Evangeliet etter Mímir og Marhaug

Kristendommen og marxismen har historisk sett hatt et gjensidig anstrengt forhold til hverandre. Den tysk-polske marxistiske politikeren Rosa Luxemburg tok et hardt oppgjør med kirken i teksten «Sosialismen og kirkene» fra 1905. Det interessante er at Luxemburg i sin nedsabling av kirken samtidig vender tilbake til Det nye testamentet. De første kristne, hevdet hun, var på en måte kommunister fordi de forlangte at alle måtte dele verdiene. Feilen, slik Luxemburg så det, var at rikdommen skulle deles uten at det ble stilt nærmere spørsmål om hvordan rikdommen oppstod. Dermed var det umulig å forandre samfunnet.

Luxemburgs essay satt opp en motsetning mellom tidlig kristendom og kirken. Ifølge henne oppstod den uhellige alliansen mellom kirke og den herskende klassen, gjennom kristen antikk og middelalder. Hun ville vise at kommunismen var mer autentisk kristen enn den kristendommen kirken forkynte.

Luxemburgs essay er ikke nevnt i Sosialistenes guide til Bibelen av Rødts andre nestleder Sofie Marhaug og folkekjær Rødt-bråkmaker Mímir Kristjánsson. Likevel har Rødt-paret samme formål: de skal vise at Jesu egentlige budskap samsvarer bedre med en moderne sosialisme enn politikken til konservative kulturkrigere og milliardærer. Kapitalismen, adelen og borgerskapet som Luxemburg ville til livs i 1905, det samme året tsarens soldater massakrerte protesterende arbeidere foran Vinterpalasset, står ikke i skuddlinjen til Marhaug og Kristjánsson. I stedet fremmes en folkelig sosialisme ispedd bibelsk visdom og personlige bekjennelser. Jeg tror appellen er større til SV-stemmende Oslo-prester enn ihuga sosialister.

Sosialisme uten marxisme

Sosialistenes guide til Bibelen er en liten og lettlest bok med et artig omslag som får den til å ligne på en andaktsbok blandet med Maos lille røde. Det er helt klart en debattbok med vekt på tilgjengelighet. Den gir ikke for mye motstand og formidler sitt budskap klart og tydelig. Marhaug og Kristjánsson er opplagt gode formidlere. Men det er alltid en avveining om formidling går på bekostning av dybde. Det handler ikke om et slags spill der en bedrevitende anmelder skal arrestere to entusiastiske lesere av Bibelen for å begå feil. Saken handler om det faktisk er noe substans i budskapet, noe hold som gjør at budskapet er verdt å diskutere eller om dette er enkel sommerlektyre, som fort blir glemt?

Jeg nevnte ovenfor at Kristjánsson og Marhaug ikke nevnte Luxemburgs essay. Marcus Thranes utsagn om at Jesus var den første sosialist blir nevnt, men de har utelatt det meste av marxistisk filosofi som har diskutert og kritisert Bibelen. Marxister, som nevnte Luxemburg, grep fatt i radikale fattigdoms- og likhetsutsagn i Bibelen og ville fremme et budskap om sosial forandring. Generelt valgte teologene å forstå kristendommens endring av samfunnet relasjonelt fremfor revolusjonært. De nevner kort den franske filosofen Alain Badious tolkning av Pauli universalisme. Rabulisten Slavoj Žižek er annen marxistisk filosofi som har beskjeftiget seg med Paulus. Han nevnes ikke. I det hele er den filosofiske vendingen mot Paulus grundig dekket i Ole Jakob Lølands En apostel for ateister – Paulus i moderne filosofi.

Tittelen på Marhaug og Kristjánssons bok holder ikke helt det den lover. Boken er ikke så mye sosialistisk guide til Bibelen, men sosialistene Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons guide til Bibelen. Det gjør boken til en tekst der de to responderer på enkelte tekster som passer deres politiske overbevisning.

Les også:

Pluss

Pluss

Kristen på ytre venstre i Stortinget

Kanskje er det en verdi at man nærmest møter Bibelen som en blank tavle, og leser den uten å være bundet av gamle diskusjoner. Baksiden er at det fort kan gli over i den trenden på YouTube eller hos Aftenpostens matjournalister på sosiale medier der man lager såkalte reaksjonsvideoer med tankeløse overskrifter som «skjult skur i Gamlebyen sendte oss til himmelen med disse pizzasnurrene» med overdrevne grimaser og uttrykk. Her blir varianten «sosialistisk ‘power couple’ har lest Bibelen, og gjett hva de sier om Jesus! 😮😇» Fullt så populistisk er ikke boka, men det hadde ikke skadet å gjøre litt research før man kastet seg ut dette prosjektet. Det hadde gjort mye for dens levetid.

Bibel uten brodd

Budskapet i Sosialistenes guide til Bibelen er relativt enkelt. Kristjánsson og Marhaug løfter frem de bibeltekstene som taler mot fattigdom og undertrykkelse. Det leder over til refleksjoner om deres og venstresidens forhold til kristendommen, et forsvar for Rødts politikk og stikk til høyresiden. Boken er på sitt beste når den reflekterer over hvilken betydning bibelske tekster kan ha i dag, for eksempel om tilgivelse eller om politikk og moral. Den er lite overbevisende når det glir over i kritikk av KrFs angivelige konservative vending og syn på abort eller den sedvanlige kritikken av milliardærer og formuesskatt. Enig eller uenig – det har ikke så mye å gjøre med Bibelen.

Sentralt for boken står Bibelens sosiale budskap.  Dette minner om Bibelselskapets Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen som markerte gult alle tekstene som kunne leses frigjørende. Denne bibelutgaven var inspirert av frigjøringsteologien og den kontekstuelle teologien som vektlegger Bibelens sosiale budskap og henter inspirasjon fra land i Det globale sør. Også her hadde det vært mer for Rødt-duoen å hente.

Ulempen med å markere alle tekstene med et sosialt oppløftende budskap er at det også retter oppmerksomheten mot den delen av Bibelen som handler om dom, vold mot fiender og undertrykkelse. Jesus forkynte harde ord om voldelig gjengjeldelse, dom og straff. Apostelen Paulus fordømte homofili. Det nye testamentet inneholder flere tekster som har legitimert antisemittisme. Dette er ikke hele siden av Bibelen, men det er en del av Bibelen. Sosialistenes guide til Bibelen holder denne siden av Bibelen for mye på avstand.

Les også:

Pluss

Pluss

Venstreradikaliseringen av Den norske kirke

Kanskje mest av alt savner jeg en diskusjon om Bibelens religiøse innhold, ikke bare det sosiale. Jesus forkynte Guds rike, ikke en politisk filosofi. Sentralt for forkynnelsen som vi også ser i Paulus, er håpløst umoderne begreper som synd, skyld, nåde og frelse. Hva betyr dette i sekulært Norge som tross alt er et rikt land der de fleste har tilstrekkelig med materielle goder? Moralisme mot milliardærer er lett. Hva med de vanskelige spørsmålene som rører ved vårt levesett?

Bekjennelser

Sosialistenes guide til Bibelen er delt opp i en hovedtekst om de bibelske tekstene som avbrytes av korte personlige innslag i teksten som kalles trosbekjennelser.  Vi som lesere, blir kjent med Marhaug og Kristjánsson liv og erfaringer med kristendommen. Boken har stort sett et personlig preg uten at det blir for intimt, men det gjør også vanskelig å koble innholdet i boka fra dem som har skrevet den.

I anledningen bekjennelser har jeg selv noe å vedkjenne. I min studietid var jeg inspirert av frigjøringsteologi og Bibelens sosiale budskap. Jeg studerte i Sør-Afrika på The University of KwaZulu-Natal for å lære mer. Tilbake i Norge startet jeg og to andre studievenner et prosjekt som endte med den lille boken Tekster til forandring, som skulle motivere til sosial endring og rettferdighet. I sak ikke så ulikt Kristjánsson og Marhaugs prosjekt. Det er en grunn til at jeg synes det er noe sympatisk med deres guide til Bibelen. Den er velskrevet, personlig og åpner antagelig for at flere får øynene opp for ukjente sider av Bibelen. Den bærer også preg av å forkynne for menigheten.

På den andre siden mistet jeg troen på prosjektet. Under oppholdet i Sør-Afrika og i arbeidet med Tekster til forandring, endret jeg rett og slett syn på Bibelen. Dens budskap kan ikke kokes ned til enkle spørsmål om rettferdighet, solidaritet og likhet fordi det er historisk upresist. Sosialistenes guide til Bibelen har ikke overbevist meg om det motsatte. Den fortrenger Bibelens fremmede sider – det gjør den også mindre relevant.