Har krigen vært verdt det?

Tre år med krig, rundt hundre tusen døde og mange flere sårede. Det er prisen Ukraina har betalt i blod så langt i denne krigen. I tillegg kommer ødelagte byer, en ødelagt økonomi og millioner av mennesker på flukt. Utsiktene til fred er fortsatt usikre.

I dag har Russland feiret seiersdagen i Moskva, og har vist at landet ikke er isolert. Mot denne bakgrunnen er det ikke så overraskende at det diskuteres om krigen er verdt prisen.

Spørsmålet er ikke ubegrunnet: Uten militær støtte fra vestlige land ville hele krigen sett helt annerledes ut. Ukraina ville kanskje likevel kjempet og lidd tap, men et fullt militært nederlag ville truet på et tidlig tidspunkt. Det er realistisk å tenke at uten vestlig støtte til fortsatt krig ville en avtale blitt inngått i 2022 – og at liv kunne vært spart. Det er også klokt å diskutere om Europa og USA lovet mer enn vi har kunnet holde, og at ukrainerne har valgt å kjempe basert på løfter som vi ikke har kunnet eller villet holde. Ville de valgt disse ofrene hvis de hadde visst at vi ikke kunne love dem seier?

I en artikkel i E24 nylig stilte Asle Toje en variant av disse spørsmålene. Han mener Ukraina etter tre år med krig kan ende opp med et dårligere resultat enn man kunne oppnådd i 2022: Ukraina vil ikke oppnå NATO-medlemskap og landet vil måtte avstå landområder. Han antyder at Vesten stadig har lovet «at Russland ville gå tom for våpen, rives i filler av indre opposisjon eller kveles av sanksjoner», eller at krigslykken ville snu straks Vesten ga Himars-missiler, Abrams-tanks eller F-16-fly.

Det er viktig å stille slike spørsmål. Men slik de er stilt her, gir de likevel galt svar på spørsmålet om hvorvidt krigen har vært verdt ofrene.

Hva handler krigen om?

Toje skriver – og jeg er enig i – at Ukraina kommer til å måtte avstå land og oppgi NATO-medlemskap. I dag er det kanskje også en mer åpenbar vurdering, fordi det er USAs posisjon. Men for min egen del sa jeg det samme allerede i mars 2022. Det sa jeg samtidig som jeg mante til økt militær støtte til Ukraina. Det betyr altså at det sentrale poenget med støtten til krigen fra mitt perspektiv ikke har vært grenser eller NATO-medlemskap. Spørsmålet er dermed: Hva er det som har vært målet?

Grunnleggende handler denne krigen om hvorvidt Ukraina kan være en nasjon og en stat som er uavhengig av Moskva. Og at staten er uavhengig, er viktigere enn akkurat hvilke grenser den staten har. Heller ikke NATO-medlemskap er avgjørende i seg selv: Spørsmålet er hvordan et selvstendig Ukraina skal kunne forsvare seg mot eventuell fornyet russisk aggresjon, og hva slags sikkerhetsgarantier landet har.

Toje har likevel rett i at mange Ukraina-venner i Vesten har argumentert for at målet med krigen må være å gjenvinne både Donbas og Krym, dertil NATO-medlemskap. Blant annet har det vært anført at hvis man aksepterer at Russland tar land ved militærmakt, vil hele den internasjonale ordenen undergraves. I den offentlige debatt har dette til tider kunnet fremstå som den faktiske begrunnelsen for vår militære støtte. Jeg er enig med Toje i at slik argumentasjon kan ha sendt uheldige signaler til ukrainere, og i at det ikke har eksistert reell vilje til militær bistand som kunne gjort et slikt mål militært realistisk.

Samtidig mener jeg at dette heller ikke har vært det reelle signalet fra vestlige myndigheter. Både fra USA og fra NATO har en variant av budskapet om at krigen handler om selvstendighet, ikke grenser, stått sentralt helt fra krigsutbruddet. Høsten 2022 snakket for eksempel daværende NATO-sjef om begrunnelsen for ytterligere militær støtte til Ukraina, og sa at det handlet om «å skape betingelser for en varig fred som sikrer at Ukraina overlever som en selvstendig stat». På samme tid sa den amerikanske forsvarssjefen Mark Milley at det var urealistisk å kaste Russland ut av alle okkuperte områder. Biden-administrasjonen var, i likhet med Toje, også hele tiden opptatt av å holde konflikten innenfor rammer som hindret risiko for atomeskalering – selv om Toje i sin tekst underspiller at et vesentlig element her, som fremgår av kilden han oppgir, også handlet om robust avskrekking.

Det samme budskapet – om selvstendighet snarere enn grenser – lå også bak den mye omtalte uttalelsen fra Jens Stoltenbergs daværende stabssjef Stian Jenssen om at en avtale ville innebære at Ukraina byttet land mot NATO-medemskap. Siden den gang er NATO-medlemskap blitt mindre aktuelt – skjønt mange analytikere har lenge sett medlemskap like mye som et forhandlingskort i samtaler med Russland som et nødvendig faktisk endepunkt. Spørsmålet om sikkerhetsgarantier står derimot fortsatt sentralt. For uten sikkerhetsgarantier og tilstrekkelig militær styrke finnes ingen langvarig politisk uavhengighet for Ukraina.

Målet med krigen er dermed å oppnå en våpenhvile eller fredsavtale som innebærer en selvstendig stat med en tilstrekkelig sikkerhetsgaranti.

Er selvstendighet viktig?

Når målet formuleres slik, melder nye spørsmål seg umiddelbart: Er målet oppnåelig? Er det verdt prisen i blod? Og kunne det vært oppnådd til en lavere pris for lenge siden?

Det siste først: En viktig diskusjon når vi snakker om Vestens rolle i denne konflikten, er hva slags forhandlede løsninger det kunne vært mulig å inngå i 2022, og hva Vestens rolle var i den forbindelse. Også Toje er innom dette spørsmålet i sin artikkel, når han skriver at Ukraina kanskje kunne fått en bedre avtale i 2022.

Men djevelen ligger alltid i detaljene. I lenken han oppgir, fremgår det nemlig at selv om Russland var åpen for en avtale i mars og april 2022, «trakk de seg til slutt på avtalens kritiske punkt: en ordning som forpliktet andre land til å komme Ukraina til unnsetning dersom landet skulle bli angrepet igjen». I den siste runden av disse samtalene krevde Moskva nemlig at Russland selv måtte være med å godkjenne en slik respons. Andre uavklarte punkter som aldri ble løst i samtalene, var russiske krav om å begrense størrelsen på og slagskraften til det ukrainske forsvaret.

En slik avtale kunne altså reddet noen ukrainske territorier, og mange ukrainske (og russiske) liv. Det er ikke trivielt. Men kostnaden ville altså vært at ukrainsk reell selvstendighet fortsatt ville vært et høyst uklart spørsmål: Et Ukraina uten et sterkt forsvar og uten allierte ville over tid kunne domineres politisk av Russland. Det Ukraina fortsatt kjemper for i dag, er altså en annen og mer virkelig uavhengighet fra Moskva.

For Toje later reell ukrainsk selvstendighet til å være en blanding av urealistisk og mindre viktig. I E24 går han langt i å akseptere at verden er slik at stormakter naturlig vil ha «interessesfærer». Det er ikke bare Russland som vil ha dette, skriver han, for også «USA breier seg mot Mexico, Canada og Grønland». Det siste må man kanskje gi ham rett i, skjønt interessesfæren før Donald Trumps tid var håndtert innenfor svært folkerettslige rammer.

Det er nok riktig at stormakter gjerne vil forsøke å påvirke politikken i sine nærområder. Jeg er også enig i at en interessesfære-analyse er en fruktbar tilnærming til å forstå russisk politikk i sine nærområder. Resonnementet hopper etter mitt skjønn likevel bukk over mange viktige forhold. Hvem avgjør for eksempel hvilke land som havner inn i en slik interessesfære – og i hvilken sfære det havner? Hvordan avgjøres det? Og aller viktigst: Hvordan sikres fred og stabilitet gitt at stormakter søker interessesfærer?

For å begynne med det siste: Fred i Ukraina kunne aldri sikres gjennom vestlig aksept av at Ukraina lå i den russiske interessesfæren. Årsaken er enkel: Ukraina var ikke villig til å godta en slik politisk underordning uten kamp.

Vi vet jo egentlig dette: At land er villige til å slåss og å ofre for sin selvstendighet – så lenge det finnes det minste håp om å overleve. Det var temaet på Debatten på NRK i går, i anledning 80-årsdagen for frigjøringsdagen i 1945. I Ukraina forsterkes denne viljen av at ukrainere vet hvordan det er å være underordnet Moskva, og erfaringen frister ikke til gjentagelse.

Ukrainsk selvstendighet er viktig for Europa

Dermed er et viktig spørsmål: Hvis Ukraina uansett vil kjempe, og er villige til å betale prisen, hvorfor er det så åpenbart at Europa skal akseptere at landet ligger i den russiske interessesfæren – snarere enn for eksempel den europeiske? Ukraina grenser tross alt til EU-landene Polen, Slovakia, Ungarn og Romania, og har lange historie bånd også vestover.

For Toje har hele tiden vært klart at Ukrainas sak ikke er NATOs sak. Det er riktig i den forstand at en allianse må gjøre forskjell på medlemmer og ikke-medlemmer. Men spørsmålet reiser viktige spørsmål om Russlands utenrikspolitiske ambisjoner, om den europeiske sikkerhetsarkitekturen, og om Europas evne og vilje til å forsvare utenrikspolitiske interesser. Tojes analyse gir mening først og fremst hvis Russlands ambisjoner ikke strekker seg lenger enn til Ukraina; hvis et ukrainsk nederlag derfor har liten betydning for Europa; og hvis Europa helt mangler evne til å påvirke militære utfall i sine nærområder.

I den grad det faktisk er Tojes analyse, er jeg uenig: Jeg tror han treffer bedre, i hvert fall for Russlands del, når han siterer Rudolf Kjellén, den svenske statsviteren som i 1910 karakteriserte stormakter som «ekspansive legemer». Vladimir Putins ekspansive ambisjoner stopper ikke i Kyiv. Det betyr for ordens skyld ikke at Russland har planer om å okkupere og legge under seg land etter land i Øst-Europa. Snarere betyr det nettopp at det er naturlig for en stormakt å søke å ekspandere det området, den sfæren, der man kan påvirke politikk i retning av sine interesser. 

Og Russland har mange interesser i europeisk politikk. Det spenner fra russiske minoriteter i Baltikum og ortodokse trosfeller i Serbia til maritim kontroll i Østersjøen, landbro til Kaliningrad, kontroll over energiressurser og skipsfart i Arktis. Det som stopper et land av denne typen fra å utvide sin interessesfære, er at den støter mot en større makt. I dag er det NATO som er rammen for den motmakten. Uten denne motmakten har Russland en langt klarere vei til å utvide sin interessesfære til for eksempel de baltiske landene, Bulgaria, Romania og Polen. Det ville i så fall etter mitt skjønn ødelegge den europeiske sikkerhetsarkitekturen og destabilisere kontinentet. Derfor er ukrainsk selvstendighet viktig ikke bare for Ukraina, men også for Europa.

Nettopp fordi det er vestlig militær styrke som er den begrensende faktoren for den russiske interessesfæren, har det vært et mål i både sovjetisk og russisk utenrikspolitikk å svekke både det transatlantiske båndet og europeisk enhet. Stilt opp mot europeiske enkeltland er Russland ofte sterkt. I møte med et samlet Vesten er Russland derimot svakt. Paradokset for europeisk politikk er dermed at hvis NATO er sterkt, da er et ukrainsk nederlag kanskje ikke noen katastrofe for Europa, men det er også helt unødvendig; mens dersom det er riktig at Europa er svakt, da er det desto viktigere å unngå et slikt nederlag.

Vestlig støtte har vært riktig og viktig

Har krigen vært verdt prisen? Har vestlig støtte vært riktig? Har vi lovet mer enn vi kunne holde?

Vi bør ønske en slik debatt velkommen. I Afghanistan kjempet vestlige land i 20 år, uten klare mål og utholdenhet eller vilje til å nå dem. Idealistiske begrunnelser om nasjonsbygging, kvinnerettigheter og demokrati ble aldri fulgt opp av fornuftige strategier og ressursene som måtte til for å nå dem. Da vi trakk oss ut, etterlot vi våre allierte der i en kritisk situasjon, og det ble med ett helt uklart hva kostnaden i menneskeliv egentlig var ment å oppnå. Det er viktig å stille samme type spørsmål til vestlig støtte til Ukraina. Lærdommene fra Afghanistan minner oss også om at langsiktig politisk forpliktelse på en krigsinnsats i et land langt borte i et titalls demokratiske land ikke uten videre kan vedtas en gang for alle.

Det finnes helt sikkert læringspunkter også fra krigen i Ukraina. Også her har idealistiske begrunnelser støtt på økonomiske, industrielle og sikkerhetspolitiske begrensninger, krigstretthet og politisk skiftende vinder. Realistiske innsikter, som Toje ønsker å målbære, er viktige for å forstå mulighetsrommet for politikk. Det er fortsatt mulig at denne krigen ender uten at noen av målene jeg har skissert her, er nådd. Da vil også Tojes kritikk ha mye for seg.

Likevel er det avgjørende forskjeller mellom de to situasjonene. Ukrainas kamp er i første rekke nettopp Ukrainas kamp. Det er ukrainske soldater som kjemper og dør. Det er Ukraina som har stilt om sin økonomi til en krigsøkonomi. Det er en ukrainsk visjon for landets fremtid som er den bærende motivasjonen for krigen. Samtidig har den reelle begrunnelsen for vestlig militær støtte i hovedsak vært forankret i relativt realistiske sikkerhetspolitiske analyser. Målet har vært å bevare en selvstendig ukrainsk stat. 

Det målet er på sitt vis ambisiøst. Men etter mer enn tre år med krig, er Ukraina altså fortsatt selvstendig. Bevegelsene ved fronten er små. Russiske utsikter til en direkte militær seier er ikke vesentlig bedre enn de har vært tidligere. Trump-administrasjonens parametere for en fredsavtale baserer seg også på en selvstendig stat, med en sikkerhetsgaranti, også om det er europeiske land som må stå for den. Målet er fortsatt innen rekkevidde.

I Tojes fremstilling skilles det i liten grad mellom faktiske vestlige beslutningstagere og deres begrunnelser, og luftig retorikk fra ulike debattanter. Dermed argumenterer han i stor grad mot en vag gruppe påstått «liberale internasjonalister», som ikke har noen analyse av situasjonen problemene utover slagord av typen: «Putin er irrasjonell. Trump er gal. Orban er ond.» Til tider kan det fremstå som om argumentet hans synes mer drevet av et sinne mot «liberale internasjonalister» enn av en nettopp realistisk analyse av Europas og Vestens interesser, muligheter og begrensninger i vårt forhold til Russland og Ukraina.

Da gjør han også sine meningsmotstandere vesentlig dummere enn de er. Da blir det også vanskeligere å få en god debatt om faktiske uenigheter. Min egen uenighet med Toje, når jeg leser hans tekst, handler i hvert fall ikke om hvorvidt Putin er irrasjonell – tvert imot er vi ganske enige om hans ønske om en ekspanderende interessesfære. Det handler heller ikke om hvorvidt Trump er gal – for min egen del ser jeg klare positive trekk ved Trumps plan. Grunnleggende handler uenigheten, tror jeg, om hvorvidt NATOs støtte kan bidra til at denne krigen ender med ukrainsk selvstendighet støttet opp av en reell vestlig sikkerhetsgaranti.

Ingressen i Tojes tekst lyder slik: «Utfallet av krigen i Ukraina var forutsigbart. Synd ingen lyttet.» Men utfallet av denne krigen er fortsatt ikke gitt. Den kan ende med ukrainsk kapitulasjon, og den kan ende med en avtale der Ukraina får og Russland aksepterer en europeisk sikkerhetsgaranti. Dette har vært det springende punktet i alle samtaler om fred siden 2022. Men Tojes tekst gir ikke noe entydig svar på hva han mener om slike garantier. Er de urealistiske, unødvendige eller uønskede? Eller er de fortsatt mulige?

Min vurdering er at sikkerhetsgarantier som del av en avtale er et realistisk mål for denne krigen, og at de er nødvendige for å sikre ikke bare ukrainsk selvstendighet, men også langsiktig stabilitet i Ukraina og Øst-Europa.

Målt opp mot disse målene har vestlig støtte vært verdt prisen. Og i kampen for å overleve som selvstendig stat har ukrainske ofre ikke vært forgjeves. Hvordan det vil se ut om ti år, avhenger selvsagt av utfallet av krigen.

Det utfallet er ennå ikke gitt. Men det avhenger fortsatt av vestlig støtte og ukrainsk kampvilje.