Galleri Grotten i Oslo åpner utstilling med figurative kvinner på Kvinnedagen.
– Det er egentlig litt tilfeldig at utstillingen åpner på kvinnedagen, men i denne anledningen er vi forsåvidt opptatt av likestilling av de ulike kunstretningene, sier Åse Kathrine Dahle.
Hun er selv kunstner, rammemaker og gallerist for Galleri Grotten i Oslo sentrum, som er samlokalisert med Oslo Rammeverksted.
Det er uansett et tungt kvinnelig element over utstillingen «Figurasjoner». De fem kunstnerne Trine Folmoe, Gøril Fuhr, Helene Knoop, Kaja Norum og Lene Ørnhoft stiller ut flere verk.
Mange av verkene har også kvinner som tema.
– Kvinner vil ha bilder av kvinner, og det vil menn også, sier Helene Knoop, halvt spøkefullt.
Det er likevel et alvor over det hele, noe initiativtager Trine Folmoe er tydelig på.
Hun håper det er snakk om et tidevannsskille, hvor figurativ kunst kan bli mer akseptert i det offisielle kunst-Norge.
Det mangler ikke på tegn i tiden. Hver episode av NRK-serien om familien Nerdum er sett av nesten en million nordmenn. Arkitekturopprøret gjør det stort som grasrotfenomen, og Portrettmesterskapet på NRK er blitt populær underholdning.
Samme dag som Figurasjoner åpner, går for øvrig avslutningen av nyeste sesong av portrettmesterskapet av stabelen, med Trine Folmoe selv som finalist.
Folmoe har vært en profilert maler i mange år, og husker selv sist gang det var en virkelig debatt omkring figurativ kunst i Norge. Den gang var hun student ved Kunstakademiet, fra 1985-89. Vebjørn Sand og Odd Nerdrum var også den gang gjenstand for debatt. Og Gudmund Hernes fikk opprettet en egen professorstilling for figurativt maleri på Kunstakademiet i Oslo – en stilling som siden på merkelig vis har blitt faset ut i glemselen.
– Vi kan håpe på et tidsåndsskifte, sier Folmoe.
Hun håper utstillingen kan bidra til debatten som igjen pågår, og på den måten bidra til å legitimere det klassiske formspråket.
Det samme ønsker gallerist Åse Kathrine Dahle. Begge håper de på større aksept, og et større mangfold i norsk kunstmiljø.
En slik aksept for det klassiske handler egentlig ikke om publikum, påpeker Helene Knoop. For publikum – de som besøker utstillinger eller kjøper malerier – har alltid hatt stor interesse for figurativ kunst.
– Folk elsker figurativt maleri, sier Knoop.
Hun mener det handler om «gjenkjennelighet», respekt for håndverk og tradisjoner.
Negativ Kritikk for arbeidene sine har hun og Folmoe stort sett bare fått fra kunstnerkolleger som arbeider innenfor et modernistisk formspråk, eller fra kritikere.
– Senest for ett år siden, da jeg trykket bilder på et grafikkverksted (minnes Knoop). Da kom en annen kunstner som jobbet med noen geometriske linjer inn. Han forstod ikke at de figurative bildene var mine, så han fnøs av dem til meg.
– Det er tydelig at det er en viss hunger for det klassiske, sier Kaja Norum. Den klassiske kunsten blir i dag ofte oversett, ikke fordi den mangler verdi, men fordi den ikke passer inn i den dominerende postmodernistiske ideologien. Vi som maler klassisk figurativt forholder oss til objektive kriterier, det er vi nødt til når ambisjonen er å overgå de gamle mesterne.
Hun tillater seg å være optimist.
– Se på Arkitekturopprøret! Folk føler det samme omkring kunsten, sier hun.
Alle tre er de enige om at den norske kunstverden er liten, sammenvevd, og delvis ensrettet når det kommer til smak omkring den riktige stil.
De store galleriene, kritikerne og andre som kommenterer, har hegnet om et modernistisk dogme. Politikerne, på sin side, har holdt fast på dogmet om «armlengdes avstand», og overlatt det hele til «smakspolitiet».
Samtidig er alle tre betenkt omkring en repolitisering av kunstdebatten.
Ett av problemene figurativt maleri har blitt møtt med, er anklager om grumsete ideologisk tankegods.
– Jeg synes det er så skummelt at det klassiske blir forbundet med det høyreekstreme, sier Åse Kathrine Dahle.
Figurative kunstnere med en viss fartstid, har gjerne fått oppleve dette personlig. Trine Folmoe minnes med gru hvordan ett av hennes malerier ble omtalt som «nazi-inspirert» («nazianstruken») da det ble stilt ut i Sverige i 2009.
– Vi ønsker å ta skrittet tilbake, over det ubehagelige, over romantikken, helst helt tilbake til Grekenland, sier Folmoe, alvorlig.
Ord som klassisk og tidløst er noe kunstnerne kjenner seg vel hjemme i. Det er også dette de mener har gjort den figurative kunsten levedyktig, og gjort det mulig for denne kunstformen å overleve smakspoliti, dogmer og anklager om tvilsom politikk.
Og nå kan det kanskje hende at det snur.
– Målet vårt er ikke et stilskifte, men kanskje en holdningsendring, avslutter Folmoe.
(Alexander Z. Ibsen er bekjent av alle de omtalte i saken. Han har tidligere stått modell for Trine Folmoe og er stolt eier av ett av hennes malerier.)
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
