Makta del to: Kontinuitet og kursendringer – på fortsatt høyt nivå

Med tilgang til seks nye episoder av Makta, ble notatblokken til denne anmelderen raskt fylt opp med endringer og nye kommentarer. Til slutt sto det likevel igjen en liknende konklusjon som etter de seks første episodene. 

Episode 7 av den kritikerroste og populære TV-serien Makta starter der episode 6 sluttet, med at Gro Harlem Brundtland ved månedsskiftet januar-februar 1981 avløste Odvar Nordli som statsminister. Andre halvdel av serien starter dermed opp med en tematikk og noen hovedpersoner som de mange seerne fra første halvdel umiddelbart vil kjenne igjen. Den oppmerksomme seer får seg likevel snart noen overraskelser, for de seks nye episodene adskiller seg på flere måter iøynefallende fra de tidligere. Når man ser oversikten over de seks nye episodene, er det slående at serieskaperne dramatisk bremser ned på den kronologiske fremdriften. Mens de seks første episodene med tidvis brå rykk og napp beveget seg frem fra 1974 til januar 1981, går alle de seks nye episodene nå med til resten av året 1981. Titlene og omtalen av episodene antyder også klart en mer tematisk struktur.

Persongalleriet i Makta blir på overgangen fra episode 6 til episode 7 fornyet – og samtidig redusert i størrelse. Den notoriske møbelhandleren Arvid Engen forsvinner ut, og ingen overtar hans originale rolle med å snakke åpenhjertig, direkte og flåsete til seerne. Bjartmar Gjerde og Odvar Nordli forsvinner helt ut av serien etter å ha sluttet i regjeringen, mens Rolf Hansen forsvinner selv om han ble sittende på en viktig statsrådspost. Trygve Bratteli forbigås i stillhet selv om han våren 1981 fortsatt satt i en viktig posisjon som leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og Ivar Leveraas blir usynlig selv om han fortsatt var partisekretær. Helt ut forsvinner også Tor Aspengren som talsmann for LOs interesser. Det siste er svært naturlig og egentlig like greit, siden Aspengren i serien aldri lignet på seg selv og dessuten hadde gått av som formann for LO alt i 1977. Den for lengst installerte etterfølgeren Tor Halvorsen introduseres imidlertid fortsatt ikke, og fagbevegelsen forblir nærmest usynlig gjennom de kommende episodene. 

Innenfor regjeringen settes fokus på den nye statsministeren i den ekstreme grad at verken finansministeren, utenriksministeren eller justisministeren introduseres for seerne. Den viktigste nye rollen er i stedet statsministerens lojale og embetsmannsaktige statssekretær Wiktor Martinsen, som er ganske gjenkjennelig både på utseende og personlighet. En ung statsråd ved navn Sissel Rønbeck spiller her og i serien videre også en viss rolle. Skuespilleren Andrea Rudland Haaves tolkning ligner virkelighetens Sissel Rønbeck ganske bra på utseende og politiske ståsteder, men i langt mindre grad på språk og vesen. Fokus settes på Gro Harlem Brundtland i enda større grad enn tidligere. Kathrine Thorborg Johansen spiller fortsatt den rollen inspirert og nyansert. Hun får store pluss i margen for fornøyelige parodier på de lange og kompliserte setningene som ofte kjennetegnet den senere landsmoderen i hennes første periode som statsminister.

Reiulf Steen henger som sittende partiformann med, men er sjelden å se i episode 7. Med tittelen «Elva skal leve» blir den i stedet en tema-episode knyttet til dramaet med at statsministerens kontor på grunn av den planlagte Alta-utbyggingen ble okkupert av en gruppe kvinnelige samiske aktivister. Bildet av statsministerens reaksjon og syn på saken er ganske realistisk. Det tegner en dreven og tidvis lett kynisk realpolitiker snarere enn den lett naive unge idealisten Gro kunne fremstå som i de første episodene. Det er en naturlig utvikling som nok også samsvarer godt med den virkelige historien. På statsministerens kontor fant Gro nok definitivt ikke manuset til forgjengeren Odvar Nordlis selvbiografi Min vei, som først ble skrevet flere år senere. Det er imidlertid et godt eksempel på en helt harmløs og litt morsom historisk unøyaktighet. Fremdriften i episode 7 er tidvis noe treg og den kan bli litt gjentakende. Det trekker likevel serien opp at vår tids TV-seere her får en ganske balansert skildring av den i 1981 opprivende striden om Alta-utbyggingen og samenes rettigheter. 

Episode 8 heter «Til kamp, kamerater!», og vrir raskt tilbake til tematikken fra episode 1–6. Fokuset settes igjen på motsetninger og maktkamp innenfor toppsjiktet i Arbeiderpartiet. Sentralt står dragkampen om formannsvervet og nestformannsvervet under Arbeiderpartiets landsmøte på Hamar våren 1981. Presset for å få Reiulf Steen til å trekke seg frivillig som formann – og Steens manglende evne til å forstå at han ikke hadde støtte til å fortsette som formann – er alt i alt gjengitt på en balansert og ganske realistisk måte. Den sykemeldte Einar Gerhardsen uttalte seg i det omtalte presseintervjuet definitivt ikke i så flåsete og nedsettende ordelag som han i serien gjør om den fortsatt sittende partiformannen. Det kan samtidig argumenteres for at Gerhardsens fremgangsmåte i virkeligheten var enda mer utspekulert enn det fremstilles. 

Den så langt ugjenkjennelig tamme Einar Førde blir plutselig langt mer sentral og får mye mer karakter når han i episode 8 seiler opp som kandidat til å bli nestleder. Skuespilleren slår i en fornøyelig scene endog over til nynorsk. Det kunne blitt et stort og morsomt skifte, men blir bare et selvironisk glimt siden han snart går tilbake til bokmål. Nader Khademi viser betydelige kvaliteter som skuespiller i denne episoden. Det forblir likevel min mening at serien kunne fått et ytterligere løft hvis han og manusforfatterne hadde valgt å legge rollefiguren Einar Førde nærmere virkeligheten i språk og vesen. Distriktdimensjonen som virkelighetens Førde ble oppfattet som en viktig representant for, blir i stor grad borte også i del 2 av Makta. Den lange sluttscenen hvor Førde skal hjelpe den nye partiformannen med taletrening er underholdende og til dels illustrerende, selv om den nok er langt unna hva som faktisk skjedde. Etter å ha blitt en politisk stjerne i landsmøteepisoden, spiller Førde for øvrig igjen en langt mer nedtonet rolle i de gjenværende episodene. 

Et humoristisk og selvironisk høydepunkt kommer når Gro tidligere i episode 8 vender seg mot kameraet for å kritisere manusets fremstilling av hennes ønskede nestlederkandidat Gunnar Berge. Selv om jeg også lo av den scenen, satt jeg etterpå igjen med en beklemt følelse over at en så respektert og dyktig politiker som senere finansminister og nestleder Gunnar Berge her fremstilles som en ukritisk og nærmest personlighetsfri nikkedukke. Vi som husker norsk politikk fra 1990-tallet vet jo at virkelighetens Gunnar Berge var noe ganske annet og større enn dette. Det er likevel, her som med Odvar Nordli, en åpenbar fare for at det for en ny generasjon TV-seere fester seg et helt misvisende inntrykk. Det skal tilføyes at andre halvdel av serien Makta i så måte er mindre problematisk enn første halvdel. Behandlingen av Gunnar Berge blir for meg der det skjemmende unntaket. 

I diskusjoner om episode 8 av Makta så man innenfor sosiale medier en fra tidligere godt kjent og fordummende polarisering: På den ene siden fant man seere som slaktet serien helt på grunn av dens tidvis svært misvisende gjengivelse av historiske personer, og på den andre siden de som svarte med at dette jo bare er fiksjon og at alt derfor er uproblematisk. Jeg tilhører åpenbart de som anser at en TV-serie som Makta kan ha mange positive kvaliteter og være svært severdig, selv om den tar seg kunstneriske friheter i gjengivelsen av navngitte personer. Likevel kjøper jeg slett ikke argumentasjonen om at dette er fiksjon og at det derfor er helt greit uansett hvordan man fremstiller karakterene. Handlingen i Makta er åpenbart basert på historiske hendelser fra få tiår tilbake, og det understrekes gjennom at alle sentrale aktører i serien har navnene til sentrale aktører fra virkeligheten. Gitt det utgangspunktet bør det åpenbart påligge noen begrensninger i hva slags friheter man bør ta seg. 

Til kort illustrasjon av dette viktige poenget: Det er nok lite sannsynlig at jeg som 90-åring i 2063 får oppleve noe TV-drama med handling lagt til Innlandet fylkestings første periode 2019–2023. Skulle det skje skal jeg ha et svært avslappet forhold til hva som skjer på skjermen – så lenge SVs representanter og andre sentrale politikere i serien virkelig er fiksjon uten iøynefallende likheter med de menneskene som var der. Men dersom SVs gruppeleder i en slik serie fikk navnet Hans Olav Lahlum og åpenbart var basert på bilder og opptak av meg, ville jeg reagert sterkt dersom han for et stort publikum av ukjente mennesker ble fremstilt som rasistisk, voldelig, svindler og/eller overgriper. Jeg ville reagert enda sterkere på det hvis andre aktører som opptrådte under autentiske navn samtidig ble fremstilt svært nær virkelighetens modell. Makta unngår heldigvis groteske utslag a la dette konstruerte skrekkeksemplet, men det prinsipielle dilemmaet er det samme. Man bør ikke kunne gi seg selv frikort til å sverte avdøde eller nålevende personer ved å si «Dette er ren fiksjon» om en TV-serie som åpenbart ikke er det.

Episode 9 handler om etterdønninger etter formannsskiftet på landsmøtet i 1981. Den går samtidig i en ny tematisk retning, når seerne under tittelen «Den demokratiske republikk» følger Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steens besøk under AUFs sommerleir på Utøya. En kortbukset Thorbjørn Jagland fremstår litt tam og fargeløs som formann for AUF, men gjengivelsen av ham og andre ungdomspolitikere er trygt innenfor rammen av det moralsk forsvarlige. Enkelte historiske unøyaktigheter kan påvises fra deres opphold der, men det er i denne sammenheng detaljer uten nevneverdige skadevirkninger. Episode 9 kan skape et feilaktig inntrykk av at Reiulf Steen var blitt motstander av NATO-medlemskap og at han sommeren 1981 var i ferd med å flytte sammen med Inés Vargas til Nesodden. De to flyttet først til Nesodden året etter, men hadde bodd sammen i halvannet år – og var dessuten gift. Bryllupet ble på nyttårsaften 1979 endog forhåndsannonsert i Dagbladet, under den sett fra ettertiden tankevekkende overskriften «Reiulf Steen gifter seg med chilener». Den åpenhjertige og forståelsesfulle samtalen som gjengis mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland var nok heller ikke realistisk sommeren 1981, selv om den godt kunne vært det i 1977 eller 1978. Det poenget fanger imidlertid avslutningen inn på en god måte og slike kronologiske unøyaktigheter er ikke her så viktige. Det er veldig bra at ungdomsgenerasjonen innenfor partiet her blir et tema, knyttet til den unike tradisjonen for sommerleirer i naturskjønne omgivelser på Utøya. 

I debatten om episode 9 så man en tendens til at de som selv hadde vært på mange politiske ungdomsleirer var langt mer positive enn de som ikke hadde det vært. Denne anmelder får da representere minoriteten som liker episoden veldig godt uten å ha vært deltaker på noen politisk ungdomsleir. Muligens havner jeg her i en mellomposisjon siden jeg har vært invitert gjest og foredragsholder på politiske ungdomsleirer både hos AUF på Utøya og hos andre partier. Makta vokser i mine øyne ytterligere når den her tar steget ut fra Oslo-gryta, og resultatet blir seriens kanskje vakreste episode. Vakker er også opplevelsen av en engasjert Reiulf Steen, som snakker lenge og vel med idealistiske ungdommer om diktatur og undertrykkelse i Chile. Det fungerer oppsiktsvekkende godt, selv om episoden nærmest utarter til en monolog. Seerne får omsider en opplevelse av den karismatiske siden ved Reiulf Steen, som gjorde at han kunne bli partileder og fortsette med å være det gjennom seks år. Skuespilleren Jan Gunnar Røise løfter i siste innspurt dermed også sin fremragende tolkning av en sterkt sammensatt politikerlegende ytterligere. 

Apropos politikerlegender og gode skuespillerprestasjoner, starter episode 10 med en munter og god introduksjon av Thorbjørn Harr som Høyres statsministerkandidat Kåre Willoch. Harr fester raskt et godt grep om denne utfordrende rollen, selv om det muntert kan innvendes at virkelighetens Kåre Willoch allerede på 1980-tallet tidvis fremsto mer karikert enn han blir i Harrs tolkning fra 2023. Episode 4 heter «Bli kvitt a´», som var en tankevekkende klistremerketekst en del folk på høyresiden den gang satte på bilene sine. Dette er ellers en relativt kort episode som kretser mye rundt Gro Harlem Brundtlands forhold til ektemannen Arne Olav. Han var i 1981 en anerkjent utenrikspolitisk forsker, med politisk medlemskap og karrieremuligheter i Høyre. Temaet med hvordan familielivet blir påvirket når en kvinne anno 1981 går helt til topps i politikken er interessant og behandles på en respektfull måte her. 

Tematikken med familien Brundtlands nye situasjon og dilemmaer henger med over i episode 11. Den uventede tittelen «Flodhesten» overlater jeg til episoden selv å forklare for seerne. Det kan imidlertid avsløres at handlingen igjen går i en ny retning, med de legendariske Gro og Kåre-debattene som tema. Episode 11 utvikler seg snart til en anspent og engasjert bakromsamtale mellom de to svært ulike statsministerkandidatene. Her kan det innvendes at begge sier en del replikker de ikke ville ha uttalt i virkeligheten. Willoch ville nok ikke gått så mye inn på Brundtlands familiære forhold eller vist en så stor nysgjerrighet på beskjeder hun mottar. Brundtland ville selv i provosert tilstand neppe vært så åpenhjertig overfor Willoch i omtalen av interne forhold i Arbeiderpartiet. Hun ville definitivt ikke sagt at Trygve Bratteli, fordi han var mann, kunne drikke seg full og banne, siden begge deler var svært lite typisk for mannen som hentet Gro inn i regjeringen. Stilen og tonen til debattantene er imidlertid fornøyelig karakteristisk og begge skuespillerne leverer sterke rolleprestasjoner med et godt manus her. Det uventede grepet med flodhesten fungerer innenfor den rammen også fint.  Min største innvending mot episode 11 er at den gjerne kunne vært litt lengre.

Så langt så godt: Episode 7–11 er mer ulike av lengde og tematikk enn episode 1–6 var, men alle er hver på sin måte severdige. Episode 9 og 11 faller best i min smak, men 7, 8 og 10 får meg også til både å le og til å tenke. Likestilling i politikken er et naturlig tema som tas opp på en prisverdig måte, selv om det er et irriterende selvmål at det snakkes så vidt mye om kvinnelige politikeres toalettbesøk. 

Gro Harlem Brundtlands utvikling som toppolitiker, kombinert med maktforholdene og maktutøvelsen i Arbeiderpartiet toppsjikt, forblir en rød tråd gjennom episode 1–11. Men den tråden brister fra starten i episode 12. Avtroppende statsminister Gro Harlem Brundtland er bare så vidt innom der, og de få opptredenene hun har der tilfører lite. Reaksjonen på det ganske så ventende valgnederlaget er en lite treffende karikatur, ute av karakteren som er bygget opp gjennom tidligere episoder – selv om det også tidligere har fremkommet at Gro Harlem Brundtland var en toppolitiker med et temperament. Kathrine Thorborg Johansens skuespillerprestasjon står til terningkast seks hele veien ut, men manuset på hennes del er kortere og svakere i siste episode. 

I stedet vrir fokus seg uventet over til forsvarsminister Thorvald Stoltenbergs opprørske og søkende unge datter Nini Stoltenberg. Historien om opplevelsene til Nini og andre unge i opposisjon til det bestående fortelles med et engasjement og en forståelse som grenser til aktivisme, gjennom løst berettigede arrestasjoner og frem til okkupasjonen av det som ble Blitz-huset i Skippergata. Mine innvendinger her går ikke på at dette er dårlig TV-drama eller på at det er historisk misvisende, for det er ikke nødvendigvis noen av delene. Skuespillerprestasjonene til de nye unge skuespillerne er så langt jeg kan vurdere det også meget gode. Men episode 12 har en for løs tilknytning til tematikk og helhet fra de første 11 episodene, og blir dermed en litt forvirrende og skuffende avslutning på serien. Man sitter igjen med et ubesvart spørsmål om ideen er å vri fortsettelsen over mot de svært ulike søsknene Jens og Nini Stoltenberg, samtidig som det fortsatt forsikres at det ikke er planlagt noen episode 13.

Summa summarum er Makta episode 7–12 meget god TV-underholdning som dessuten gir viktig innsikt i norsk politikk og samfunnsliv anno 1981. Fra et demokratiperspektiv er det en fare for at noen misvisende scener der kan bidra til økt politikerforakt, men utvilsomt er det en langt større positiv effekt at serien øker interessen for norsk politisk historie. Skuespillerprestasjonene er alt overveiende svært gode, selv om rolletilskjæringene noen ganger er diskutabel. Slik serien er lagt opp blir den uunngåelig avhengig først av at Kathrine Thorborg Johansen leverer som Gro, og dernest i litt mindre grad av at Jan Gunnar Røise leverer som Reiulf. Begge ender etter et langt og luftig svev opp med solid nedslag og topp stilkarakterer fra denne anmelderen. Min liste over kritiske anmerkninger er alt i alt kortere for episode 7–12 enn den var for episode 1–6. Samtidig blir jeg sittende igjen uten gode svar på noen av mine ubesvarte spørsmål fra de første episodene. Det kom for eksempel aldri noe som forklarte den uriktige dødsårsaken som ble oppgitt på Arvid Engens bror. 

Avsporingen med episode 12 skapte en kortvarig tvil om terningkastet her, men det må alt i alt bli en femmer samlet – også for de seks siste episodene. Makta er et for stort laget og godt gjennomført TV-drama til å kunne få noe mindre, men har litt for mange feilskjær og unøyaktigheter til å kunne få noe mer enn en femmer på min terning.