Mellom himmel og helvete i Nazi-Tyskland

En av de første jobbene jeg søkte på etter å ha fullført mastergraden min i historie i 2014, var et engasjement i Forsvarsdepartementet for å gjennomgå kildematerialer fra okkupasjonen med mål om å grave frem gamle helter som historien – og de som skrev den – hadde glemt eller oversett.

Jeg fikk ikke jobben, men fulgte prosjektets resultater gjennom mediedekningen. Særlig hedringen av Osvald-gruppen, ledet av kommunisten Asbjørn Sunde, alias Osvald, interesserte meg. 1. mai er det ti år siden det brutalistiske minnesmerket for Osvald-gruppen – av en slegge som smadrer et hakekors – ble avduket utenfor Østbanehallen i Oslo. Debatten har pågått med ujevne mellomrom siden da, og de mest interessante aspektene ved den har tatt for seg problematikken rundt å fremstille stalinisten Osvald som en frihetskjemper. Sitatet som smykker minnesmerket, gjør problemstillingen åpenbar:

«Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle klasser, for alle mennesker.»

For en lengre gjennomgang av problematikken i dette kan man lese Bård Larsens essay fra fjoråret, men det var nettopp til Osvald og co tankene mine gikk da jeg denne uken satt i kinosalen for å se den tyske filmen Berlin, sommeren 1942. Den baserer seg på skjebnen til Hans og Hilde Coppi, et ungt tysk ektepar som drev motstandskamp mot Hitlers regime til fordel for Sovjetunionen. 

Mellom himmel og helvete

Som del av nettverket Gestapo omtalte som Det røde orkesteret (Die Rote Kapelle), spredte de antinazistiske plakater og lapper, lyttet til Radio Moskvas forbudte tyskspråklige sendinger og videreformidlet hilsener fra krigsfanger til deres familier i Tyskland. På toppen av det hele sendte de radiosignaler østover i håp om å hjelpe den sovjetiske krigsinnsatsen.

Filmen veksler mellom å fortelle historien om Hans og Hildes første møter, gryende forelskelse, forhold og ekteskap, og tiden etter at de begge arresteres for høyforræderi. Slik hopper vi mellom himmel og helvete. Mellom en idyllisk sommer full av kjærlighet, sex, idealisme og samhold, og en høst og vinter preget av frykt, tortur, svik og død.

Men også her er kjærligheten til stede. Hilde er høygravid under arrestasjonen. Fødselen er komplisert, og den kalde fengselslegen foreslår halshugging i livmoren som livreddende tiltak av Hilde, men den påståelige jordmoren redder både mor og barn. I all elendigheten serveres vi et lite mirakel, en sønn Hilde oppkaller etter ektemannen. Hans sr. får holde barnet i sine armer én gang, før han henrettes bittelille julaften 1942. 

Som ammende mor tilbringer Hilde de neste månedene på cellen med lille Hans. Nazistene er imidlertid nådeløse mot statens fiender. Lille Hans unngår halshugging i livmoren, mens Hilde ender sine dager i giljotinen, i en like kald beslutning for å sikre den nasjonalsosialistiske stats velferd. 5. august 1943 føres hun og en gruppe kvinner til likvideringsrommet i en rystende scene som fanger den dødsdømtes håpløshet og Det tredje rikets nådeløse ekspedering av fiendtlige elementer.

Hva er du villig til å ofre – og for hva?

Hildes vanskelige fødsel og påfølgende henrettelse banker inn budskapet om hvor uvurderlig og skjørt livet er. Hun er kun én av millioner som gikk med i dragsuget som fulgte Hitlers maktovertagelse i Tyskland. De fleste av disse var ikke skyldig i annet enn å mangle påstått raserenhet, mens Hildes endelikt forårsakes av hennes handlinger den skjebnesvangre sommeren i 1942. Av hennes beslutning om å motstå den totalitære overmakten.

Vi lever i en tid hvor motstandskamp mot det autoritære blir stadig mer aktuelt, men hvor viljen til å kjempe og risikere liv, helse og velstand for en større sak forvitrer. Ukrainske menn flykter fra fronttjeneste, og Europas befolkning sier seg lite villig til å krige for landet sitt – 23 prosent i Tyskland og 33 prosent i Storbritannia. Spørsmålet jeg stiller meg selv er om Hildes handlinger var verdt det. For ikke å snakke om hva jeg selv ville gjort i en lignende situasjon. Hvor mye er jeg egentlig villig til å ofre for friheten eller mot undertrykkelsen?

Det finnes ingen fasit, og forhåpentligvis vil spørsmålet forbli hypotetisk for de fleste av oss. I tilfellet Hilde Coppi er jeg likevel fristet til å konkludere med at det ikke var verdt det. Medlemmer av Det røde orkesteret skal ha lyktes med å advare Sovjetunionen om den forestående tyske invasjonen i juni 1941 – en advarsel Stalin forøvrig anså som desinformasjon – men ifølge Berlin, sommeren 1942 nådde kun én av Hans og Hildes radiosendinger frem, med det strategisk viktige budskapet «Vi ønsker våre venner alt godt!»

Hildes virke som formidler av hilsener fra tyske krigsfanger via Radio Moskva lindret nok frykten til noen av deres familiemedlemmer som ble fortalt av tysk propaganda at Den røde armé henrettet sine fanger. Utenfor rettssalen spør en av Hildes medsammensvorne om hva de egentlig skal dø for? Hva var det de oppnådde som de nå må betale den ultimate pris for? 

Som seer blir jeg motløs og trist av å se at Hildes medmenneskelige gest overfor bekymrede soldatfamilier skal koste henne livet. Det er så lite, så meningsløst. På den annen side blir jeg umiddelbart oppmerksom på at det vel nettopp er slik tyranniet får blomstre: At vanlige folk ikke gjør det de kan for å bevare det gode i verden. Vi hyller disse menneskene – med rette – men kanskje er påstanden om at de «ga sitt liv for friheten» en overdreven romantisering?

Mot diktatur, for diktatur

Det bringer meg tilbake til Osvald-gruppen og det vanskelige arbeidet med å dele ut heder og ære i kjølvannet av krigen. For hvor lett er det å hevde at Sovjetunionens medløpere arbeidet for det gode?

Du trenger ikke kunne mye historie for å vite at arbeid for sovjetiske interesser på 1930- og 1940-tallet var alt annet enn uproblematisk. Norge ble okkupert av tyskerne 9. april 1940, men Osvald startet ikke sine aksjoner mot nazistene før juli 1941 – etter at Hitler brøt ikkeangrepspakten med Stalin, og iverksatte Operasjon Barbarossa. Regimene i Øst-Europa som dukket opp med Moskva i ryggen etter krigen, var også undertrykkende totalitære diktaturer.

Det ligger en ironi i at det eneste landet som nådde opp til – og tidvis overgikk – de blodtørstige og brutale forbrytelsene ekteparet Coppi kjempet mot, nettopp var skrekkveldet de forsøkte å hjelpe. Hilde Coppis sovjetiske motpart ville kanskje ikke blitt tillatt å tilbringe sine siste måneder i live med spedbarnet sitt. Uansett snakker vi om pest eller kolera. Poenget er ikke å ta lett på uretten og grusomhetene filmens protagonister utsettes for, men å trekke frem et høyst reelt tankekors som presser seg frem parallelt med den reelle og kraftige sympatien seeren føler med dem.

Både Osvald-gruppen og Det røde orkesteret var kommunistiske motstandsorganisasjoner, men medlemmenes overbevisning fremstår varierende. Asbjørn Sunde var stalinist, mens flere av gruppens menige var unge menn som ønsket å yte motstand mot tyskerne. Hans Coppi var sønn av kommunistiske foreldre, og fikk Marx inn med morsmelken. Flere i orkesteret brenner også for marxismen, men Hildes ideologiske overbevisning er på sin side mer uklar. Hun fremstår sympatisk innstilt, men er det en konsekvens av forholdet til Hans og følelsen av å faktisk gjøre noe, eller en ektefølt glød for Stalins lære? Jeg heller mot førstnevnte.

Den sovjetiske kommunismen Coppi og Det røde orkesteret arbeidet for, fikk blomstre i deler av Tyskland etter deres død. Til tross for graden av såkalt «Ostalgie» som eksisterer i det gamle DDR i dag, var resultatet alt annet enn vakkert. Etterpåklokskapen gjør saken filmens lille motstandsgruppe kjemper for mindre rosenrød enn den fremstår den titulære sommeren 1942. De personlige tragediene som skildres er likevel ekte og hjerteskjærende, og sitter igjen i meg lenge etter å ha forlatt kinosalen.

Arven etter mor

Hans Coppi jr. lever fremdeles, 82 år gammel. I Berlin, sommeren 1942s siste sekunder forteller han om en kvinne fra Rhinland kontaktet ham en gang for å takke for brevet familien mottok fra Hilde med budskap fra deres sønn i sovjetisk fangenskap. Det må ha vært en god følelse, men et tynt plaster på såret oppveksten uten moren nok har gitt ham. Ikke overraskende er Coppi historiker, og har brukt mye av sitt virke på Det røde orkesteret og tysk motstandskamp mot nazistene.

Tyskerne har i likhet med oss vært sene med å revidere og erkjenne flere av sine motstandsfolk. Først i 2009 bestemte den tyske forbundsdagen seg for å oppheve de nazistiske dommene om «forræderi» mot medlemmene av Det røde orkesteret, og rehabilitere dem. 

Det er mange grunner til å se Berlin, sommeren 1942. Det er en sterk og minneverdig fortelling om kjærlighet og mot i møte med diktaturet, om offer og håp og om et mørkt avsnitt i et enda mørkere kapittel i historien. En trenger ikke overse at Hans og Hilde Coppi kjempet mot et brutalt regime ut fra sympati med et annet brutalt regime, for å la seg bevege av dem og deres tragiske historie. Sånn sett skulle rehabiliteringen av de to og deres medsammensvorne bare mangle.