at den amerikanske pressen selv slukket lyset.
* * *
PS! 20. mai 2025 ble det kjent at Joe Biden er diagnostisert med en aggressiv form for prostatakreft med spredning til skjelettet. Eksperter stiller nå spørsmål ved hvorfor kreften ikke ble oppdaget tidligere. En så langt framskreden prostatakreft som Biden har, utvikler seg vanligvis over mange år.
En viktig test i diagnostisering av prostatakreft er PSA – prostata-spesifikt antigen – et protein som produseres i prostatakjertelen og normalt finnes i små mengder i blodet hos menn. PSA-testing er standard prosedyre ved rutinemessige helseundersøkelser for menn over 50 år. Ifølge kreftspesialisten Mark Scholz finnes det bare to forklaringer her: Enten målte ikke Bidens leger PSA-verdiene hans – som betyr at den amerikanske presidenten i fire år ble behandlet av «de mest inkompetente legene på kloden» – eller så visste de om kreften, men var med på å holde den skjult.
Testosteronhemmende behandling, som er vanlig ved prostatakreft, kan gi symptomer som muskelsvinn, ustø gange og svekket hukommelse.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
