Byggherren Trygve Lie

Tove Gravdal har gått grundig til verks i biografien om Trygve Lie. Hun har arbeidet seg gjennom offentlige arkiver og nye private kilder, og resultatet er et bredt portrett av mannen de fleste bare kjenner som «nordmannen som ble FNs første generalsekretær». Lies innholdsrike voksenliv strakk seg fra bryllupsreise til Lenins Sovjetunionen, til at han på tampen av livet var en av arkitektene bak norsk råderett over kontinentalsokkelen, som la grunnlaget for Norges oljerikdom.

At det har tatt tid før noen skrev en biografi om Lie, har flere forklaringer. Lie selv er en av dem. Han ga ut flere glansede selvbiografiske verk i årene etter krigen, og fortellingen om ham har i stor grad vært hans egen. Han ble også overskygget av mer sentrale skikkelser i arbeiderbevegelsen, som Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Trygve Bratteli. Lie fikk aldri noen sentral plass i kjernen av etterkrigstidas Arbeiderparti-hegemoni. Og så kom Dag Hammarskjöld, svensken som ga FN et ansikt, døde dramatisk i 1961 og fikk Nobels fredspris posthumt. Ved siden av ham ble forgjengeren en anekdote.

Den driftige groruddølen